Rett pris til rett mann

Artikkelen er over 7 år gammel

Per Fugelli gjør rett og slett Norge litt klokere, skriver Egon Holstad, som hyller årets tildeling av Fritt Ords Pris.

DEL

KommentarDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. Jeg har ikke vært like enig i tildelingene av Fritt Ords Pris, og slik er det vel for de fleste. Når Per Fugelli i dag mottok den, tror jeg derimot det er få som har problemer med å stille seg bak.

I begrunnelsen for årets tildeling står det «Per Fugelli får Fritt Ords Pris for 2013 for å ha gitt en stemme til kreftsyke og de som står ansikt til ansikt med døden.»

Igjen applauderer jeg. Her har Fugelli vært helt uvurderlig. Ikke bare har han løftet frem et tema de fleste av oss har vanskelig for å debattere i det offentlige rom, enn si snakke med hverandre om, men han har også behersket kunststykket det er å snakke om døden og dødelige sykdommer med egne erfaringer som utgangspunkt og – enda viktigere – gjøre dette uten å stille seg selv i sentrum.

Det er noe beundringsverdig ved denne mannens evner til å tilnærme seg en tabuisert tematikk, uten noen gang å fremstå selvopptatt eller introvert; all den tid man vet at han selv over lang tid har stått i spagaten mellom livet og døden, fullstendig prisgitt medisinsk behandling og det mange kaller skjebnen.

For Fugellis kamp for å invitere døden inn i livet (det er dessverre ikke mine, mens hans egne ord) har egentlig aldri dreid seg om han selv eller hans egne behov. For hva man enn måtte mene om Pers politiske ståsted eller ideologiske forankring, er det absolutt ingen som kan angripe ham for å misbruke et alvorlig tema til egen vinnings tjeneste.

Per Fugelli er nemlig hundre prosent troverdig opptatt av enkeltmenneskene, og da aller helst de mest utsatte, de aller svakeste, de minst taleføre og de med lavest sivil rang og status i det nesten uforståelig velfødde samfunnet Norge anno 2013 er.

Jeg vil håpe og tro at det er dette som gjør at mannen nå mottar denne hedersprisen. Jeg mener likevel at de som har bestemt seg for å gi ham prisen kunne utvidet begrunnelsen til å handle om mer enn hans usvikelige mot og guts til å dra snakk og tanker om døden inn i de polstrede og varme stuene til det norske folk.

Det er selvsagt vel og bra, og ikke minst nødvendig, at noen i hans posisjon – som offentlig kjent person og helsefaglig autoritet – bruker nettopp dette til å tale en sak mange andre sliter med; både tema- og ressursmessig. For døden er der.

Som den mest forutsigbare og altoverskyggende av alle tilstander hver og en av oss én eller flere ganger blir tvunget til å ha et forhold til, har Fugelli klart å sette ord på og snakke om den, uten å henfalle til verken sentimentalitet eller, bokstavelig talt, gravalvor.

Han har sågar maktet å bringe sin egen humor og sine skråblikk inn i den regelrett livsfarlige råka av et tema døden faktisk er. Men han er så utrolig mye mer enn en personifisering av døden; da hans uredde brannfakler griper om seg atskillig flere tema enn bare dét.

Når intoleransen og den norske selvgodheten viser seg på sitt aller styggeste og minst verdige, er det svært ofte denne modige mannen som kommer inn fra høyre (eller kanskje aller helst, fra venstre), med sine halvt gjenlukkede øyne og den karakteristiske tversoversløyfen, og maner oss andre til fornuft og edruelighet, og til å være solidariske, omtenksomme og uegoistiske.

Og det enten det gjelder retorisk og fysisk behandling av romfolket, perspektivløs nedrakking av det norske helsevesenet, hysterisk fokus på ytre skjønnhet og fasade og mentalt usunt fokus på fysisk helsehysteri. Han taler sågar røykernes sak, Per. Det krever mot, vidd og ujålete tankebaner.

Per Fugelli gjør rett og slett Norge litt klokere, og han er til stadighet ute og maner oss alle til å bry oss mer om hverandre. Slikt blir nesten håpløst å skrive og snakke om uten å gå seg fullstendig fast i klisjeer og loslitte floskler, men denne mannen klarer det altså gang på gang.

Hans omtanke for og opptatthet av verdien med å tenke kollektivt er virkelig en korreks vi trenger, og spesielt i en tid der vår rikdom og selvgodhet står i stor fare for å overskygge ideen om at vi alle hører hjemme i noe større enn vår egen lille boble.

Og da er det selvsagt bare han som klarer å skape storm på sosiale medier etter en deltagelse på TV-programmet Trygdekontoret, om at vi ikke må være ettall på jorda, men ta vare på flokken vår.

Det er vanskelig å gi noe tilbake til en mann med dette storsinnet, dette motet og denne skarpe ordrikdommen. Å gi ham Fritt Ords Pris er iallfall på sin plass, nødvendig og høyst betimelig.

Det er bare å gratulere rett mann for å ha mottatt rett pris.

Følg Egon på Twitter

Det er noe beundringsverdig ved denne mannens evner til å tilnærme seg en tabuisert tematikk

Artikkeltags