Profeten i Nordlys?

Artikkelen er over 12 år gammel

Er Nordlys skremt til taushet siden vi ikke har trykket de omstridte danske tegningene av profeten Muhammed?

DEL

Svaret er nei. Vi har brukt vår ytringsfrihet til å la være. Rett og slett fordi jeg ikke ser en relevant grunn til å publisere tegningene.

Det tragiske er at ekstremistene har kuppet debatten. Dermed ble en dannet mann som Per Edgar Kokkvold over natten forsvarer for Vebjørn Selbekk, en religiøs norsk ekstremist som på alle måter står den dannede Kokkvold fjernt. Og på Gaza-stripen blir lavmælt sårhet overdøvet av harde geværskudd.

I en så opphetet atmosfære er det lett å flokke seg om eget flagg. Det har reelt vært «de» og «oss» denne uken, og slik har vi alle tapt.

Jobb nummer én nå er å finne en bru tilbake til en sivilisert samtale. En ting er jeg sikker på; veien går ikke via nye provokasjoner.

Derfor er jeg helt avvisende til å trykke tegningene av profeten. Jeg skjønner at mange er nysgjerrige. Selv har jeg sett dem på nett, og de er – når sant skal sies – ikke mye til provokasjon sett med våre øyne.

Det er de derimot for en troende muslim, og det avgjør for meg. Vi i Nordlys kan velge å publisere, og vi kan velge å la være.

Vi lar være av respekt for at folk kan bli støtt og lei seg. I seg selv er det en fremmed tanke å ta hensyn til hva en lærer eller sjåfør i Basra vil tenke. I Nordlys er vi vant til å forholde oss til hva som sømmer seg i Bardu, Balsfjord og Storslett, men det holder ikke lenger.

At en avis i Danmark kan tenne et muslimsk raseri er en vekker. At Magazinet, et på alle måter perifert blad, setter norske flagg i brann på Gaza vitner om at den digitaliserte og globaliserte medievirkeligheten er høyst reell.

Denne virkeligheten må Nordlys også forholde seg til. Vi vet fra før at en kristen i Alta vil reagere på at vi publiserer pornografi. Derfor lar vi være, selv om det er lov. Nå vet vi at en lærer i Jerusalem blir støtt av de danske tegningene. Hvorfor skal vi ikke ta hensyn til det, eller til at muslimer i Tromsø føler seg personlig provosert?

Det kanskje aller verste jeg hørte denne uken var en idé om at aviser i vest skulle trykke tegningene i en samordnet aksjon. Jeg er usikker på hva hensikten skulle være, men jeg er helt sikker på at reaksjonen ville bli mer, og berettiget, raseri.

Det ville også være en knyttneve mot den frie presse. Pressen er kun fri når hver redaktør tør gjøre egne valg. Å aksjonere i flokk i et slags koordinert vestlig angrep, vil ikke kunne oppfattes som annet enn en overlagt kulturell voldtekt. Det var lett å takke nei.

I stedet vil vi, i den grad det er ørenslyd å få, bidra til forståelse. I vest forstår vi ikke at en dårlig tegning kan ramme så brutalt. Og de, ærlige muslimer, forstår ikke at vi setter friheten til å ytre også det heslige så høyt.

Ekstremistene vil ikke like det, men det finnes ingen alternativer enn samtaler og forsoning.

Problemet er at så mange tror det er svakhet å ikke ta igjen. Slik var det blant dem som i går ropte slagord i Fallujah, og slik tenker europeere som vil at karikaturene av Muhammed må trykkes i enda flere vestlige aviser.

Tidligere reporter i Dagbladet, Halvard C. Hanssen har reist mye i Midtøsten. Nå fører han sin penn på nettstedet Propaganda. Hør hva han melder; «Muslimer i Gaza og på Vestbredden har ikke annet enn religionen. Det er stoltheten deres, og det er den de føler er krenket av ytringsfriheten i et fremmed land.»

Kloke ord. Og et vitnesbyrd om at vestlig rikdom og vår kulturelle arroganse er bakteppet for mye av raseriet som får utløp i brennende flagg, trusler om kidnapping og et på alle måter aggressivt språk.

Selvsagt kan vi slå hardt tilbake, vi har makt til det, og selvsagt skal vi ikke tolerere at vår frihet til å snakke og tenke fritt blir ofret. Men det kan vel hende at vi skal rekke ut hånden først?

En åpen hånd uten sverd.

Ha en god helg!

Artikkeltags