Nordlys – sammen med mesteparten av norsk dagspresse – synes nemlig å gå en dyster fremtid i møte. Og da er det ikke den smule opplagsnedgang som de nyeste statistikkene kunne fortelle om, jeg først og fremst tenker på.

Det er Se og Hør-debatten. Landets største, trykte publikasjon – bare slått av telefonkatalogen – er under ild i alle media og i samtlige kanaler. Redaksjonens metoder og bladets innhold er av en slik art at justisministeren vurderer ny lovgivning som kan sette en stopper for svineriet. Etter avsløringene i boka til den forhenværende stjernereporteren i bladet, blir Se og Hør most sønder og sammen som uetisk, usannferdig, korrupsjonsfremmende og på alle måter uetterrettelig. Alle forståsegpåere – ikke minst i slike media som konkurrerer med Se og Hør om folks oppmerksomhet – mener at bladet er en eneste sammenhengende svinesti av umoral og pengegriskhet. Hvilket selvsagt er helt sant.

Akkurat som om Se og Hør bryr seg. Og enda viktigere: Akkurat som om det norske folk – Se og Hørs hundretusener av lesere – bryr seg det minste om hva Viggo Johansen, Harald Stanghelle og Knut Storberget mener om saken. Som en dame - en trofast Se og Hør-leser - sa det i Nordlys i går: Den eneste grunnen hun kunne se til at hun skulle slutte å lese Se og Hør, var at hun ble blind!

Folket – alle de nordmenn som har gjort bladet til tidenes suksess i norsk presse – gir seg blanke i hva slags metoder Se og Hør bruker og hvorvidt kjendissladderen de hungrer etter hver uke, er sann eller ikke. De leser ikke Se og Hør fordi de tror på alt som står der. De leser Se og Hør fordi de synes det er underholdende. Sjefredaktør Nelvik og rottereiret hans gir folket det folket vil ha: Underholdning, kjendiser, sensasjoner og sladder. Det norske folk gir stort sett blanke i Vær Varsom-plakater og etikkdebatter. De vil ha brød og sirkus.

Mot dette er publikasjoner som baserer seg på at folk vil ha saklig informasjon, analyse og lærerike artikler om utenrikspolitikk, sjanseløse. Vi er et folk som verken vil se eller høre, det eneste vi vil er å bli underholdt i hjel. Samt få nyttig informasjon om hvor vi kan kjøpe billig flesk. Slik har vi det i Norge i det herrens år 2007.

Ikke så å forstå at vi er spesielle på noe som helst vis. I Tysklands rike flora av sladdermagasiner blir Mette-Marit gravid tretti ganger oftere enn i Se og Hør. Uten at opplaget går ned av den grunn. Og engelske tabloider får VG til å fremstå som et tårn av akademisk presisjon, dyd og saklighet. Spørsmålet er selvsagt hvor lenge det vil vare at vi – sammenlignet med utlandet – er så snille her på berget. En kvalifisert gjetning er at det vil ikke vare. Det er kun et spørsmål om tid.

Tegnene har vært tydelige lenge. Suksessene til Se og Hør og Big Brother med alle dets kloninger, har allerede forandret norsk presse. Mer kjendisstoff, mer underholdning, mer dyneløfting og mer sex har presset seg frem overalt, uten at noen har vedtatt at det skal være slik. Ingen har råd til å la være, til å gå motstrøms, til ikke å spørre seg hva det er leserne vil ha.

Det interessante er jo at det altså er folket, kundene, som ser ut til å bestemme retningen i norsk presse. Ikke eliten, ikke de bedreviterske intellektuelle og de selvutnevnte moralsk og etisk høyverdige. Det er folket, selve grasrota, og dermed har pressen blitt påtvunget et demokrati vi aldri verken har ønsket oss eller bedt om. Men det er jo vanskelig å stå frem og si at dette demokratiet liker vi ikke. Hvis folkeflertallet sier at vi vil være dumme, uopplyste og uinformerte, vi vil helst av alt lese usant sladder og løgnaktige rykter om kjendiser, og stort sett drite i resten – hvem tør å protestere?

Det er like umulig for pressen som det er for misfornøyde politikere å skaffe seg et nytt folk. Derfor må vi henge med i dansen, tilpasse oss og gjøre gode miner til slett spill, så vidt skjult bak et fikenblad vi kaller Vær varsom-plakaten. Det et den trøstesløse sannhet. Folket har valgt og vi er alle demokrater.