Fra Arktis til UNN

Artikkelen er over 11 år gammel

Dette skulle vært en analyse av landsmøtet i Arbeiderpartiet som åpner i dag. Det blir det ikke. I stedet skal jeg skrive om et imponerende møte med norsk helsevesen.

DEL

Med UNN, for å være presis. Det var på torsdag. Klokken var kvart over elleve. Jeg sjekket, som jeg pleier, telefonen etter å ha avsluttet et foredrag om landbrukets plass i nordnorsk identitet på konferansen «Arktisk landbruk 2009» i regi av Bioforsk. Beskjeden som blinket svart på hvitt får blodet til å fryse i årene til alle foreldre: 14-åringen ligger skadet i alpinbakken, ambulanse er på vei.

Vi kom samtidig til akuttmottaket på UNN. Ambulansen med en redd 14-årig jente i skiklær fra Kroken, og jeg – en redd redaktør i dress fra Scandic hotell rett over øya. Uten den minste nøling ble begge sluset inn i et klargjort undersøkelsesrom i Fløy B, plan 5, via brede porter og en garasje som oser effektivitet.

Hun blek på båren, jeg to skritt bak. Et sted på vei inn ble min vilje fullstendig slettet ut. Vi var i virkeligheten prisgitt dem i hvitt som omkranset rommet, mennesker verken hun som lå skjelvende og så opp, eller jeg som ikke visste hvor jeg skulle stå eller hva jeg burde gjøre, kunne noe som helst om.

I ettertid er det en skjellsettende refleksjon. Ikke på noe tidspunkt tvilte jeg på de fremmede. Tvert imot. For hvert minutt vokste tilliten og tryggheten.

Stine ble tatt imot av et traumeteam. Når sykehuset frykter alvorlige skade, blir pasienten møtt med fullt batteri. I vårt tilfelle var meldingen et voldsomt fall i alpinbakken med hode- og ryggskader.

Mens de rullet båren bestemt mot undersøkelsesbenken, orienterte ambulansepersonellet tydelig og høyt om deres observasjoner i bakken, og tiltak de hadde satt i verk på tur inn til UNN.

Mer enn ti mennesker i hvitt lyttet, alt mens alle jobbet målbevisst med sin del av operasjonen som var i ferd med å settes i gang. Sjefen, legen, ga rolige ordrer mens en redd jente ble løftet varsomt over fra båren hun ble kjørt inn på.

Det kan være en skremmende opplevelse for en ung jente å se 10 (kanskje var de 12, jeg talte ikke, men tro meg, de sto skulder ved skulder rundt bordet med den lille skiløperen på og det var ikke plass til en til!) målbevisste leger og sykepleier som jobber hurtig og bestemt med viljeløse deg.

Uten opphold klippet de klærne av Stine, elektroder ble festet, det ble stukket nåler inn i armene fra begge sider av bordet, hun ble sjekket for førlighet i armer og bein, gitt smertestillende, det ble målt blodtrykk, tatt ultralyd av magen og røntgen av ryggen – og hun ble snakket til av kloke voksne som vet hvor viktig også det er.

I løpet av en halv time var rygg, nakke, indre organer og hode kvittert ut som ikke alvorlig skadet. Teamet kunne senke tempoet, og jeg kunne senke skuldrene. Ikke en gang i løpet av den intense halvtimen løp teamet i beina på hverandre. Ikke en gang hevet noen stemmen, og ingen beskjed måtte gjentas. Det var en trimmet organisme som jobbet mot samme mål; pasientens beste.

Ettersom frykten slapp taket i meg, steg varmen for de flotte menneskene i hvitt som ga så mye for mitt barn. Jeg vet fra før at UNN er god på akuttmedisin. Å oppleve kompetansen selv gir en ny og dypere innsikt. Og respekten for UNN stopper ikke i akuttmottaket i 5. etasje. Skjebnens ironi ville det slik at min far var pasient på hjertemedisinsk avdeling i 9. etasje, mens den uheldige skiløperen ble voktet av dr. Andreas Sørlie på nevrokirurgisk avdeling i 4. etasje.

Jeg har med andre ord vært storforbruker av offentlig helsestell denne uken, og du verden som jeg har fått igjen for skattepengene mine. Det er min ærlige analyse at det UNN jeg møtte er verdt hver eneste skattekrone. På hjertemedisinsk avdeling tillot de at jeg var en utålmodig pårørende.

I mottakelsen var omsorgen også for en som sto nesten i veien hele tiden rørende, og den saklige informasjonen på nevrokirurgen er medisin for en som brått måtte skru over fra arktisk landbruk til hjernerystelse.

Selvsagt er ikke UNN perfekt, jeg forstår jo det, men det sykehuset jeg møtte styrker meg i troen på et offentlig helsetilbud. Ikke minst i Nord-Norge.

Ha en god helg!

Artikkeltags