Sjark i solnedgang

Artikkelen er over 13 år gammel

Statistikk lyver ikke. Den stemmer deprimerende godt overens med inntrykket jeg får når jeg farter rundt på Senja. Det spretter opp noen rorbuanlegg for turister hist og her. Men hvor er det blitt av fiskebrukene? Og framfor alt; hva har skjedd med alle fiskebåtene?

DEL

Fiskeridirektoratets tall gir en pekepinn. Det er kun 21 gjenværende fiskefartøy i min hjemkommune Tranøy, mot 124 for 15 år siden. Altså en reduksjon på 103 båter .

Mens direktørene i Aker Seafood bruker symbol-bilder av sjarken (reint hav, rein mat) på reklame-brosjyrene, foregår det en massakre av en hel kystkultur der ute hvor sjarken pleide å holde til. Er det ikke ironisk?

Hva verre er: Bare fire av de 21 Tranøy-båtene – og kun en av dem i fartøygruppa mellom 21 og 28 meter – opererer med fulle rettigheter i torskefisket.

I nabokommunen Berg, med sine stolte fiskeritradisjoner, er ikke situasjonen stort bedre: Her finnes det 16 båter under 15 meters lengde med deltakeradgang i Gruppe 1. Og bare ett eneste stort kystfartøy over 21 meter med «rett til fiske etter torsk/hyse og sei med konvensjonelle redskaper nord for 62 grader nord».

Berg og Tranøy er to av mange kystkommuner som helt eller delvis har mistet fangstrettigheter etter handelen med båter og kvoter de siste åra.

Denne gravferden for det klassiske nordnorske kystfisket startet med adgangsbegrensningene i torskefisket for 15 år siden.

Fiskerettighetene ble et investeringsobjekt straks beslutningen var tatt i den daværende Syse-regjeringen. Det som skjedde i 1990 – med stengningen av allmenningen – er formålsparagrafen for dagens privatisering av fiskeressursene.

Siden har det aller meste i fiskerinæringa foregått på premissene til et stadig mindre antall rettighetshavere.

Statsviteren Bente Aasjord – en av dagens virkelig viktige nordnorske stemmer – har treffende kalt denne eliten «havlorder».

Du finner små og store havlorder i Senjahopen, du finner dem på Husøy, for ikke å snakke om Austevoll, og du finner dem på Aker Brygge.

Det nærmest karikerte bildet på deres innflytelse fikk vi i filmen «Oljeberget», der Kjell Inge Røkke overbeviser Jens Stoltenberg om de evigvarende kvotenes velsignelser.

Poenget er: Den eksklusive gruppen av mennesker som eier fiskekvoter, blir mindre og mindre for hvert år som går. De blir eldre og eldre, også.

Send meg en mail hvis du vet om en fisker under 20 år med egen båt. Det er en nyhet i dag. Da jeg vokste opp på Senja, var fiske et naturlig yrkesvalg for mange unge. Men den gang kostet ikke kvoten mellom tre og seks millioner. Den fikk du til låns fra fellesskapet.

Det mange sliter med å forstå, er at dagens voldsomme konsentrasjon av fangstrettigheter langsomt fører til at samfunn uten kapital til kvotekjøp forvitrer og dør.

Det er mulig den fiskeripolitiske debatten er fattigere uten Svein Ludvigsen, men de som mener han endevendte alt på sine fire år, de tar feil. Han kom til et nøkkelferdig hus, bygget av hans forgjengere.

Under den markedsliberalistisk orienterte Ludvigsen ble det – fordi han var så handlekraftig – likevel skapt et klima for en nasjonal debatt om overordnede veivalg for den norske fiskeflåten.

Mange forsto sammenhenger som før lå skjult i fiskeribyråkratisk tåkeprat: Hvem som har retten til å dra fisken opp av havet henger nøye sammen med bosettingsmønsteret i norske kystsamfunn.

Etterfølgeren Helga Pedersen har opprettet «strukturutvalget for fiskeriene». I september skal utvalgsleder Trygve Myrvang legge fram rapporten. Spørsmålet er hvilke endringer det realpolitisk er mulig å gjennomføre. Hvordan skal tilbakeføringen av privatiserte fiskeressurser til kystbefolkningen reint faktisk finne sted?

Helga Pedersen har lagt lista høyt. Hun benyttet store ord i tiltredelsesintervjuene. Og kystfolket har lest, lyttet, og de glemmer ikke løfter om «samfunnsmessig kontroll, rettferdig fordeling og lys i husan». Ingen fiskeriminister i moderne tid risikerer et vondere møte med seg sjøl i døra.

Og hun har dårlig tid. I 2009 kan fiskeriministeren hete Lodve Solholm og komme fra Frp. Da bør Pedersen ha reist et byggverk som står i mer enn fire år. I forhold til besluttsomhet og evne til gjennomføring, kan hun med fordel trekke lærdom av forgjengeren Ludvigsen.

Hvis Pedersen skal lykkes med sitt prosjekt, må det nok kraftigere lut til enn å sette ned komiteer og utvalg. Våger hun å skaffe seg nødvendige uvenner?

Artikkeltags