Gå til sidens hovedinnhold

Den venneløse byen

Artikkelen er over 15 år gammel

Hva er galt med Tromsø? Det er grunn til å stille spørsmålet, ut fra flere aktuelle forhold. Det ene er sammensetningen av den nye regjeringen, der Troms er nest dårligst representert av alle landets fylker, og kompetansebyen Tromsø ikke klarer å levere en eneste akseptabel kandidat til å være med å styre landet de fire neste årene.

Den andre indikasjonen på at noe er alvorlig galt fatt med byen som kaller seg landsdelshovedstad, er de faste reaksjonene hver gang noen med postnummer i Tromsø slår til lyd for mer samarbeid i Nord-Norge. Da er svaret med usvikelig sikkerhet – nesten unisont fra hele resten av landsdelen – at nå skal Tromsø kare til seg mer, under dekke av tettere samarbeid i nord. For et slikt samarbeid, må vite, det skal selvsagt ledes og koordineres fra Tromsø. Mener resten av landsdelen at Tromsø mener.

Har de rett? Er det utviklet et bedrevitermiljø i Tromsø, et sjåvinistisk og smalsynt «hovedstadsmiljø», ganske likt det vi finner innerst i Oslofjorden?

Er Tromsø blitt for stor, for arrogant og brautende for sine omgivelser? Prøver Tromsø å berike seg på bekostning av Harstad, Bodø og Kirkenes? Har vi ikke snart nok, med universitet, polarinstitutt, fiskeriforskning, Mandela-konsert, Mack og nytt teaterbygg?

Eller er det slik at det er en av Jantelovens mange varianter som vil jekke ned denne storkjeftede og selvutnevnte paris-kopien, høvle Tromsø ned til akseptabel nordnorsk gjennomsnittsstandard? I Avisa Nordland ble det jo for en tid siden ytret et inderlig ønske på redaksjonell plass om at Tromsø IL måtte forsvinne hodestups ut av Tippeligaen og ned i de lavere divisjoner. Og aldri bli å se på Aspmyra mer.

Tromsø ser ut til å ha blitt den venneløse byen. Kanskje er det bare det at vi drikker for mye øl og vin, altfor ofte og til og med ute på café? Og skryter av det i tillegg!

Sikkert er det i hvert fall at mistenksomheten, skepsisen og uroen melder seg i alle deler av landsdelen, også i andre deler av Troms, hver gang det kommer et «utspill» fra Tromsø. Ideen om et vinter-OL i Tromsø er et utmerket eksempel. Store deler av det øvrige Nord-Norge reiste automatisk mistenksomhetens fane, og påpekte at nå kom resten av landsdelen til å måtte lide under Tromsøs stormannsgalskap. Nå prøvde Tromsø å kare til seg milliardinvesteringer, noe som selvsagt ville etterlate de andre blakk og i bakleksa.

Likedan har det gått med alle politiske utspill fra Tromsø om å samle Nord-Norge til én region. «Vi vil ikke underlegge oss Tromsø», var den umiddelbare reaksjonen fra Finnmark. Forståelig kanskje. Finnmark står jo foran en lysende fremtid som ressursregion, så hvorfor skal de slippe Tromsø eller noen andre inn på sin hjemmebane? Og i Nordland er de slett ikke begeistret for tanken på at de ikke skal styre seg selv, fra Bodø. Slik tenker man åpenbart over hele Nord-Norge.

Tanken om all denne desentraliserte økonomiske og politiske makta i vår lange landsdel er selvsagt rørende vakker. Det er bare en hake ved den. Og det er at den er en utopi. Riktignok en av de mest forkjælte og omsvermede utopier som denne landsdelen har holdt seg med, besunget og hyllet av alt fra radikale professorer til antiautoritære teaterensembler helt siden sekstitallet.

Men helt uten at vedtaket ble gjort i Tromsø, har vi klart å miste kontrollen over våre egne fiskeressurser i landsdelen. Helt uten at Tromsø har hatt en finger med i spillet, har Forsvaret flyttet sørover, til Bergen, Sola og Regionfelt Østlandet. Helt uten hjelp fra Tromsø, kommer Statoil, Hydro og kompetansemiljøene innenfor petroleum på Vestlandet, til å klare å få hånd om mesteparten av de undersjøiske verdiene som finnes i nord. Og selv om Tromsø ikke fikk noe vinter-OL, planlegges det altså ingen jernbanebygging i Finnmark.

La oss for all del bli sittende på hver vår lille tue og bivåne at alt dette skjer! Så er det i hvert fall ingen av oss her nord som får mer enn noen andre. Og da er vi vel fornøyde?

Vi bør ikke være det. Vi trenger en samling av forskningsressurser, kunnskapsmiljøer og sterke næringsmiljøer dersom vi skal kunne møte utfordringene fremover. Ikke samling i Tromsø, men i et bredt nordnorsk samarbeid, styrt fra nord. Fra nord, ikke fra sør.