Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
I Vardø har man gravd frem inngangen til gamle tilfluktsrom som var i operativ stand under Den kalde krigen. En symboltung handling, både for den nye sikkerhetssituasjon hele Europa er kommet i etter Russlands angrep på Ukraina, og for den situasjon vi er i ved å ha nedprioritert forsvar og beredskap etter Sovjetunionens kollap for ca. 30 år tilbake. Det går fort å bygge ned, men tar tid og store ressurser å bygge opp igjen. Putin har brukt tid og store ressurser på å bygge opp en formidabel krigsmaskin.
I et innlegg 5. mars skrev jeg at Vladimir Putin har vist sitt sanne ansikt, og at han viser seg å være verre enn de fleste av oss trodde; en rendyrket diktator uten skrupler. Ikke et fnugg av empati med andre enn seg selv og sine nærmeste. Jeg skrev også at jeg ikke tror at han er suicidal. Nå er det flere eksperter på russisk militærdoktrine, og på hvordan atomvåpen inngår i eksisterende doktrine, som uttrykker bekymring for at Putin kan finne på å bruke et atomvåpen med begrenset sprengkraft. Det vises til at gjeldende doktrine beskriver en situasjon hvor utviklingen i en konvensjonell krig kan lede til at en kjernefysisk sprengladning benyttes for å eskalere krigshandlingene så kraftig at det fører til de-eskalering. Innforstått at motstanderen blir så sjokkert at kampen oppgis, de russiske tropper seirer og de politiske mål nås.
Senest på tirsdag 8. mars sa Avril Haines, direktøren for USAs «Office of the Director for National Intelligence» til medlemmer av Kongressen, at Putins atomrelaterte skremsler primært er ment for å avskrekke NATO fra innblanding i Ukraina, men han sa også at det er umulig å vite hva Putin i sitt hode definerer som innblanding. Andre topper i amerikansk etterretning har sagt at Putin er sint og frustrert over NATO-lands, særlig USAs aktiviteter de senere årene i Ukraina med blant annet opplæring av ukrainske styrker, og at sinnet og frustrasjonen har økt etter at angrepet på Ukraina viste seg å ikke gå etter planen. At dette sinne og denne frustrasjon virkelig kan drive Putin over den grensen som doktrinen beskriver for å ta i bruk et taktisk atomvåpen for å eskalere så kraftig at det fører til at motstanderen oppgir videre motstand, bekymrer nå stadig flere blant vestlige eksperter. Militære og politiske ledere velger foreløpig å ikke gi uttrykk for slike tanker. Det kan man godt forstå, for hva kan de si?
Til nå har NATO, med USA i spissen, gjort det veldig klart for Putin at det ikke er aktuelt å involvere NATO som allianse i krigshandlingene. Innstendige anmodninger til NATO fra den ukrainske presidenten om å etablere en flyforbudssone over Ukraina, har ikke endret dette standpunktet. Når en slik tilbakeholdenhet demonstreres i en konvensjonell kontekst er det god grunn til å holde munn om atomvåpen. Den franske forsvarssjefen svarte lakonisk på et spørsmål fra en journalist for noen dager tilbake om hva han mente om Putins rasling med atomsabelen: Russland er ikke alene om å ha atomvåpen. Likevel, det er et faktum at russiske batterier med Iskander ballistiske raketter og Kalibr krysserraketter er utplassert rundt Ukraina, våpensystemer som til nå er brukt med konvensjonelle stridshoder, og som også kan armeres med atomstridshoder.
Selv med begrenset ytelse vil sprengningen av et slikt stridshode ha forferdelige virkninger i målområdet og uhyggelige og langvarige konsekvenser med radioaktivt nedfall over store områder. Det svaret lederne i NATO og NATOs atommakter ikke kan gi, men likevel har forberedt seg på å gi, er at et slikt angrep ikke vil utløse bruk av atomvåpen fra NATOs side. Dette vet Putin, men han vet også at en slik handling vil føre til at mange hundre missiler med atomstridshoder i USA, UK og Frankrike, i siloer, om bord på ubåter og strategiske og andre bombefly, vil bli satt i høyt beredskap. Det er andre beveggrunner for at han trolig ikke vil gi en slik ordre. Han er en skruppelløs bølle, men har likevel en del hensyn å ta.
Selv om sprengningen av en atombombe ville få den effekt som den russiske doktrinen peker på - noe annet er vanskelig å tro om president Volodymyr Zelenskyjs reaksjon på en slik situasjon – vil tanken på hvordan en hatefull ukrainsk befolkning skal håndteres i årene deretter gjennom en marionett-regjering, måtte fortone seg avskrekkende nok til ikke å gjøre det. Motstandsvilje og -evne hos ukrainerne er så tydelig demonstrert for Putin gjennom to ukers krigføring, at selv om han kan få fjernet regjeringen i Kiev ved å sprenge en atomladning, står han overfor en geriljapreget motstand med flere hundre tusen høymotiverte og tøffe soldater i sving i tiår fremover, en motstand som vil bli kontinuerlig stivet opp med frivillige og våpen utenfra. Den katastrofale krigen i Afghanistan 1979-1989 vil blekne i forhold.
Jeg tror – i hvert fall håper jeg meget sterkt – at Putin, aldri så sint og frustrert, vil se seg best tjent med å la israelsk og tyrkisk tilrettelegging for diplomatiske prosesser fremover gi en redningsplanke over til en løsning som er god nok for at kan komme ut av det uføre han har skapt for seg selv uten å tape ansikt – i hvert fall ikke innad og for hans ettermæle, slik han håper det skal bli. For ham er det avgjørende viktig å beholde makten og å manipulere frem et narrativ for russiske historiebøker om ham som en ny tsar, en moderne utgave av tsar Peter den store, som gjenoppbygde nasjonens storhet etter det forsmedelige og ydmykende knefall for Vesten for tre tiår tilbake.
For Ukraina og resten av verden er det en fordel om ikke det beste blir det godes fiende. Zelenskyj har vist seg som Putins rake motsetning hva lederskap og moral angår. At han i fortvilelse har bedt om hjelp som ville sette hele Europa i brann, kan vi tilgi ham. Det samme at han benytter sympatibølgen i EUs ledelse til å sende av gårde en søknad om EU-medlemskap. Nå har han testet vestlige statsoverhoder og seg selv så grundig at hans tanker har «flatet ut» på et mer realistisk underlag. Han sier nå at NATO-medlemskap for Ukraina neppe er aktuelt, og han antyder at det går an å diskutere fremtiden for både Krim og Donbass-fylkene Donetsk og Lugansk. Det er en klok tilnærming, og vestlige statsledere bør støtte oppunder så godt de kan. Pisken er i bruk i form av kraftige sanksjoner, men en gulrot bør også gjøres synlig for Putin, selv om det byr alle anstendige mennesker imot å by denne despoten noe som helst annet enn domfellelse i Haag for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.