Hovedstadsdyret glefser

Artikkelen er over 14 år gammel

Det er nesten så jeg ikke tror det jeg leser. En viktig innvending mot NRK-serien «Norsk rocks historie» er at det er for mange nordlendinger i redaksjonen og at fortellerstemmen snakker nordnorsk!

DEL

Huttetu. Jeg fryser på ryggen.

De siste ukene har noen forskere fått stor oppmerksomhet ved å påvise at bygdedyret er en kvinne som sprer sladder, misstemning og frykt i bygdene. Jeg vil herved lansere et nytt begrep: Hovedstadsdyret.

Hovedstadsdyret er en aggressiv art som kan angripe alt fra provinsen uten forvarsel. Arten er særlig tallrik i triangelet mellom Akersgata, Marienlyst og Aker Brygge. I sitt selvbilde setter hovedstadsdyret likhetstegn mellom hovedstaden og nasjonen. For hovedstadsdyret er Oslo Norge.

Resten av landet er bønder, fiskere, trøndere, nordlendinger og alt annet rart som ikke har hatt vett nok til å bosette seg i hovedstaden. Derfor irriterer hovedstadsdyret seg over at en nordlending er gitt oppgaven med å presentere noe så nasjonalt som den norske rockens historie.

Musikksjefen i NRK Petre, Håkon Moslet, har formulert denne irritasjonen med en klarhet og en arroganse som man skal tilbake til 1950-tallet for å finne paralleller til, den gang fruene på Frogner satte inn sine hybelannonser med «B.mrk: Ikke nordlending».

Hør bare hva mannen uttalte til Nordlys i går: «Det er flere i musikkmiljøet som har reagert på den nordnorske fortellerstemmen. Det burde vært valgt en mer nøytral stemme. Tromsødialekten er veldig markant, det er uheldig og det gjør at man med en gang tenker at dette er en tromsøproduksjon».

Finnmarkingen Per Kristian Olsen bærer sikkert over med at han blir uthengt som tromsøværing. Men uansett åpner resonnementet for mange interessante korrigeringer i NRKs programmer framover.

Jeg har i mange år blitt forstyrret av Christian Borchs og Nina Owings slepne østlandsdialekt i Dagsrevyen og forventer at NRK finner mer nøytrale stemmer. Hvis ikke, kunne jeg jo få det inntrykket at Dagsrevyen var en osloproduksjon!

(Særmelding til Håkon Moslet: Du skjønner sikkert ikke sammenhengen, men siste setning var ironisk ment.)

Så langt hovedstadsdyret, så til substansen i saken. På nettstedet ballade.no raser det nå en debatt om Per Kristian Olsen og hans rockeprogrammer. For mye Nord-Norge, for lite Cool Cats, for lite Bergen Beat og altfor mye Vømmøl Spelemannslag.

I tillegg har Olsen pådratt seg noen utvalgte feministers vrede fordi han har utelatt viktige kvinneartister, særlig den ytterst blonde artisten Alex som kom fra Polen. En innsender mener at rockeredaksjonen i Tromsø har for mange gamle ml-ere og at Alex derfor er utelatt fordi hun ikke likte kommunismen. Voi-voi, her svinger det av argumentene!

Jeg har ingen forutsetninger for å avgjøre om Cool Cats er avspist eller om Hans Rotmo er overdekket. Det vil uansett alltid måtte være en grad av skjønn og subjektivitet i et utvalg.

Men jeg registrerer at historikeren Dag F. Gravem, som har skrevet en hovedoppgave om norsk populærmusikk, mener at serien «har bidratt til å kaste nytt lys over utviklingen av norsk populærmusikk og at programskaperne har gjort et imponerende og svært prisverdig arbeide med å samle inn dokumentasjon og nytt kildemateriale, både skriftlig og muntlig».

Påstanden om at Pussycats skulle være overdekket, er det enklere å mene noe om. De var langt forut for sin tid, hoppet over hovedstaden, dro til Stockholm og kom tilbake som landets første virkelige popidoler og Norges første kommersielle popfenomen. Derfor fortjener de brei omtale, uansett hvor i landet de kom fra.

Likevel hevder enkelte oslomusikere at det ble for mye Pussycats og for lite om dem. «Enkelte osloborgere tror de er et nasjonalt fenomen bare fordi de bor i hovedstaden, slik har naturligvis ikke vi tenkt», kommenterte Per Kristian Olsen.

Godt sagt. Men slikt liker heller ikke hovedstadsdyret å lese.

Artikkeltags