Skammelig, uverdig, skittent

AVMAKT: Disse har makt til å kvele en drøm - Bjørn Omar Evju, Bodil Heskestad, Geir Knutsen, Karette M. Wang Sandbu, Jorodd Asphjell, Camilla K. Haugsten, Terje Wist, Geir Kvillum, Odd-Roar Thorsen, Tove Paule, Børre Rognlien, Aslak Heim Pedersen.

AVMAKT: Disse har makt til å kvele en drøm - Bjørn Omar Evju, Bodil Heskestad, Geir Knutsen, Karette M. Wang Sandbu, Jorodd Asphjell, Camilla K. Haugsten, Terje Wist, Geir Kvillum, Odd-Roar Thorsen, Tove Paule, Børre Rognlien, Aslak Heim Pedersen. Foto:

Artikkelen er over 10 år gammel

Se godt på dette bildet. 12 kvinner og menn. På mandag avgjør de om Norge skal si nei til et av de største samfunnsprosjektene i Nord-Norge noensinne.

DEL

De 12 utgjør Idrettsstyret. En var fraværende da bildet ble tatt. Selve OL-gudfaren. Gerhard Heiberg.

Det er udemokratisk fra A til Å at disse 13 har vetorett i OL-saken. OL er idrett, ja visst, men OL er så mye mer. En motor for utvikling i nord, en inspirasjon til livsglede og selvfølelse, en arena for drømmer, og et arnested for vekst.

Selvsagt er det Stortinget som skal avgjøre om Norge skal satse på OL i 2018. Ingen andre. Og før Stortinget sier sitt skal regjeringen gjøre opp sin mening.

Det stinker av prosessen som har ført oss dit vi er i dag. Trond Giske kunne ha tatt politisk grep hver dag siden han ble statsråd høsten 2005. Han har skygget banen. Hvorfor?

Idrettspresident Tove Paule har siden hun overtok i 2007 ikke sagt et pent ord om Tromsø. Tvert imot har hun invitert til omkamp etter omkamp. Hun har vært illojal mot sitt eget styrevedtak uten at det ser ut til å få konsekvenser. Hvorfor?

Generalsekretær Inge Andersen i Norges Idrettsforbund fløy for en uke siden rundt og viftet med en milliard kroner til idrettsanlegg i Nord-Norge. Hvem hadde gitt ham fullmakt til det, og hvorfor?

Et sammenfall av «tilfeldigheter» i toppen av norsk idrett og politikk var tidlig i uken i ferd med å skylle Tromsø av OL-banen for godt. Så våknet Nord-Norge til kamp.

Synet av en triumferende Erling Lae, en Trond Giske som snakket om Tromsø-OL i fortid før en sjel i Nord-Norge hadde rukket å åpne Veritasrapporten, pluss en Tove Paule som åpenlyst gledet seg over at støtten til Tromsø forduftet, fikk det til å renne over i nord.

Jeg har ikke opplevd maken. Fra Bodø, Narvik, Alta og Hammerfest strømmet det inn forbannelse over at Nord-Norge var i ferd med å bli lurt av makten i Oslo.

Det ramler mer og mer ut av de møkkete skapene. Rapporten fra granskerne er som bestilt for å si nei til Tromsø. Det nekter jeg å tro er tilfeldig.

Sannheten er at Veritas er mer å betrakte som et partsinnlegg enn en fasit. Hvem sier at det er riktig å sette av 2,5 og ikke 0,5 milliarder kroner i reserve?

Og den massive utbyggingen av flyplassene i Bardufoss, Evenes og Alta – hvem har besluttet at det må skje som en følge av OL?

Samtlige store regnestykker er gjort opp i OL i Tromsøs disfavør. Det er et reint bestillingsverk for å ta livet av prosjektet. Punktum.

Saken er en skandale. For idretten og for politikken. Det råtne spillet har åpnet vonde sår mellom nord og sør i Norge.

Skuffelsen over Trond Giske er til å ta og føle på i Arbeiderpartiet i Nord-Norge. Mer enn det, sinne og forbitrelse er dekkende begreper.

Hva har han avtalt med Norges Idrettsforbund for at de skal si nei til Tromsø på mandag?

Redningsbøyen for idretten og regjeringen ble kastet ut på fredag av næringslivet i Nord-Norge.

200 millioner kroner er nok til at Idrettsstyret kan berge stumpene, holde fast ved sitt ja til Tromsø i 2018 og sende stafettpinnen tilbake til Trond Giske, regjeringen og i siste instans Stortinget – der saken hører hjemme.

Hvis Tove Paule står i veien for et slikt vedtak, så fjern henne.

Hvis OL overlever Idrettsstyret er det på høy tid å kreve lederskap fra Trond Giske og Jens Stoltenberg.

Hva mener de Nord-Norge er verdt? Så langt har statsministeren ikke tatt i OL-saken med tang og idrettsministeren har gjemt seg i skjørtene til Tove Paule.

Hvis jeg var Jens Stoltenberg ville jeg ikke våget å overse det som er i ferd med å skje nordpå.

Hvis Trond Giske står i veien for et klokt OL-vedtak, så fjern ham.

Jeg minner om Göran Persson, Sveriges tidligere statsminister og partifelle av Stoltenberg og Giske. For fire år siden kom han til Nord-Sverige, la 9,5 milliarder svenske kroner på bordet, med beskjed om å bygge ny jernbane, nye veier og ruste opp flyplasser.

Han var grundig advart før han reiste fra Stockholm. Dette lønner seg ikke, sa de i hovedstaden.

«Vi gjør det likevel» sa Persson og svarte selv på hvorfor: «Fordi det er riktig!»

Eller som han formulerte det i talen sin i Boden 27. mars 2004: «Så finns det en del investeringar därutöver, som er av det slaget att vi måste bestämma oss för. Ja eller nei. De er politiskt viktiga. För att sända signalene att vi i vårt land hör ihop och tänker hålla sammen.»

Slik taler en statsmann! Hørte du Trond Giske? Jens Stoltenberg?

Ha en god helg!

Artikkeltags