En politisk vernelinje

Artikkelen er over 13 år gammel

Det er alt annet enn godt nytt som lekker ut om forvaltningsplanen for Barentshavet. Et nei til å åpne felt utenfor Nordland og Troms for oljeboring er motivert ut fra kun et ønske; å verne partiet SV.

DEL

Selvsagt må vi ta forbehold om at planen fortsatt er under arbeid, og noe vil temmelig sikkert endres når partilederne Åslaug Haga, Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen trer inn i sluttspurten i neste uke.

Likevel aner vi konturene nå, og mye skal skje om 31. mars, datoen for å offentliggjøre planen, kan bli en nordnorsk merkedag.

Det store bildet ser ut til være at SV får bremse Lofoten, Vesterålen og Troms, mens Arbeiderpartiet vil få bore og styre i Finnmark.

Jeg har fem tunge innvendinger. Den viktigste er det er veldig mye tryggere å bore etter olje og gass – også i nord – enn «naturvernere» vil innbille oss.

Den andre er at et klart flertall på Stortinget vil ha en langt mer offensiv olje- og gasspolitikk i nord enn dette tyder på.

For det tredje bryter SVs linje, som vinner terreng i regjeringen, totalt med folkeviljen i nord.

Min fjerde anklage er at det er et brudd på Soria Moria-enigheten å stenge mer enn Nordland VI fram til 2009.

For det femte; de rødgrønne er i utakt med egne nordområdeløfter hvis halve Nord-Norge blir ofret for å redde SV. Det er, ærlig talt, nokså pinlig å være vitne til.

Jeg skriver dette vel vitende om at SV har tapt en serie slag, og at regjeringen med rette kan si at det til slutt blir en verneplan som er et reelt kompromiss mellom partier som står langt fra hverandre. Skal koalisjonen leve, er det sikkert også nødvendig at alle tre partiene firer på egne standpunkter.

Alt dette skjønner jeg, uten at det gjør saken bedre. Problemet er at SVs utgangspunkt er så helt på viddene. Da må et kompromiss bli et realt bomskudd.

Bildet er slik; Norge har i 40 år utviklet erfaring med offshore olje- og gassvirksomhet. Det har jo gått bra. Hvorfor i himmelens navn går folk i SV rundt og frykter at vi er mer slepphendte i nord?

Dernest er det etablert et falskt bilde av hvor farlig et utslipp av olje er. Ingen ønsker utslipp, men det er ikke påvist at miljø og liv er ødelagt for lang tid etter ulykker.

Strender grises til og ærfugl må skytes, men deretter blir oljen raskt brutt ned og livet går videre. Ingen undersøkelser påviser at det er noe annerledes i Barentshavet. Oljen brytes ned omtrent like raskt, selv om temperaturen er noe lavere.

Det normale ville derfor vært at norsk olje- og gassvirksomhet uten styr og ståk flyttet nordover.

Det skjer jo ikke, og det skyldes ikke minst skaren av profesjonelle «miljøvernere» med adresse Oslo sentrum eller Grünerløkka.

Det er som amen i kirka. Nevnes Barentshavet i avis, radio eller TV, utløses en kø av pressemeldinger som advarer mot å røre «de særlig sårbare områdene i nord».

Dette skaper en skjev debatt, og stemmene til fiskerne, ordførerne og næringslivet i nord drukner.

Det er et demokratisk problem, i likhet med at det er et demokratisk problem hvis regjeringen overser at Stortinget ønsker fart i arbeidet med å utforske nordområdene.

Det er også et problem at vi kan få en olje- og gasspolitikk i utakt med folkeviljen i Nordland, Troms og Finnmark. Et suverent flertall i nord sier ja til olje og gass, men SV – som folk i nord sa nei til ved sist valg – nekter å lytte.

Ser jeg ikke verdien av at Goliat blir bygget ut og at SV blir nektet å innføre varige vernesoner? Svaret er nei. Det skulle bare mangle!

Det normale er å lete, avdekke og utvinne ressursene. Slik har vi gjort det i Nordsjøen, og slik skal vi gjøre det i Nord-Norge.

Det siste Nord-Norge trenger er en rødgrønn grense på Lopphavet, hvor alt nord for grensen er i takt med norsk politikk i Nordsjøen, mens havet sør for grenselinjen er et SV-reservat.

Det er 20 dager til 31. mars. Det er lov å håpe at fornuften seirer.

Ha en god helg!

Artikkeltags