Ikke kødd med lærerne!

SKOLE: Her ser vi en 5. klasse ved Grefsen skole i Oslo som mottar undervisning fra noe så ærverdig som en lærer. Vi burde alle sammen heie mer på lærerne.	Illustrasjonsfoto/Vidar Ruud

SKOLE: Her ser vi en 5. klasse ved Grefsen skole i Oslo som mottar undervisning fra noe så ærverdig som en lærer. Vi burde alle sammen heie mer på lærerne. Illustrasjonsfoto/Vidar Ruud

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Egon Holstad har sett seg luta lei på all misunnelsen og alt fokuset på lærernes ferier.

DEL

Kommentar For å rydde til side noen potensielle mistanker: Ja, jeg er en sønn av to lærere. Farfaren min var lærer. Broren min er lærer, jeg har to nevøer som går på skole, og jeg bor i samme hus som en elleveåring som går på skole.

Jeg har sågar jobbet som lærervikar, men det var i tiden før internett, og dessverre rett etter avskaffelsen av spanskrør.

Ergo er det bare å kaste alle habilitetsmistanker mot meg med én gang, så vi kan snakke sak. Jeg mener nemlig å tro at innsikt i noe ikke alltid er et hinder for å skjønne det.

Jeg vokste opp med å høre dritt om lærere. Mange av mine jevnaldrende var veldig opptatte av å påpeke hvor steike urettferdig det var at foreldrene mine hadde lang ferie på sommeren og nesten to ukers juleferie.

Først i ettertid har jeg skjønt at det nok heller var deres foresattes kommentarer de videreformidlet til meg. Barn finner ikke på slikt selv. Barn lærer det av foreldrene sine.

Jeg var heller ikke så steike god på fagforeningretorikk, særforbund og slikt, og visste ikke innholdet i ordet avspasering, eller hva forskjellen på dette og ferie var. Dermed slet jeg litt med å redegjøre for hvorfor foreldrene mine var de mest privilegerte i hele landet.

Men det jeg likevel visste, og som jeg så hver eneste dag i uka, var at jeg bodde i samme hus som to ekstremt samvittighetsfulle lærere, og jeg tror ikke de var noen unike unntak.

Vi var mye på hytta, og jeg husker at både mamma og pappa drasset med seg svære bunker med norskstiler, engelskprøver, matematikktentamener og undervisningsopplegg på hytta.

Og jeg husker at de satt der på kveldene, under lyset av flakkende parafinlamper, og rettet arbeidet og skrev håndskrevne og personlige råd og kommentarer i rødt til sine elever. Jeg husker også at de satt hjemme med det samme, på kveldene hele uka.

At de tok opp egen musikk på kassetter og brukte i undervisningen, fordi de ikke ville utsette elevene sine for den grufulle skjendingen av Beatles-låtene som fulgte med Workbook.

Og de var med å arrangere idrettsdager, quiz, natursti, batikkurs og aktivitetsdager, og de dro på ski- og sykkelturer, leirskoleturer og fotballkamper med skolelaget. På kveldene arrangerte de foreldremøter, og de gikk i barnetog på 17. mai.

De var dessuten tante og onkel og sjelesørgere for flere generasjoner. Mamma var ferdigutdannet lærer og gikk inn i skolen i 1966. 41 år senere, og mange tusen elever senere, var hun pensjonist.

På denne tiden hadde skolen forandret seg betydelig, fra å være en utdanningsinstitusjon for barn og unge, der yrkesgruppen hennes har blitt dyttet på stadig mer ansvar man før tilla foreldrene. Mye til det bedre. Noe til det verre.

Utallige reformer har blitt pålagt lærerne, og i dag forventes det også at de skal skjøtte en full kontorjobb i tillegg, der alskens skjema, rapporter, ukesplaner, halvårsplaner og fandens oldemor skal utføres. Ja, også litt sånn kunnskapsformidling.

Og de skal være tilgjengelig på mobil, som de må betale selv, og godta at de blir påprakket mer og mer ansvar, for ikke å si skyld, for det som er dysfunksjonelt i samfunnet. Der man tidligere ropte «Har de ikke lært det hjemme?» roper man i dag nesten utelukkende «Dette må inn i skolen!»

Jeg synes ikke synd på lærerne. Ikke i det hele tatt. Ikke tror jeg de føler seg plassert i noen offerrolle heller. Jeg kan ikke huske at noen av lærerne i familien min har klaget på jobben sin. Og grunnen er såre enkel: De aller fleste lærerne er faktisk noe så sjeldent som dedikerte folk, som elsker jobben sin, og som helt frivillig har valgt å utdanne seg til, og jobbe med, å lære opp andres barn enn sine egne.

Og derfor provoserer det meg like mye nå som da jeg var liten, å registrere voksne folks nærmest bisarre besettelse i å utøve misunnelse på lærernes ferier.

Å få oppjustert lærernes 39 arbeidsuker til 45 later nemlig til å være prinsipielt viktigere enn hva folk mener disse seks ekstra ukene skal fylles med. De som er misunnelige på dem som utøver læreryrket er – ironisk nok – gjerne de samme som er minst like glad i å pålegge lærerne mer og ansvar for barna sine.

Debatten om norsk skole, og særlig fra dem som ikke jobber i den, blir bare mer og mer redusert til pludring om det skal være gratis frukt eller ikke, hva barna skal ha lov å ha i matpakken, om nasjonale prøver, Pisa-undersøkelser og om hvor ekstremt mye bedre og klokere barna i Finland og Japan er. Og aller viktigst: lærernes ferier.

I stedet burde den handle om hvordan man på best mulig måte skal få alle barn i landet til å trives best mulig på arbeidsplassen sin, om hvordan de skal tillegge seg mest mulig kunnskap, og om hvordan dette best mulig skal skjøttes av dem som har dette blytunge ansvaret.

Og de er ikke en gjeng ferierende slabbedasker. De er heller en hær av nesten 70.000 hverdagshelter.

Følg Egon på Twitter

Jeg synes ikke synd på lærerne. Ikke i det hele tatt. Ikke tror jeg de føler seg plassert i noen offerrolle heller.

Artikkeltags