- Nå må du sette deg, Karen Marie.

Moren så på henne. Karen Marie Berg sto på terrassen på Laberg i Gratangen og så ned på ungene som lekte i naboens hage. Et slør av sommer lå over fjorden. Det var varmt. Ungene var utstyrt med sykkelhjelmer og kjepper – de hadde erklært krig mot en måsegjeng som hadde bygget reir i området. Barna løp rundt og viftet i været med kjeppene. Lykke.

- De har funnet Hans Kristian. Han har vært kald i flere timer, sa moren.

Og verden gikk i oppløsning.

- Det var 220 volt som gikk gjennom kroppen min. Elektrisk støt. Jeg husker jeg lå der på terrassen. På gulvet der. Jeg husker ikke å ha kommet meg dit.

Hun måtte reise seg. Hun måtte gå til Agnes og Jørgen.

- De skrittene. Veien ned dit. Det er det tyngste jeg har gjort. Å vite at jeg skulle gi dem en beskjed som skulle forandre livene deres helt. For alltid. Nei…

 

«Nå blir han flau»

Hans Kristian Amundsen – pappa og ektemann, pressemann og Ap-mann – døde 29. juli 2018. 58-åringen var på joggetur på hjemplassen Skoganvarre i Finnmark, og fikk et akutt illebefinnende. Hjertet. Han falt om 700 meter fra huset.

Hans Kristian var på Skoganvarre for å skrive på boka si, om talene som samlet landet etter 22. juli. Noen timer før joggeturen, hadde han snakket med sin lille familie på Skype. Karen Marie hadde tatt med seg ungene for å dra til besteforeldrene i Gratangen. Hans Kristian skulle skrive. Avskjeden på flyplassen dagen før hadde vært litt i overkant, syntes de voksne. Ungene hadde omtrent hengt i beina på faren. Det var stort spetakkel. Karen Marie og Hans Kristian hadde vekslet blikk. «Wow – har det blitt sånn nå». Søndagsmorgenen savnet Jørgen (5) pappa. Så de skypet.

- Det var en fantastisk samtale. Totalt kaotisk! Vi tre i ene enden som trøkka oss sammen og snakka i munnen på hverandre. Hans Kristian satt der og så så lur ut. Smilte. Sola sto rett i ansiktet hans, så han satt og forsøkte å skygge litt for, sånn at han skulle se oss bedre. Jeg tenkte at han var så fin da. Jeg sa det ikke til ham. Men herregud, han visste det jo. Hvor fin jeg syntes han var.

Noen timer seinere klappet Hans Kristian sammen laptopen og løp ut. Karen Marie mistenker at han fikk litt skrivesperre og måtte komme seg ut. Han kom aldri tilbake. Familien på Skoganvarre ante uråd. De begynte å leite. Hans Kristian ble meldt savnet. De varslet Karen Marie.

- Det var sak på nettet, og greier. «Mann savnet i Finnmark.» Jeg tenkte «Herregud, nå blir han flau! Nettsak!» Jeg trodde bare han var dehydrert, eller noe. At han bare trengte litt hjelp.

Men Hans Kristian var død.

 

Faen eller!

Dagen etter går Karen Marie opp til den lille kirkegården på Laberg og setter seg for å skrive en statusoppdatering som viser et hjerte i fillebiter: «Nå er alt mørkt. Vår elskede pappa og kjæreste døde i går. Han dro ut på joggetur i går formiddag hvor han mest sannsynlig fikk et illebefinnende. Jeg klarer ikke å ta innover meg at vi skal leve videre uten deg, men du vil være med oss hver dag. Vi elsker deg uendelig høyt, min kjære.”

- Jeg satt der borte. Jeg hulket. Jeg hylte. Faen eller! Hvorfor skjedde dette med meg? Med oss? Med Hans Kristian!

