<i>Jeg sitter i et skjørt og vaklende glasshus og pælmer kampesteiner rundt meg</i>

HØST I TROMSØ: 10. oktober er Verdensdagen for psykisk helse. Det har også blitt markert i Norge hvert år. Det er å håpe at vi engang i fremtiden kan slippe å gjøre det. Men det er enda en lang vei å gå.
Foto: Yngve Olsen Sæbbe.

HØST I TROMSØ: 10. oktober er Verdensdagen for psykisk helse. Det har også blitt markert i Norge hvert år. Det er å håpe at vi engang i fremtiden kan slippe å gjøre det. Men det er enda en lang vei å gå. Foto: Yngve Olsen Sæbbe.

Artikkelen er over 6 år gammel

Den feilaktige myten om mengden kriminalitet begått av psykisk syke er skadelig for alle, skriver Egon Holstad.

DEL

Kommentar Når jeg sitter og skriver dette er det Verdensdagen for psykisk helse. 10. oktober markeres dette i 150 land, og det har pågått helt tilbake til i 1992. Personlig blir jeg litt matt av slikt; at det skal være nødvendig å ha en egen dag for å markere noe så selvfølgelig, og jeg sliter dernest med å ta del i «feiringen». For dette er ikke noe å feire.

Jeg vil således anta og håpe at hele målet med dagen er å forvitre og eliminere hele grunnen for dens eksistens. Jeg sitter i et skjørt og vaklende glasshus og pælmer kampesteiner rundt meg når jeg sier at det er et altfor stort fokus på sammenhengen mellom kriminalitet og psykisk sykdom. For det er ikke til å bortforklare at nettopp vi i media sitter på en god del av årsaken til, og ansvaret for, at dette er en myte som selv etter 21 år med Verdensdagen for psykisk helse fortsatt lever i beste velgående blant mange.

Det er både beklagelig, rent etisk sett fra innsiden av redaksjonene, men likevel mest beklagelig for dem det faktisk rammer. De psykisk syke. Statistisk sett vil halvparten av oss rammes av en psykisk lidelse i løpet av livet. En tredjedel av oss vil oppleve den som alvorlig. Psykisk syke er en sekkepost som er så diger at den nesten er meningsløs å bruke, da vi heller ikke snakker om fysisk syke (eller somatisk syke) som en samlet gruppe.

Likevel gjør vi det første. Ofte og uten at det blir nevneverdig problematisert. Og det kommer ofte opp i forbindelse med alvorlige kriminalsaker der gjerningen(e) er begått av nettopp psykisk syke. Det må vi slutte med; både fordi forholdstallene mellom kriminelle handlinger begått av psykisk syke og psykisk friske er i sterk disfavør for de såkalt friske menneskene. De aller fleste drap i Norge begås dessuten av folk i nære relasjoner til de som rammes.

Sjansene for å bli alvorlig skadet eller drept av en psykisk person er mikroskopiske, men den levende myten om at det likevel er tilfelle er sterkt tilstedeværende hos mange. Det er fælt på mange måter. Den ene siden av det er at det skaper en mytebasert og kollektiv frykt blant folk flest som de burde fått slippe å leve med.

Hva som er langt mer alvorlig er at det opprettholder et middelaldersk stigma som de psykisk syke menneskene må slite med, i tillegg til den altoverskyggende belastningen det er å ha en psykisk lidelse.I Norge straffer vi ikke mennesker for handlinger som er begått når de ikke er såkalt tilregnelige. Det er et viktig, humanistisk prinsipp.

Syke mennesker skal ha hjelp og ikke straffes. Men akkurat der ligger sannsynligvis en stor del av kilden til den kollektive frykten; at mennesker som har utført alvorlige, kriminelle handlinger (drap, voldtekt etc.) bare skal slippes løs på samfunnet, kanskje med en resept i hånden, uten noen videre sikring. Heldigvis er en slik frykt mer eller mindre ubegrunnet.

Faktisk er det heller slik at alvorlig psykisk syke er en langt større fare for seg selv enn for andre. Den samlede kriminaliteten (stort og smått) begått av psykisk syke kan stort sett lokaliseres til lovbrudd rundt misbruk av narkotika og mindre vinningsforbrytelser, og den totale mengden lovbrudd er dessuten forsvinnende liten i forhold til den begått av presumptivt friske mennesker uten noen diagnose for psykisk sykdom å vise til. Her kunne jeg lett ha tydd til konkret tallknusing, men det skal jeg la ligge akkurat nå.

Tilbake er det to inntrykk jeg sitter igjen med, og som jeg skulle ønske at spredte seg til langt flere enn hva tilfellet dessverre er i dag. Det ene er at vi i Norge har et psykisk helsevesen som, til tross for sine mangler, er svært høytfungerende. Det bugner av faglig sterke folk og dyktige helsearbeidere i alle ledd. Det er viktig å gi disse den anerkjennelsen de altfor sjelden får for den fantastiske jobben de gjør. Det andre er at folk som sliter med alvorlig psykisk sykdom skal slippe å bli assosiert til kriminalitet og fare for andre enn seg selv.

Den dagen vi har kommet dit har vi kommet langt. Og da trenger vi kanskje ikke lenger å ha en egen dag der psykisk sykdom trenger en egen markering. Det hadde jaggu vært noe.

Følg Egon på Twitter

Sjansene for å bli alvorlig skadet eller drept av en psykisk person er mikroskopiske, men den levende myten om at det likevel er tilfelle er sterkt tilstedeværende hos mange

Artikkeltags