Kjære folk i Troms – jeg beklager!

For det er dere ikke. Dere er ganske like oss. Enten det gjelder etnisitet, interesser for kultur og natur, gleden av å ha tilhørighet i nord eller stoltheten av å se flotte representanter for Troms eller Finnmark lykkes i idrett, musikk, film, næringsliv eller politikk, så er vi i «slekt» med hverandre.

Jeg vil derfor starte litt personlig. Jeg er en etterkrigsmodell som møtte stillhet fra både min norske far og min samisk/finsk/russiske-ættede mor når jeg var nysgjerrig på krigen. De fortalte lite og lavmælt om den behandlinga de fikk som unge mennesker av nazistenes herjinger. Først i voksen alder forsto jeg hvilke dype sår og smerter krigen hadde påført dem.

I tillegg forsto jeg langt senere hvordan min mor, vokst opp i et samisk-språklig miljø på et småbruk hadde lidd under den harde fornorskningen på 30- og 40-tallet, hvor hun i tillegg mista verdifull skolegang. Verken mamma eller pappa fikk adgang til grunnleggende utdanning. Men begge brukte sine overtalelsesevner for at både jeg og mine etter hvert 7 yngre søsken skulle skjønne at Utdanning=Jobb= Sikker inntekt. Da jeg var ferdig med ungdomsskolen, foreslo min mor at jeg burde begynne på Den samiske folkehøgskolen i Karasjok. Nå var hun ferdig med sine fortielser, nå var hun faktisk stolt over sitt samiske opphav.

På folkehøgskolen var det elever fra hele landet, men avgjort mest fra Troms og Finnmark. Vi hadde et fellesskap i det å være fra denne delen av landet. Det bandt oss sammen. Hun fra Skånland og han fra Oksfjordhamn var ikke forskjellige fra oss mange fra en rekke adresser i Finnmark. Vi snakka aldri om fylkesskilt og -grenser.

Jeg gikk to år der. Først allmennfaglig, deretter «Filotostikk»-linja drevet av Arne Ola Grimstad fra Hareid. Film, foto og journalistikk var fascinerende. Og jeg fikk aldri nok av historie og samfunnsfag!

Dette formet meg. Det gjorde meg politisk engasjert. Ikke minst fordi jeg etter hvert forsto bedre hvorfor et så rikt fylke som Finnmark ikke hadde større fordeler av det matfatet av ressurser vi hadde på land og i hav.

En liten og politisk impotent fylkeskommune

Jeg ble fylkespolitiker i 1983. Finnmark fylkeskommune hadde ikke makt. De slet med å bli hørt. En liten fylkeskommune kan rope så mye de vil, men regjering og storting brydde seg lite. Jeg innså at enten legger man ned dette forvaltningsnivået og bruker innsparte penger på administrasjon til å styrke kommunene. Eller så må man gi færre og sterkere fylkeskommuner (landsdeler) mye større makt.

Da folkeaksjonen Framtid for Finnmark i 1988 trykket på alarmknappen om fraflytting, liten loddebestand og store mengder kobbe, våknet selv media og politikere i Oslo.

Og det ble virkelig alvor da daværende fylkesmann Anders Aune skrev sitt berømte brev til statsminister Gro H. Brundtland og mente sentrale myndigheter var både blinde og døve for krisa i Finnmark.

Aune valgte til slutt å si ja til å stå som 1. kandidat på «Finnmarkslista», eller «Aune-lista» som den ble omtalt som. I 1989 ble han valgt inn, inngikk et nært samarbeid med regjeringen Syse, fikk Tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark på plass med en rekke virkemiddeltiltak.

Da Bondevik-regjeringa med SP-statsråder i spissen fra 1997 startet opp arbeidet med regionreformen, tilhørte jeg de mange i Finnmark som jublet. Endelig skulle den sterkt sentraliserte statsmakta i Oslo bli mer desentralisert. Endelig skulle kanskje Nord-Norge få nyte fruktene av all verdiskaping som skjer her nord! Endelig skulle vi få styre mer her nord!

Det så lenge lyst ut. Kommunenes og fylkeskommunenes øverste organ – KS – støttet helhjertet opp om skissen til en regionreform – enstemmig. Alle parti unntatt ett sto bak dette i 2004. (Frp ville helst nedlegge fylkeskommunen og ha knappe 100 kommuner).'

Da Stortinget stilte seg enstemmig bak forslaget fra V og KrF vinteren 2014 om å se på en regionreform basert på de tidligere utredningene, gikk det slag i slag. I 2015 var alle fylkeskommunene i gang med arbeidet – unntatt Finnmark. Selv om de visste at Stortinget kom til å gjøre et vedtak i juni 2017, valgte de passivitet fram til august 2016.