Karen Marie peker mot den hvite inngangsporten til kirkegården. Hun er tilbake på Laberg, for første gang siden hun fikk beskjeden. Rett opp fra morens hus går en traktorsti inn i skogen. Stien slynger seg forbi kirkegården. Forbi et stykke trolsk skog familien referer til som «Eventyrskogen». Opp til en gapahuk like ved lysløypa. Ei elv dormer like ved.

- Vi brukte å komme opp hit med hundene da jeg var liten. Noen ganger på moped. Hundene badet, og av og til vi også. Vi er her hver påske. Vi var her forrige påske. Det er så langt vi får barna! Vi lokker med godteri når de kommer fram. Eller – med Hans Kristian var det totalt fri flyt av godteri. Av og til sto jeg opp, og der satt ungene og spiste ostepop til frokost. «Slapp no av, Karen Marie – ka har det å si?»

 

Forstår man?

Karen Marie flirer. Latteren er velkjent for NRK-lyttere landet rundt – den energiske nordlendingen i Nitimen har varmet mange radioapparater de siste årene. At det var Hans Kristian som tok seg av morgenstellet bør for øvrig ikke overraske noen. Hans Kristian Amundsen var beryktet for sitt absurd gode humør på morgenkvisten. Da han var sjefredaktør i Nordlys satt han gjerne klar ved pulten sin når morgenvakta kom på klokka seks. «God ettermiddag!»

- Han styrte alt på morgenen. Han la sin sjel i matboksene til ungene. Du vet sånn typisk overpresterende mamma? Sånn var han. Satt tannstikkere i ostebiter, skar brødskiver i former. Herregud. Jeg holder ikke helt samme nivået.

Hver gang Han Kristian skulle servere ungene frokost – og, bare for å gjøre det klart, det var ikke bestandig ostepop – lot han som om han snublet på vei mot bordet. Som hovmesteren i «Grevinnen og hovmesteren». Agnes og Jørgen lo hver gang. Nå hender det at de kopierer pappa – og ler.

 

- Vi snakker selvfølgelig mye om ham. Vi tenner lys for ham hver morgen – det er Agnes sin oppgave. Vi har bilder av han overalt. Huff – det er helt absurd å måtte gjøre det. Tenne lys for pappa? Jeg forstår det ikke. Og om de forstår det? Nei, hva skal man si?

Noen dager inn i høstferien i Gratangen tok Karen Marie barna med seg på ridetur. Opp samme stien mot gapahuken.

- Da sa Jørgen til meg: «Mamma. Jeg forsto ikke hva du sa da du sa at pappa var død.» «Hva tenker du nå da? Forstår du nå?», spurte jeg. «Nei, ikke helt,» sa han. «Det gjør ikke jeg heller». Jeg forstår det ikke. Hvordan skal en femåring forstå det, da?

 

Oppussingen

Da familien reiste til Skoganvarre i juli, hadde de allerede brukt én uke av sommerferien til å renske huset. Alt skulle ut. Nå skulle det pusses opp. Karen Marie hadde fått Hans Kristian med på oppussingen under løftet om «å aldri nevne ordet oppussing igjen på 20 år – minst!» De dro fra et tømt hus.

Da Karen Marie og barna kom hjem, fire dager etter Hans Kristians død, var huset tomt.

- Han hadde jo bokstavelig talt ryddet seg selv ut av huset. Det var ingenting igjen av ham der. Ingen klær i garderoben jeg kunne lukte på. Ingenting.

Naboene, Verdens Beste Nabolag, sto parat fra nyheten kom. Før Karen Marie kom hjem, hadde de fått løftet inn noen møbler. Hengt bilder på veggene. Fylt opp med mat. Naboene leverte hva det måtte være på døra. Kjørte ungene rundt på aktiviteter. Naboene organiserte den private minnestunden hjemme på Tåsen – minnestunden etter den «offisielle» minnestunden i byen.

- Det er som om bølger med kjærlighet skyller over oss. Det er så mye godhet. Det er ikke mulig for meg å gi dette tilbake i noen form. Jeg skulle bare så gjerne ønske Hans Kristian fikk oppleve det. Vi elsker nabolaget vårt. Det er der vi hører hjemme.

