Et budskap fra Erik Bye

Artikkelen er over 14 år gammel
DEL

Erik Byes ansikt, merket av sjukdom og levd liv, bøyer seg frem mot kamera: «Politikerne er folkets tjenere. Det er visst noen av dem som har glemt det.»

Det er kraft i Erik Byes stemme. Han snakker om de som tar makta som en selvfølge. Helt på tampen av livet rakk han å formidle et sterkt budskap om det norske demokratiet, som en knyttneve midt i stortingsvalgkampen.

Jeg mener, vi lever i et land med en statsminister som til stadighet besværer seg over fattigdommen. Så går han i bryllup og selskap hos de aller rikeste.

Og når partiene tar imot pengegaver fra mektige forretningsmenn, hvorfor er det da andre som må advare om at farlige forbindelser skader politikkens troverdighet?

Norske politikere er kanskje ubestikkelige, men tar de sine beslutninger uavhengig av økonomiske interesser ?

En god venn sa til meg etter å ha sett «Giganten», den fremragende kino-dokumentaren om Erik Bye: «Tenk deg denne fantastiske mannen som politiker. Han kunne vært en statsmann, en av de største.»

Men kunne han det?

Antakelig ikke. Erik Bye var ikke bare en stor humanist, han var også en antiautoritær kjempe. Han var ingen jålebukk som oppsøkte makta for å holde seg inne med den.

Som du skjønner: Noen politikertype var han så visst ikke.

Derimot hadde han et ganske urovekkende budskap om politikk og demokrati vi skal ta med oss.

Hvem er dagens politikere? Hvem representerer deg og meg?

Et representativt utvalg av det norske folk? Glem det.

De fleste av de som blir stortingsrepresentanter etter høstens valg er politikere fra før. Mange har gått gradene i eget parti. Uansett hvem du stemmer på, så går stemmen din til en «apparatsjik».

Akkurat nå er det mange som vil ha godt betalt for lang og ikke minst – tro – tjeneste.

I partiene fordeles posisjonene i ei framtidig regjering. Ta de rød-grønne: Gudmund Hernes har vært på FAFOs hagefest i Oslo. Han tipper at en tredjedel av statsråder, sekretærer og rådgivere i regjeringa vil bli hentet fra kretsen som årlig frekventerer denne hagefesten.

Er alt er klappet og klart for at en sosialdemokratisk elite fra Oslo-miljøet igjen kan innta sine gamle kontorer?

Bred rekruttering, geografisk og sosialt? Det er lov å håpe, men da må Jens Stoltenberg ha styrke til å avvise noen som står på døra med klippekortet sitt.

Og når de borgerlige partilederne diskuterer statsminister-spørsmålet på kammerset: Når hørte du en av dem si at dette er det folket som avgjør?

Det aller viktigste for dem er å holde Frp unna innflytelse, sjøl om Hagen og Korsberg har en femtedel av velgerne i ryggen. Realt overfor folket? Sannelig om jeg vet.

Så kan vi undre oss over hvorfor politikk ikke engasjerer. I Aftenpostens søndagsutgave rapporter Thomas Spence fra Grünerløkkas valgboder. En lørdags formiddag i hovedstadens travleste strøk snakket Kristin Halvorsen og Per-Kristian Foss nesten for døve ører. Folk gikk forbi, og en god cappuccino frister mer, skriver Spence.

Selv så jeg noe av det samme i Tromsø en tidlig ettermiddag i forrige uke: Bare et par sjeler stanset opp for å lytte til SVs Øystein Djupedal på Torget. Mannens snakket med glød, bevares. Men jeg syntes nesten synd på ham der han sto.

Er vi nordmenn blitt for mette? Eller berører de oss ikke med sitt budskap, våre politikerne?

Men Erik Bye berørte oss. I det han sa kan vi ane en desillusjon: Vil vi velgere være med dit politikken er på vei?

På den annen side er det betryggende at Erik Bye selv var et politisk menneske, med en uvurderlig evne til å lytte til mennesker og forstå hvordan dette landet er skrudd sammen.

Derfor valgte han å synge sine siste strofer i et lite samfunnshus, blant fiskerifolket på Smøla.

Det er til slike steder våre politikerne ikke reiser. Og da er vi vel ved kjernen av Erik Byes budskap.

Artikkeltags