En bisarr pardans rundt grøten

TROMSØ: På sitt vakreste helt til å miste pusten av. Men våger vi pirke litt i det ubehagelige? Og tør vi dra psykisk helse tyngre inn i media og valget? Det burde vi i hvert fall.

TROMSØ: På sitt vakreste helt til å miste pusten av. Men våger vi pirke litt i det ubehagelige? Og tør vi dra psykisk helse tyngre inn i media og valget? Det burde vi i hvert fall. Foto:

Artikkelen er over 7 år gammel

Egon Holstad mener at politikere og media bevisst unngår fokus på psykisk helse.

DEL

Kommentar Det lakker mot valg, og igjen er det kjente gjengangere som ser ut til å bli viktige kampsaker for de fleste partiene.

Miljø, rettferdighet, helse, samferdsel, sysselsetting, frihet, solidaritet, omsorg, sikkerhet, økonomi, petroleum, fred, frihet og filibom bom-bom. Jeg merker allerede at apatien har begynt å melde seg.

Det er, tross alt, bare begynnelsen på februar, men i over et halvt år til skal vi måtte høre minst et tresifret antall ganger fra samtlige partier at meningsmålinger bare er meningsmålinger, at barn og eldre og arbeidsplasser er viktig og at vi trenger både energi og miljø, og at vi bor i verdens rikeste land.

I et elsk/hat-forhold foretar så media og politikere en bisarr pardans, riktig nok med et og annet ertete tramp på skoene til hverandre, og i et spill der det er vanskelig å se hvem som setter dagsorden for hvem.

Og da ender vi opp med en strøm av allerede resirkulerte tema. Det er da jeg tenker: Kanskje psykisk helse kunne dras litt oftere opp av hatten som imaginært lydteppe til denne dansen?

I forrige uke la Jonas Gahr Støre frem «Ti nye grep for bedre sykehus»; på folkemunne raskt omdøpt til «Jonas’ ti bud». I en ordflom av snirklete departementsspråk («Helseregionene skal foreta en gjennomgang av nærvær av ledelse») var et av hovedpunktene at det skulle brettes opp ermer med blant annet økt satsing på rus og psykisk helse.

Nå er det fristende å pirke i den noe tendensiøse og stigmatiserende sammensausingen av de to temaene. Rus og psykisk helse er fullt mulig å snakke om separat, akkurat som somatisk helse og rus (som ofte også henger sammen).

I den over tjue siders talen som utdypet hans ti bud er han innom tematikken her og der, men våger aldri å dykke skikkelig ned i den. Det gjentas at det på tvers av helseregionene må satses mer på «psykisk helse og rus», og den nevnte sammenblandingen forsøkes rettferdiggjort med at cirka 70 prosent av de som behandles for psykiske lidelser også strever med rus.

Prosentandelen av de samme som også har spist fiskeboller er sikkert vel så høy, men det er nå en annen sak.Likevel var det forsvinnende lite i denne tsunamien av velmenende ordgyteri og velduftende valgflesk som tydet på at psykisk helse er et viktig satsingsområde.

Det fryktelig ubehagelige og iskalde ordet selvmord nevnes for eksempel ikke én eneste gang, i et mer enn fyldig dokument som rommer hele åtte tusen ord om det omfattende ordet folkehelsen. Det er nærmest ubegripelig.

Jeg har skrevet om dette før, men enn så lenge det ikke skjer noe gjentar jeg mer enn gjerne: Hvert eneste år dør det mellom 400 og 500 nordmenn som velger å ta sitt eget liv. Antall forsøk som ikke «lykkes» er anslagsvis minst ti ganger høyere.

Rent statistisk vil det si at 15–20 mennesker vil dø i Troms før vi skyter opp nyttårsrakettene. Mellom 150 og 200 vil forsøke. Hvis de brutale tallene var de samme i trafikken, i anleggsindustrien, oppdrettsnæringen eller i Nordsjøen, ville det vært tematisert på en helt annen måte, og her snakker jeg selvsagt om samtlige politiske parti.

Men det er mye vanskeligere å peke på én eller to syndebukker her. Tallene har dessuten vært nokså stabile, uavhengig av om vi har hatt borgerlig eller rød (-grønn) regjering, så unnfallenheten mot å ta tak i dette, og i hvert fall gi uttrykk for å bekjempe det med alle midler, har vært deprimerende statisk.

En kompis av meg som jobber i ei av landets største aviser hadde det beste svaret på denne skjødesløse unnasluntringen blant norske politikere, og medias manglende interesse i å ta opp temaet: «Sorry, men det er lavstatussaker», sa han. Han var, for ordens skyld, ikke noe stolt av det, men jeg tror han har smertelig rett.

I herværende avis på onsdag så vi det også tydelig eksemplifisert. På forsiden slår vi opp gladnyheten om at UNN redder flest hjertepasienter i landet, mens vi noe sider inni avisa kan lese at samme sykehus skal legge ned den psykiatriske avdelingen Subakutt Sør, som ifølge både pasienter og professor Vidje Hansen redder flere fra å ta livet sitt.

Det er lettere å kutte i tiltak for å bedre psykisk helse enn for behandling mot kreft, hjertesykdommer og andre somatiske lidelser. Det er lavstatus. Det gir ikke klikk. Det sanker ikke stemmer.

De som lider er heller ingen sterk interessegruppe som kan måle muskler med organisasjoner som NAF, Kreftforeningen eller Norges Idrettsforbund.

Og derfor er det fortsatt lite som skjer.

Det er hardt å være lavstatus.

Følg Egon på Twitter

Det var forsvinnende lite i denne tsunamien av velmenende ordgyteri og velduftende valgflesk som tydet på at psykisk helse er et viktig satsingsområde

Artikkeltags