Mens Karen Marie er på høstferie, jobbes det på spreng i huset på Tåsen. Huset må bli ferdig. Det er pri en. Normalitet for ungene. Midt i sorgen håndterer Karen Marie et stort oppussingsprosjekt.

- Hva annet kan jeg gjøre? Vi må jo ha et hus å bo i. Akkurat nå er det en raillsjå!

Ei kule varmt

Karen Marie forteller at Hans Kristian egentlig var knakende fornøyd med tingenes tilstand. Kjøkkenet var etter sigende i ferd med å falle sammen. Helt topp, mente Hans Kristian.

- Den aller siste krangelen vår var om oppussinga. Han brydde seg liksom ikke. Men han mente jo så mye om det. Utrolig irriterende. Jeg kan jo dette! Og i dette siste tilfellet så dreide det seg altså om vi skulle isolere på innsiden eller på utsiden. Det var sterke meninger, altså.

- Er ikke det litt fint? At det var siste krangelen?

- Jo – veldig! Om isolasjon! Nå blir det forresten ingen av delene.

Men Karen Marie er tydelig på at det ikke bare var fryd og gammen hjemme på Tåsen. Hverken mann eller kone gikk av veien for en god diskusjon.

- Hans Kristian og jeg hadde veldig like verdigrunnlag. Men dæven, vi kunne være rasende uenig. Det smalt i veggene. Av og til har jeg lurt litt på hva de som bor over oss må tenke… I sommer – det må ha vært i forbindelse med oppussinga – så blei jeg så illsint at jeg bare klappet igjen Mac’en og drylte den av gårde. Jeg husker jeg prøvde å spørre han om noe, men han orket ikke svare – han satt med boka, ikke sant. Ville bare skrive, skrive, skrive. Så plutselig så jeg Mac’en seile gjennom lufta. «Nå går vinduet,» rakk jeg å tenke. Da satt han bare og så på meg, mens jeg måtte gå de flaue stegene inn i stua og plukke opp maskinen. Han skreiv videre.

Talene som samlet Norge

Boka, ja. Da Hans Kristian døde, var han midt i avslutninga av boka «Vi er et lite land, men et stort folk. Slik samlet vi Norge 22. juli-22.august».

- Hans Kristian hadde ingen ambisjoner på egne vegne, sett bort fra én. Han ville skrive bok. Da han gikk ut av Ap i januar, var det flere forlag som tok kontakt. Men det var Arve Juritzen som foreslo å dokumentere arbeidet med talene rundt 22. juli. Hans Kristian elsket det. Og jeg er så glad for at han faktisk skreiv.

Men helt ferdig ble ikke boka. Det var Hans Kristians gode venn Jens Stoltenberg som tok tak i boka etter døden stoppet den.

- Jens sa at den boka måtte ut. «Og det er du som må gjøre det, Karen Marie. Den må ut!»

Karen Marie har i samarbeid med Stoltenberg og Sindre Beyer sluttført ektemannens bok. «Vi er et lite land, men et stort folk» lanseres 19. oktober.

- Hvordan har det vært å arbeide med boka hans?

- Fint. Og ufattelig sårt. Hans Kristians største ønske i livet var å skrive denne boka. Jeg har sittet med materialet og tenkt «Helsike eller – hvorfor gjør jeg dette?» Hans Kristian elsket å være på TV!

Karen Marie ler igjen. Hun ser at overgangen er brå.

- Jeg mener – han skulle på TV i forbindelse med boka. Haha! Altså, da TV2 ringte og skulle ha ham med på et sommershow, eller noe i den gata, så var det liksom ikke noe betenkningstid. «Ja! Klart æ e med! Katti som helst!»

Hans Kristian hadde ingen ambisjoner på egne vegne, sett bort fra én. Han ville skrive bok.

Karen Marie Berg

 

 

Oppmerksomhet

Hans Kristian Amundsen har fått store deler av æren for å ha formulert talene daværende statsminister Stoltenberg holdt i etterkant av 22. juli.

