Hvor er alle heltene?

Av
Artikkelen er over 16 år gammel

I dag blir nobelprisvinnere gjennom 100 år hyllet i Oslo. Noen mer frynsete med årene, men med det til felles at de stiller mye av vår hjemlige heltedyrkelse i forlegenhet.

DEL
I et tv-intervju tidligere i uka glapp det ut av Geir Lundestad, Nobelinstituttets direktør, at han nå begynner å skjønne for et stort arrangement han har på gang. Det kan bli voldsomt når mennesker som kan vitne om 100 år med undertrykkelse, blod og død over hele verden møtes.

KronikkHeldigvis vitner de mest om håp, og om seig vilje til fred og rettferdighet. Blant prisvinnerne finnes noen av verdens virkelige helter. Også blant dem som fortsatt er i live, og som er i Norge nå.

Desmond Tutu, prisvinner i 1984, er kanskje den største av dem alle. En helt blant heltene. Erkebiskop, fredselsker, men slett ingen pasifist. Han støttet væpnet kamp mot apartheid, ofret seg for Sannhetskommisjonen, og ser i dag at det umulige skjer. Sør-Afrika lykkes.

I Tromsø har vi igjen latt oss sjarmere av den lille munken fra Tibet. Eller den 14. Dalai Lama. I likhet med Tutu er Dalai Lama et menneske som lett tyr til sin lune humor, sitt smil og som ofte viser ekte glede over livet.

Dalai Lama vant fredsprisen i 1989 og vant samtidig våre hjerter gjennom sin reise nordover. I Karasjok ble han samenes venn for alltid da han besøkte bygda i bitende desemberkulde.

Både Sametinget og Universitetet i Tromsø fortjener honnør for å ha knyttet Nord-Norge tett opp til arbeidet i Nobelinstituttet ved flere korsveger. Den mumlende kritikk som er imot dette skal man ta med stor ro.

Hvis vi ikke aktivt tar imot mennesker som Tutu, Dalai Lama og Rigoberta Menchú Tum, mister vi fort en vesentlig dimensjon. Det er viktig at de fra tid til annen lander i vår virkelighet og korrigerer våre heltebilder.

Ikke et vondt ord om Robinson-Mia, Bryte-Stig eller Slegga, de er åpenbart gode mennesker alle sammen, men det er helt greit at vi minst en gang i året blir minnet om at Elie Wiesel og Nelson Mandela er større.

Apropos helter: Det er sesong for å kåre de beste blant oss nå. Vi gjør det i avisene, på nett og for en tier per sms. Før nyttårskonserten vet vi om Mia Gundersen er årets tv-navn, eller om hun må se seg slått av en forelsket, slank og sexy Anne Kat. Hærland. Det siste ifølge ukens utgave av Se og Hør.

23 år gamle Mia Martinsen fra Tromsø er kandidat til både «Årets Nordlending» og «Årets Tromsøværing», i tillegg til at hun nettopp er kåret til «Årets Robinson». Det er all grunn til å gratulere den sympatiske jenta som har sjarmert i tv-krokene.

Hun er en god nordnorsk representant for vår tids kjendiseri: De som fødes og dør i grensesnittet TV 3, TV 2, TV Norge og Se og Hør. Ukebladet melder nettopp nå at Ramsy fra Big Brother får nakenbilder i posten og at Tina fra 71 Nord får telefoner fra menn med voldelige fantasier.

Greit for dem som foretrekker den slags, jeg skal ikke dømme eller fordømme, men blir det helter av slikt?

Jeg har en tid reflektert over hvem vi her nord skal ha som ledestjerner. Hvor er de nordnorske kjempene, rett og slett? Det være seg politikere, næringslivsledere eller kunstnere. Hvor er de som står opp og deler sine drømmer med oss? Som forteller hva de ser bak horisonten. Og som inviterer oss dit.

Valget vi la bak oss i høst var trist i så måte. Politikken ser per i dag ikke ut til å være en arena som tiltrekker seg de uvanlige talentene, de som kan vokse ut av en konform rolle og tre frem som veivisere.

Et lysglimt på tampen av året: Tromsøordføreren ruster til kamp for kysten. Det er et prosjekt med flukt over. Som meget vel kan ende med mageplask, men som også kan treffe en tidsånd og lykkes. Klaffer det for Herman Kristoffersen, vil han flytte merkesteiner.

Også i næringslivet ser vi sporer av noe større rundt Snøhvit, fisk og frakt. Det er all grunn til å være foroverlent. Nord-Norge er på parti med fremtiden i forhold til verdiskapning i fjordene, til havs og under havflata. Nå venter vi på at Entreprenøren trår frem.

Likevel er det nok kulturen som har malt det mest spektakulære heltebildet i år. Omtrent samtidig med at pensjonisten Oluf ble kåret til «Tidenes type», inntok de glade sangguttene fra Berlevåg scenen og erobret hjertene. Nå er heltene trette og fortjener julefred.

Tilgi at jeg blir privat til slutt: Det har i mange år ergret meg at finnene har stjålet selve Helten – Julenissen – fra oss. Norge er det optimale julenisseland. Vi må bare hente vår helt hjem igjen.

Tenk om vi kunne fly inn en concorde til polarbyen Tromsø en desembernatt. Og så by glade briter på reinsdyr, jul og varme i et storslått nisseverksted – i en hule oppe i bekmørket på Fløya. Det ville være Julenissen verdig.

Ha en god helg!

Artikkeltags