I desember 2016 gikk flertallet inn for at man primært ønsket Finnmark alene, eller sammen med «Nord-Troms». Og fylkestinget valgte å ikke involvere innbyggerne i dette, ikke engang gjennom en folkeavstemning!

Flytt Oslo-statens makt også til Troms og Finnmark!

Våren 2017 la regjeringen fram sin utredning basert på bl.a. alle innspill fra fylkeskommunene. Da fikk fylkespolitikerne anledning til å si fra. Kun fylkestinget i Troms og fylkesrådet i Nordland uttalte seg. De støttet regionreformen, men hadde noe ulike syn på om Nord-Norge som en region – eller to. Finnmark fylkesting benyttet seg ikke av svarmuligheten.

Regjeringen foreslo i sin utredning at Nord-Norge kunne få vente til våren 2018 med å ha en mening om inndelingen.

Både Nordland, Troms og Finnmark takket nei til dette. De ville ha en avgjørelse i juni 2017!

Og slik ble det. Stortinget vedtok da at Nord-Norge med ca. 480 000 innbyggere skulle deles i to; Nordland for seg sjøl og Troms og Finnmark sammen som én. Begge regioner hadde ca. 240 000 innbyggere.

Men så etablerer en gruppe mennesker med tilknytning til Vadsø seg i en gruppe på Facebook. Deres mål er å hindre at denne regionen blir etablert. (I praksis; hvordan sikre at Vadsø fortsatt kan sitte nær honningskrukka – de store pengene – også i fortsettelsen?)

Og virkemiddelet de bruker er det mest effektive som finnes: Følelser. Ikke Fakta.

I et fylke som virkelig har fått gjennomgå både gjennom beinhard fornorskning av både kvener og samer, en ødeleggende 2.verdenskrig , tapping av fisk og folk og med svært liten politisk innvirkning, var det virkningsfullt å spille på denne «offerstrengen».

Og det var ikke måte på hva denne regionen Troms og Finnmark ville føre til av ny elendighet iflg buskagitasjonen før den hjemmesnekra «folkeavstemminga» skulle avholdes rett før 17.mai 2018. (Fasiten i dag står i parentes):

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne. (Fasit 2021: Finnmarks-navnet lever i beste velgående)

2. Finnmarkingene ville miste sin identitet. (2021: De fleste finnmarkinger er fortsatt ikke i tvil om sin identitet)

3. Kjøttvekta tilsa at all makt ville havne i Tromsø. (2021: Tromsø har kun 11 av 57 i fylkestinget)

4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon. (2021: Flertallet i fylkestinget stemte ned forslag om å sikre et minstetall på 5 mandater fra hver av 19 valgkretser)

5. Vadsø ville miste alle de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø. (2021: Vadsø har 140 ansatte på fylkeshuset, det samme som i 2019. I 1999 hadde de 70 – og hadde fylkeskommunen også ansvaret for sykehusene)

6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark. ( 2021: FEFO styres av kun folk fra det geografiske Finnmark)

Vadsø-miljøet laget våren 2018 et PR-opplegg om at velgerne i Finnmark kunne bestemme om Troms og Finnmark skulle slås sammen!

Tenk det!

Nesten 60.000 velgere i Finnmark ble lurt til å tro at de kunne bestemme over hele Stortinget - som et år tidligere faktisk hadde tatt en avgjørelse med hjemmel i Grunnloven!!

Av 59 600 velgere stemte 30 300 ja til å bestemme over Stortinget. 50,8 % av velgerne! Hvorfor? (Det er blitt fremstilt slik at «87 % av finnmarkingene» var mot et samlet Troms og Finnmark.)

Mange finnmarkinger lot seg skremme til å tro på alt de ble servert av fake news om elendighet. Og dessverre sviktet det meste av Finnmarks-media sitt ansvar som den 4.statsmakt. I stedet ble de politiske aktører som hausset opp stemninga.

«Du svikter Finnmark, din jævla nazist!»

Vi som forsøker å bringe inn kunnskap og fakta i debatten, får klar beskjed om hvem vi er: «Nazist, Hitler-jugend, sviker, Judas, Quisling» for å nevne noe av det vi ble stemplet som.

Jeg hadde skjønt slike reaksjoner dersom Stortinget vedtok dette for å ødelegge for oss som bor i nord.

Stortingets hensikt var heldigvis – og selvsagt - det stikk motsatte: Få på plass «færre, større og sterkere regioner», slik SV og V skrev i et felles forslag på Stortinget.