- Hvordan var den perioden for deg?

Karen Marie smiler litt.

- Det var et hardkjør. Jens og Hans Kristian sov så å si ikke. Hans Kristian så jeg bare som en skygge om natten. De jobbet mye fra statsministerboligen. Og så skreiv Hans Kristian på natta. Mellom tre og fem.

En kveld hadde hun bestemt seg for at nå skulle de to kjærestene ha seg en liten samtale. Så hun tasset ut på stua for å slå av en prat. Hans Kristian reiste seg, tok kjæresten i hånda, dro henne etter seg inn på soverommet, trykket henne ned på madrassen og pakket dyna tett rundt henne. «Sov!»

- Jeg fridde til han i den perioden. Ja, han var helt umulig å få kontakt med. Jeg ville ha litt oppmerksomhet.

Hun spurte først om ikke de to skulle snakke litt sammen. «Hva skal vi snakke om, da?» spurte Hans Kristian. «Kanskje vi kan snakke om å gifte oss?»

- «Nei, nei, nei, nei!» Det tok ikke et millisekund før han svarte. Jeg satt der, kjempegravid med Agnes, og bare «WHAT!» Så jeg sa at hvis det var opp til meg, så hadde jeg veldig lyst til å gifte meg med han. Da sa han «Jaja, så gifter vi oss, da.» 30 sekunder tok den vendinga. Og jeg satt igjen der, og tenkte «Var det sånn det skulle skje?» Men vi blei no gift. Og det blei no bra.

 

Kokosnøttsamtalene

De to giftet seg i Danmark – alene sammen. Det er 5,5 år siden nå. 10. oktober skulle de hatt 10-årsjubileum for da de ble sammen.

- Tiårsjubileum for da han sa at han var forelsket i meg. «Nå har vi et problem. Jeg er forelsket i deg.»

De to hadde vært gode venner i flere år. Karen Marie jobbet i Nordlys da Hans Kristian var sjefredaktør, og allerede her begynte de å dyrke samtalene. Hver dag hadde de 3,5 minutter med «kvalitetssamtale». En fot i bakken. Hvordan har vi det?

- Det er mulig det skapte grunnlaget for vårt forhold. Min favorittsyssel i hele verden var å snakke med han. Drodle. Finne ut av ting. Det er noe av det jeg savner mest.

- Rett før jeg dro opp til Skoganvarre, i siste innspurt av ryddinga av huset, så fant jeg ei kokosnøtt. Ungene hadde tatt den med tilbake fra ferien vår i Tyrkia. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med den. Så jeg ringte Hans Kristian. «Skal jeg kaste kokosnøtta?» «Nei. Legg den i kjøleskapet i garasjen. Husk å sette i støpselet, så kjøleskapet er på.» «Ok. Hadet.»

Hun trekker pusten.

- Det er noe med det å stå aleine i avgjørelsene. Hva gjør jeg med den kokosnøtta? Jeg savner kokosnøttsamtalene.

De to snakket mye sammen. Hans Kristian mente Karen Marie egentlig snakket for mye. Der Karen Marie sier hun selv er «kollåpen og snakker om alt», holdt Hans Kristian mer på bremsen. Men ikke med henne.

Det er nesten 20 år mellom Karen Marie og Hans Kristian. I talen i ektemannens begravelse, sa Karen Marie at hun hadde innfunnet seg med at de ikke skulle dele den seine alderdommen. Men døden kom uansett for tidlig.

 

Døden

- Snakket dere om døden?

- Masse. Hans Kristian elsket å snakke om døden. Hvis jeg hadde nevnt døden på radioen, om så bare i en bisetning, fikk jeg stående applaus da jeg kom hjem. «Endelig litt død i Nitimen!» Vi tullet mye med døden også. Huff, jeg har litt lyst til å spise de ordene nå.
Vi har et aldershjem like nedenfor huset vårt, og jeg pleide å spøke med at jeg jo bare kunne trille ham dit, før jeg stakk videre på jobb.

