Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Gerhard Heiberg er Norges heldigste mann. For Gerhard er livet en eneste stor fest, og det i en så utstrakt skala at jeg lar meg fascinere over i noe som iallfall ligner misunnelse. Det er hardt å være misantrop i møte med en så grenseløs gladlaks, så glisende glad at munnvikene konstant møtes i nakken.
IOC-pamp Heiberg er en kjempeglad mann som elsker å idrettsfeste. Og godt er det, for snart er det Vinter-OL, og da kan man saktens trenge en ekstra porsjon smil og ståpåhumør.
Sist jeg så Glade-Gerhard var denne uken, som deltager i NRK-programmet «Aktuelt». Der beviste han nok en gang sin usvikelige tro på smil og feststemthet som foretrukket middel mot all slags dævelskap rundt om i verden.
Programleder Ole Torp, den forvorpne festbremskødden, spurte da spydig om vi som TV-seere kommer til å merke noe til det bebudede sikkerhetsopplegget russiske myndigheter har lovet skal omkranse hele OL-byen (eller «Helt hermetisk lukket!» som Heiberg hvinende og barnslig begeistret utbrøt i fjor sommer, da dette temaet også var oppe i en debatt).
Gerhard kunne da smilende betrygge oss alle om at slikt skulle vi selvsagt slippe å se, for her det entusiasme og glede som skal vises. Ja, virkelighet er i sannhet noe dritt; for eksempel at over 40.000 politi, et ukjent antall militærpersonell, ubåter, dronefly, luftvernraketter og andre fredsbevarende elementer vil slå ring rundt Sotsji, denne sommerlige badebyen man har måket inn et tresifret antall milliarder dollar og mangesifrede budsjettoverskridelser for å gjøre til vertskap for Vinter-OL.
Det var sikkert derfor han (denne gang litt bestemt) måtte rette pekefingeren mot Torp og si at «Det er poengløst å diskutere menneskerettigheter med russiske myndigheter, for det er ikke vårt (altså IOCs) ansvar». Og det er klart, hvis man selv arrangerer en fest er det dørvaktene, og ikke en selv, som har ansvaret. Det er viktig å ha ryggen fri.
Og hvorfor skal vi egentlig være så sure og politisk korrekte?
Trenger vi å gnåle om at Russland er direkte farlig for journalister som driver med kritisk journalistikk?
Er det virkelig nødvendig å komme trekkende med at bare siden 1992 har 56 journalister blitt drept i landet, og at «List of journalists killed in Russia» er ei egen og deprimerende utfyllende side på Wikipedia?
Selvsagt ikke, for det har unektelig svært lite med glede, fest og entusiasme å gjøre. Eller «den olympiske ånd», om du vil.
Og derfor er det også viktig å la Vladimir Putin i fred og ikke påpeke at det er litt avleggs å fremheve sin egen manndom ved å hevde at du slår i hjel bjørner med bare nevene, fisker gjedder på over 50 kilo og er redd for å få homolus, det siste effektivt understreket ved innførsel av en egen lov som forbyr det litt løse begrepet «homofil propaganda» i landet. For slikt bør man jo unnlate, i respekt for Russland og Putin.
Som Heiberg sa til alle potensielle idrettshomoer, samt de som eventuelt hadde tenkt å gi sin støtte til alle slags homoer under OL: «Glem det! Dere er her for å konkurrere i idretten deres, ikke for å drive noen politisk markering»!
Klart, er det fest, så er det fest, og ikke noen forbanna homofest.
Sånn er han, vår egen lille gladgutt fra Norge, den eneste som har klart å innynde seg inn i toppen av IOC. Og der er det åpenbart godt å være, og man blir beviselig kjempeglad av det.
Hvis OL er det utspjåkede, syntetiske og overprisede juletreet, er Heiberg og vennene hans i IOC?de som holder hverandre i hendene og tripper rundt det, med sine rygger vendt mot den virkelige verden, og der det eneste de ser er lys, fest, glitter og stas.
Det må være gøy. Ha en fin fest.