Færre betydde en reduksjon fra 19 regioner uten makt til 11 med økt makt og en sterkere stemme overfor Storting og regjering. (SP gikk i 2007 for 7 og i 2009 for 9 regioner)

Større betydde at de ville få et minste folketall på 240 000 – noe som gir bedre økonomi og sterkere fagmiljø for å ta over de 49 oppgavene fra staten.

Sterkere betydde at de nesten 50 tidligere statlige oppgaver som skulle desentraliseres fra staten i Oslo og ut til regionene, nå skulle avgjøres av våre egne fylkespolitikere. Det var ikke lenger kontorfolk i Oslo eller hos den tdl. fylkesmannen som skulle ta avgjørelser som betydde mye for både innbyggernes trivsel og bolyst eller for næringslivet. Det var VÅRE folkevalgte som fikk makt!

I Finnmark (og kanskje også i Troms) var det dessverre mange som gikk i «parti-fella». Fortell hvilket parti som mener noe, og partiets tilhengere vil uansett synes det er klokt. Partiets motstandere vil derimot mene at det er dumt.

SP kjørte en smart strategi, basert på erfaringer i Italia, Frankrike, Tyskland, England og USA og dets populistiske ledere: «Spill på følelser - snakk folk etter munnen! Da får vi mange stemmer ved de neste valg!».

Derfor kunne de fyre på skremslene i Finnmark ved å si at regionreformen nærmest er «Satans verk». «Dette kommer jo kun fra H og Frp som bare vil sentralisere og ødelegge distriktene».

Sannheten var at det var V og KrF, sammen med SV og SP som fra 1997 hadde jobba for denne reformen!

Sa SP noe om dette til skremte velgere i Finnmark? Nei. De sa: Stem på oss. Får vi flertall ved valget i september 2021, vil Finnmark fylkeskommune straks gjenoppstå. I dag vet alle svaret. Også det var en bløff.

Heller ikke de 6 overnevnte skremslene gikk i oppfyllelse da Troms og Finnmark ble vedtatt som en region.

Likevel er det fortsatt noen som tror på dette. Og de tegner i sin retorikk et bilde av folk i Troms som griske, egoistiske, kolonimaktorienterte, arrogante og kun interessert i å utnytte bæra, rypa, mineralene og fisken i havet. «De vil oss bare vondt, og tenker kun på seg sjøl».

Kjære Troms-folk: Jeg beklager hva dere er blitt beskyldt for!

Jeg beklager derfor overfor dere i Troms hva dere har blitt utsatt for i denne oppsiktsvekkende saboteringa av en demokratireform. Og jeg skjønner også de fylkespolitikere i Troms med genuin vilje til å matche andre fylkeskommuner: De er lei denne sutringa og de angstbiterske holdninger til et knippe fylkes- og lokalpolitikere fra Øst-Finnmark.

Jeg vet at det er stadig færre finnmarkinger som tror skremslene fra 2018-19. De har sett at hverdagen ikke har blitt annerledes. Og de har gjennomskuet skremselspropagandaen.

Vel nok er ikke alle båt- og busstilbud som ønskelig, men det ble slik fordi Finnmark tok med seg en ganske skakkjørt økonomi inn i den nye regionen. I 2019 hadde de øvrige fylkeskommuner et overskudd på driftsregnskapet på ca. 4 %. Finnmark hadde et underskudd på -3 %! Derfor måtte Finnmark ta egne kutt.

Men uten at Finnmark hadde vært i samme region som Troms, ville det sett så fryktelig mye verre ut. Hvor ille vil ikke dagens flertall fortelle om. Forståelig nok i sitt underlige forsøk på å omgå Inndelingslovens strenge krav om å beskrive konsekvenser ved en deling.

Flertallet i fylkestinget frykter nok at den siste andelen finnmarkinger (som tidligere anså Troms som den store, stygge ulven) nå skal si som resten av befolkningen: «Vi vil heller at dere stopper denne reverseringa og bruker pengene på å bygge opp gode tjenester enn å bruke millioner på å gjøre det verre i både Troms og Finnmark om de blir alene.».

Derfor er det viktig å fortelle dere som bor i Troms: Jeg vet at vi har langt mer til felles enn hva som skiller dere fra oss finnmarkinger. Og jeg beklager av hele mitt hjerte at enkelte fortidsorienterte politiske miljø i Finnmark (og Troms) har klart å fremstille dere som fiender av oss.

Vi skal stå han av – sammen!

Bare et sterkt og samlet Troms og Finnmark kan få tilbake optimisme, ny tilflytting og et voksende næringsliv. Det skaper et enda bedre grunnlag for bolyst og fremtid i «Norges viktigste region» som Troms og Finnmark vitterlig kan bli med voksne, erfarne politikere i førersetet i fylkestinget.