Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi dro og kjøpte nystekt loff som vi begge spiste av mens tårene rant, både på liten og på stor.
Jeg gikk totalt tre dager i barnehagen.
Mormor ville ikke ha det på noen annen måte. Hun tok meg ut av barnehagen og passet meg hjemme, til jeg begynte på skolen. Og hun passet meg også etter skolen i noen år.
Det var en fin barndom. Mange barn ble passet av sine bestemødre, eller dagmammaer, da jeg vokste opp på 80-tallet i eks-Jugoslavia.
Vi lekte ute med hverandre og ble fôret opp på brødskiver tykt påsmurt med ekte smør, skyllet ned med kopper av hvit kaffe. Altså, café-au-lait for dere som er frankofile. Med helmelk. Og sukker.
Min mormor syns synd i de barna som gikk i barnehagen. Hun gjør fortsatt det, tror jeg. Da mine begynte i barnehagen var hun skeptisk fordi de var så små.
Da hun hørte at de i tillegg sov ute i barnevogna, var hun forferdet.
Men de barnehagene som hun husket – trange oppbevaringsplasser med lav bemanning – er ikke de barnehagene mine barn gikk og går i.
Min eldste var nesten aldri syk da hun gikk i barnehagen. For hennes barnehagedager startet ute alle dager, i frisk luft, i all slags vær og på all slags føre. Gjengen spiste frokost ute, lekte ute, klatret i trær, sto på ski, herjet og slåss også.
90 prosent av alle barnehagelærere var menn.
Min minste startet i barnehage året før pandemien. Men fikk øvd seg både på sanger på samisk og på potethøsting før hun fylte fire år. De relasjonene hun fikk bygge i barnehagen, hadde jeg aldri klart å tilrettelegge for om hun var hjemme gjennom pandemien.
Barnehagene ble redningen for mange barn. Og det mener jeg bokstavelig for de særlig utsatte barna.
Men også for de barna med de beste forutsetninger i egne hjem, var barnehagen absolutt nødvendig i pandemien. Derfor var barnehagene de som ble skjermet for mange av de strengeste tiltakene også.
De er så viktige. Ikke bare for at jeg skal kunne gå på jobb. Men for barnas oppvekst.
Kanskje den mest verdifulle jobben som gjøres i Norge i dag, gjøres av barnehagelærere.
De investerer i fremtiden, hver dag. De fortjener anerkjennelse, og lønn, for det.
Min mormor var en strålende omsorgsperson for meg og min søster. Hun var vår fryktløse forsvarer. Hun hadde også en annen fulltidsjobb – hun var husmor.
Og den jobben gjorde hun også da hun passet oss. Hun stelte i tillegg min syke oldemor, sammen med sine søstre.
Jeg lærte hva som er ferskt og verdt pengene på markedet. Jeg fikk ha hverdager som skapte sterke bånd mellom meg og flere generasjoner av kvinner i min familie, fordi vi var i et omsorgsfellesskap med hverandre.
Min mormor lærte meg også at hvis andre barn plaget meg så skulle jeg plukke opp den største steinen og kaste den på dem.
Pedagogikk og barnepsykologi var ikke i fokus da jeg ble passet hjemme, for å si det sånn.
Jeg savnet aldri en barndom i barnehage. Men jeg unner mine barn en barndom i barnehage.
Jeg tenkte på det da jeg så dokumentaren «Store små mennesker» på NRK nylig. Den handler om to storsjarmører – Håkon og Balder. De går i en kommunal barnehage, er to år og beste venner.
Men så skal en av dem bytte avdeling. Sorgen er brutal.
Håkon og Balder har en utrolig kompleks relasjon. Hjelpes det er mye små mennesker skal finne ut av mens de vokser. Og den kompleksiteten tas på alvor av de voksne i barnehagen.
De observerer og tilrettelegger for at disse to hjertevenner, som ofte blir blodige fiender, skal finne ut av sine følelser og sette sine grenser. Sosial kompetanse heter det på fagspråk.
Livets største lærdom, hadde jeg kalt det.
Og jeg tenker på hvor mange slike voksne jeg har møtt i barnehagene til mine barn. Voksne som analyserer forholdet mellom barna. Voksne som hjelper barna å sortere i flommen av følelser.
Jeg er 100 prosent sikker på at Gry, pedagogisk leder i min datters barnehage, aldri ba Alma 4 år om å plukke opp en stein og hive på unger som plaget henne.
Den plagede og den som er plaget har samme utgangspunkt – de er ikke ferdige mennesker enda. Vi blir det kanskje aldri. Men i barnehagen har vi alle disse fagfolkene som tar følelsene på alvor og kan sette dem i et kontekst for barna.
Jeg har sagt det mange ganger: Barnehagelærere skulle vært tappet på flaske og solgt til de voksne også.
En kollega sa til meg at den beste jobben han hadde var da han jobbet i en barnehage. Da fikk han leke og herje hele dagen.
Det var bare synd at han ikke kunne leve av det, sa han.
Akkurat det er tragisk å høre. Men det er der politikken kommer inn i bildet. Det er bare å bestemme at det skal være flere voksne i barnehagen og gi dem lønn de fortjener.
Imens får resten av oss si: Gratulerer med Barnehagedagen!
Dere er best.