Gå til sidens hovedinnhold

Jeg har valgt bort fotballen. Den vedvarende rasismen er én av grunnene.

Vi aksepterer så ulidelig mye møkk, så fremt fotball er involvert. Moderne slaveri, grov korrupsjon, predatorisk kapitalisme, homofobi, rasisme. Hva er det med det enkle spillet som gjør at vi tilgir og glemmer så fort?

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

Det er få ting som provoserer folk mer enn når jeg erklærer at jeg ikke gidder å følge med på fotball mer.

Folk tar det personlig. Nesten som et angrep på deres egne valg i livet.

Det er det ikke.

Hvis jeg vil gjøre enkelte typer mennesker skikkelig forbanna, forteller jeg at jeg har valgt bort fotballen for å få mer plass til musikk, kunst, film og litteratur i livet mitt. Det blir utelukkende oppfattet som en eller annen form for snobberi. I stedet er det en ydmyk innrømmelse om at jeg ikke har hjernekapasitet til alt her i verden.

Men jeg lot ikke fotballen svinne hen fra min horisont kun på grunn av manglende kapasitet. Jeg valgte spillet aktivt bort fra min radar fordi jeg ble lei flosklene - og de små drypp av hykleri man stadig måtte svelge unna for underholdningens skyld.

Det hører altså til historien at jeg er frafallen. Jeg har vokst opp i et hjem der fotball ble konsumert helt ukritisk uansett divisjon, liga eller kjønn på spillerne. I motsetning til norske fotballfans, som i stor grad sogner til en eller annen engelsk fotballklubb, er min bosniske far altetende.

Jeg har hatt det veldig gøy som publikum, både på tribuner og foran TV-en. Jeg forstår spillets appell.

Jeg anerkjenner også de mange positive sidene ved spillet. På sitt beste er det samlende, engasjerende og skaper fellesskap slik ingenting annet kan.

Tenk på det: fotball er et spill som har ett sett med regler som milliarder (!) av mennesker er enige om. Det er ikke menneskerettighetserklæringen fra 1948 som debatteres mest i verden - det er offsideregelen av 1863.

Den har også blitt revidert færre ganger enn noe grunnlov i verden - vil jeg våge å påstå - til et mye større engasjement.

I 1863 måtte en angriper ha minst tre motstandere mellom seg og målet. Det inkluderte keeperen. I 1925 kutta man det ned til to motspillere. Så gikk det 65 år til neste store revisjon der det ble bestemt at angriper kunne være på linje med siste forsvarsspiller.

Enkel regel som forener en hel verden, selv når man er uenig. Samtidig som offsideregelen i disse VAR-tider kan vekke et enormt engasjement blant massene, lar vi mye passere for at ballen skal fortsette å rulle.

Vi er selvsagt sjokkert, på repeat, over rasismen som konstant og stadig fosser frem. Da Bukayo Saka brente Englands avgjørende straffe i EM-finalen nylig ble han grovt rasistisk hetset. Han er en ung mann, med god lønn og talent. Jeg tipper det vil gå ham vel i livet. Men tenk å gå til arbeidet ditt hver dag akkompagnert av apelyder, og truende utfall fra fremmede folk.

Og tenk, at det er sånn du kommer til å ha det gjennom hele karrieren. Og tenk, at det er 100 millioner barn som drømmer å være som deg, som ser på deg bli verbalt mishandlet. Og at også de kan regne med at ingenting vil endre seg i dette spillet for dem.

Individuelt vil alle fotballsupportere jeg kjenner si at de fordømmer rasisme. Forskjellige fotballforbund har iverksatt mange tiltak og lansert mange holdningskampanjer mot rasisme, som utgjør et mikroskopisk forskjell. Publikumet roper fortsatt rasistiske skjellsord fra tribunene, motspillerne gjør det fra banen. Det som skrives i sosiale medier er grotesk.

De stadige flosklene som ble servert daglig om inkluderende spill gjorde at jeg mistet smaken for spillet. Hykleriet ble litt for mye, slitasjen ble litt for stor, avstumpinga truet nær.

Nå er mitt frafall som medvirkende publikum i fotballverden verken en tragedie for supporterklubben til Liverpool FC eller for meg selv.

Men det er kanskje ikke så dumt å spørre seg hva det er med det enkle spillet som gjør at vi tilgir og glemmer så fort? Vi aksepterer kollektivt så ulidelig mye møkk, når fotballen er involvert. Moderne slaveri, grov korrupsjon, predatorisk kapitalisme, homofobi.

Kanskje er det bare å erkjenne at fotball er et speil i verden? Som viser oss det gode med det onde, forstørret. Det gjør spillet dessverre ikke mer attraktivt, for min del.

Kommentarer til denne saken