Men det var ikke bare tull. Denne sommeren døde mange av Hans Kristians kjente. Og han trakk flere ganger ut gullpenna, og forfattet minneord. Da Thorvald Stoltenberg døde, satte ekteparet seg ned og snakket.

- Jeg spurte ham om han var fornøyd med livet. Han mente jeg hadde stort forbedringspotensial, men stort sett hadde han et bra liv! Selv hadde han forresten ingenting han så som nødvendig å forandre – hehe. Men vi snakket sånn. Vi hakket på hverandre med kjærlighet.

Jeg var så fornøyd. Jeg sa det heldigvis ofte.

Karen Marie Berg

 

Kjærligheten

De snakket om hvor han kunne tenke seg å gravlegges – en samtale Karen Marie satt svært pris på etter mannens dødsfall. Men de snakket også om kjærlighet.

- Jeg hadde dårlig samvittighet, for jeg følte at jeg ga all min kjærlighet til barna. Hans Kristian fikk bare et klapp på skuldra, liksom. Da sa han «Jeg får kjærlighet fra deg hver eneste dag.» Det er så godt å vite det. At han følte seg elsket.

- Følte du deg elsket?

- Ja. Åh ja. Jeg følte det veldig godt. Nesten annen hver melding vi har sendt til hverandre står det at vi elsker hverandre i, i en eller annen form. Og jeg vet at han var så stolt av meg.

- Hva savner du mest?

- Livet. Oss fire. Jeg vil bare ha livet jeg hadde.

Berg lar tårene ta litt tak. Rister på hodet.

- Jeg vet ingenting om det livet vi går i møte nå. Jeg vil tilbake. Jeg var så fornøyd. Jeg sa det heldigvis ofte. At jeg var så glad for det livet vi hadde. Jeg elsket hverdagen. Matpakkene. Småkranglingen. Han klippet faen aldri plenen. Jeg var altså helt rasende hver gang jeg måtte klippe den plenen. Jeg har så lyst å gå rundt med den gressklipperen nå og være forbanna.

- Ser du noen lyspunkter?

- Jeg gjør det i øyeblikket. Jeg er heldigvis lett til sinns av natur. Det er kort vei mellom sorg og glede. Men… Dette er sikkert teit å si, men jeg ser ingen lyspunkter fremover. Jeg gjør ikke det, enda. Alt er så mørkt. Det er så tungt. Jeg går og venter på når jeg skal få puste. Når den kvelende sorgen skal slippe taket litt. Når kommer punktet der jeg tenker at «OK, sånn ble livet.» Det er så vanskelig å akseptere.

 

Steg for steg

Karen Marie har mange rundt seg. Familie, naboer, venner, NRK. Hun har snakket med folk som har mistet nære.

- Sorg er ulikt hos alle. Noen snakker om det, andre ikke. Heldigvis har ingen mastergrad i det å miste noen. Jeg vet ikke. Folk sier jeg er sterk. At jeg takler dette så bra. Nei. Jeg tar et steg av gangen. Dag for dag. Jeg aner ikke hvordan jeg takler dette. Jeg har mistet det kjæreste jeg har i livet. Jeg føler meg naken.

Hun vil få livet i gang igjen – mest mulig trygt, for ungenes skyld. Og pappa skal være nær og med.

- Jeg vil jo bare snakke om ham hele tida. Jeg vil ikke at han skal bli glemt. Jeg er så redd for å glemme. Mimikken hans. Stemmen. Jeg er så glad for at vi tok sats for ti år siden. Etter 10.000 forsøk på ikke å bli kjærester. For hvert minutt har vært dyrebart. Hvis jeg kan si noe som helst etter dette, så er det at folk bare må hoppe i det. Ikke vent! Ikke tenk på humpene i veien – det er de som stopper alt det gode. Livet er så skjørt.

Jeg elsket å være kona til Hans Kristian. Selv om han sa nei først.