<i>La oss ta livet av en seiglivet myte med en gang. Høyresiden har gjentatt den så ofte at mange tror den er sann.</i>

OMSTRIDT: Halvdan Koht fotografert i sitt hjem i på Lysaker. Koht var født i Tromsø og ble utenriksminister og historieprofessor.              Foto:Sverre A. Børretzen, Aktuell, NTB scanpix

OMSTRIDT: Halvdan Koht fotografert i sitt hjem i på Lysaker. Koht var født i Tromsø og ble utenriksminister og historieprofessor. Foto:Sverre A. Børretzen, Aktuell, NTB scanpix

Artikkelen er over 4 år gammel

Asbjørn Jaklin skriver om tromsøværingen som ble syndebukk for alt som gikk galt under krigen.

DEL

Kommentar Si navnet Halvdan Koht og gamle høyrefolk, reserveoffiserer og veteraner fra andre verdenskrig hytter straks med neven. Som utenriksminister la Koht landet åpent for tyskerne og rustet ned da han burde ruste opp, heter det.

Hva er sant og hva er myter om tromsøværingen som ble syndebukk for alt som gikk galt under krigen? En fersk biografi, «Halvdan Koht. Veien mot framtiden», skrevet av historikeren Åsmund Svendsen, gir et nyansert svar.

La oss ta livet av en seiglivet myte med en gang. Høyresiden i norsk politikk har gjentatt myten så mange ganger at mange tror den er sann. Arbeiderpartiet og regjeringen Nygaardsvold drev «det brukne geværs politikk» og lot det norske forsvaret gå til grunne i naivitet og manglende bevilgninger fram til 9. april 1940, hevder de.

Sannheten er at utenriksminister Koht høsten 1936 tok opp krigsfaren i Europa i et brev til forsvarsministeren og regjeringen for øvrig. «Vi lever på ei kruttønne og eg går ut fra at hær- og flåtestyrken er budd på alt som kan henda,» skrev Koht. Fra dette tidspunktet, tre og et halvt år før Hitler angrep Norge, bevilget Nygaardsvolds regjering ekstraordinært til forsvaret. Forsvarspolitikken ble lagt om. Nedrustningslinjen ble gradvis forlatt.

Slik har kritikken av Arbeiderpartiets og regjeringens politikk i andre halvdel av 1930-tallet hengt seg opp i foreldet retorikk og feil fakta. Det Koht burde vært kritisert for, var hans taushet om utviklingen i nazistenes Tyskland før 1939.

«Koht kom aldri til å drøfte eller kommentere fascismen eller nazismen, eller Hitlers utenrikspolitiske ambisjoner, verken privat eller offentlig, verken før eller etter at han ble utenriksminister,» skriver Svendsen.

Hvordan kunne Norges utenriksminister la være å ta opp de viktigste utviklingstrekkene i europeisk politikk? Kunnskapen var til stede. Han visste at Tyskland og Italia var diktaturer. Han visste også at opposisjonelle og jøder ble forfulgt i Tyskland. Likevel ikke ett ord.

Det tilsynelatende uforklarlige blir forklart med Kohts intense ønske om å bevare freden i Europa og å holde Norge utenfor en krig mellom stormaktene. Fundamentet for denne fredspolitikken var at alle statsledere var ansvarlige, rasjonelle og delte de samme verdiene.

Koht trodde at Hitler var til å snakke med, at han var en statsleder som alle andre. Der tok han voldsomt feil. Det må man kunne slå fast uten å havne i den triste øvelsen etterpåklokskap. Andre politikere i samtida tok nemlig opp dette.

Slik tangerer Koht nær Neville Chamberlain, den britiske statsministeren som snakket om «fred i vår tid» etter å ha forhandlet med Hitler i 1938.

Etter 1939 holdt Koht stø kurs. Da Hitler marsjerte inn i Praha mistet han troen på fred og satte ytterligere fart på de norske forsvarstiltakene. Koht svarte også blankt nei til den tyske sendemannen Curt Bräuer etter angrepet 9. april 1940 og sto fast på en kamplinje.

Vent, overså han ikke meldingene om tyske skip på vei nordover før angrepet? Det er mulig å tilgi. Hitlers militæraksjon var dumdristig og nærmest utenkelig over havstrekninger dominert av den britiske flåten. Få kunne se det komme.

De som sier noe annet, bløffer eller er ute i annet ærend.

Det utenriksminister Halvdan Koht burde vært kritisert for, var hans taushet om utviklingen i nazistenes Tyskland før 1939.

Artikkeltags