Nordlendingen som forbilde

Artikkelen er over 13 år gammel

Det er ikke rart mannen er populær i Nord-Norge. Da professor i sosialmedisin Per Fugelli presenterte sin bok «Doktor på Værøy og Røst. Lege på Utrøst» mandag, proklamerte han at søringene bør lære av nordlendingene.

DEL

Det handler om helse. Med bakgrunn i erfaringer som lege på Værøy og Røst tidlig på 1970-tallet og stadige gjenvisitter, hevder Fugelli at folk i disse fiskeværene har et medisinsk folkevett som resten av landet har godt av å få ta del i. De legger vekt på trivsel, glede og helse på en helt spesiell måte, mener han.

Ja, ikke nok med det. Fugelli har også vært lege i Finnmark og hevder at hele den nordnorske innstillingen er en god resept for søringer og byfolk. Nordlendingen har en litt mer realistisk innstilling til livet enn resten av befolkningen.

«En av forklaringene kan være at nordlendingene har en litt robust forventning og holdning til hva livet er. Det vet at livet går opp og ned, og at en ikke trenger å springe til apoteket når ting går en imot. Kanskje er det den nære kontakten med en barsk natur som har ført til dette», sier Fugelli til Avisenes Nyhetsbyrå.

Artig. Jeg ser for meg en rekke bleke og brystsvake søringer i en evig strøm til apotekene, mens vi nordlendinger står ranke og medisinfrie i nordvestkulingen. Er det ikke vakkert?

Folk som har levd ei stund vil huske at Per Fugelli allerede i 1977 ga ut boka «Lege på Værøy og Røst». Boka vakte oppsikt, blant annet fordi den ytterst humoristisk fortalte hvordan den nye legen Fugelli ble rammet av et malebarisk ryggonde. Den klassiske skolemedisinen hjalp ingenting. Til slutt var det bare et eldgammelt tiltak som sto igjen: Helbredelse ved bønn.

En ytterst skeptisk Fugelli mente det var bare overtro og tøv. Men frisk ble han likevel.

Han forteller også rørende om fiskeren Bernhard som rammes av hjerteinfarkt alene i en sjark på et stormfullt Lofothav. Han tar også leseren med på sykebesøk til Bergljot som byr på konjakk og snakker om å få dø i fred.

I den nye boka har Fugelli utviklet en slags folkelig helselære. Han har formulert ti helseråd fra Værøy og Røst:

1. Vær et naturbarn.
2. Vit at helse kommer av helhet.
3. Elsk din flokk.
4. Vær raus i møte med Den andre.
5. Du skal stole på folk.
6. Du skal være glad i deg selv og andre mennesker som ufullkomne skapninger.
7. Du skal le.
8. Du skal vokte deg for overdose framoverretta tankegang.
9. Du skal unne deg rast og ro.
10. Lær deg å elske de nære ting.

Jeg må innrømme at jeg av og til får kløe når jeg hører folk omtale oss som bor i Nord-Norge som «naturbarn». Jeg har for eksempel hørt IOC-medlemmet Gerhard Heiberg ordlegge seg temmelig uheldig i den retningen. Men Fugelli gjør det med en kjærlighet til folks hverdagsvisdom og landsdelen som gjør at jeg tilgir ham.

Fugelli og hans tversover dukker stadig opp i TV-debatter. Fra et ståsted godt til venstre i norsk politikk, svinger han svøpen over dagens samfunnsutvikling. At mammon er blitt vår nye gud som visker og roper at samfunn ikke lenger finnes, bare multinasjonale selskaper, at mennesker ikke finnes, bare produsenter og konsumenter. Den roper også at frihet, likhet og brorskap ikke lenger finnes, bare penger og profitt.

Nylig langet han ut mot Fremskrittspartiet som han hevder ønsker denne utviklingen og vil gjøre mennesket til en øy, løsrevet fra det sosiale fastlandet vi alle trenger.

Fugelli elsker å ta rollen som den provoserende frihetselsker. Han har gått ut mot det han mener er en moraliserende helse-øvrighet som sprer unødvendig engstelse blant folk. Det er direkte helsefarlig

Av og til går han for langt i sine provokasjoner. Da han problematiserte innføringen av røykeloven, sloss han egentlig for røykernes frihet til å fortsette å plage andre i røykfylte arbeidsmiljø. Det var et mislykket korstog.

Uansett er han en helt nordpå, selv om han aldri så mye er født i Stavanger og holder til ved Universitetet i Oslo. Han har denne uka også hevdet at innbyggerne i de tre nordligste fylkene bruker suverent minst sovemedisiner og antidepressive midler i hele landet.

Slikt liker vi å høre, for det styrker oss i troen på at vi står han av selv når mørketida pakker seg stadig tettere rundt hushjørnene. Vi skal også tenke på det neste gang noen ramser opp alle de sosiale problemene som skal ha hopet seg opp nordpå.

Artikkeltags