(Nordnorsk debatt)

Etter litt over 20 år med foretaksmodellen er Ingvild Kjerkol (Ap) den første helseministeren som tar landsdelens felles region- og universitetssykehus på det store alvor som de nordnorske pasientene fortjener.

Fredag ble det kjent at sykehusene i Norge får 2,5 milliarder ekstra i førjulsgave. Det fordeles etter folketall og 320 millioner går til Helse Nord. Mye av dette vil trolig gå til å styrke livsviktige funksjoner ved Universitetssykehuset Nord-Norge.

Kjerkol har denne uken besøkt Tromsø. Hun har sammen med Arbeiderpartiets fraksjonsleder i Stortingets helsekomite, Cecilie Myrseth, imponert med klar tale og det man må kunne si er en tydelig, ja nesten litt brutal, realitetsorientering.

Det skjer i en situasjon der den høyspesialiserte medisinen i landsdelen står på kanten av stupet. Faller tjenesten utenfor, blir skaden uopprettelig. Derfor har den nye ledelsen i Helse Nord - sammen med styret i det nordnorske foretaket - full ryggdekning fra statsråden og et flertall på Stortinget for å gjøre det som er nødvendig for å snu skuta.

Det er fullt mulig. Men helseministeren etterlater ingen tvil om at det fra nå av er kvalitet og nasjonale standarder som gjelder også i Nord-Norge. Tiden for konsesjoner og lokale fritak fra kvalitetskrav som gjelder i resten av landet, er over.

Budskapet er at alle norske helseregioner skal ha et velfungerende region- og universitetssykehus med samme leveranser. De siste dagene har vi gledelig nok sett at en satsing på UNN som medisinsk motor har bred oppslutning i store deler av Nord-Norge, både politisk, i helsetjenestene og hos befolkningen.

Det betyr også at det må være forskjell på gode lokal- og akuttsykehus og en universitetsklinikk som skal behandle de sykeste pasientene. Dessverre har dette vært en svært krevende politisk erkjennelse i Nord-Norge.

Men den økonomiske krisen med enorme underskudd ved sykehusene - de nærmer seg nå en milliard kroner - har ført til en brå oppvåkning. Det har skapt aksept for det Kjerkol har gitt klarsignal til; nemlig en gjennomgang av måtene tjenestene organiseres på.

Hun er også klar på at UNN og UiT er gjensidig avhengige av hverandre i en landsdel med stadig synkende andel av landets samlede befolkning. Dette er på alle måter to sider av samme sak. Men får ikke utdannet nok psykologer, leger og sykepleiere til landsdelen uten et faglig sterkt universitetssykehus.

En ting er å snakke høystemt om dette, det har mange helseministere gjort før henne, noe helt annet er å gjøre noe med det. Det er her Kjerkol skiller seg fra mange av sine forgjengere. Ikke minst Bent Høie (H), som gjorde det til et varemerke gjennom sine åtte år å la det skure og gå i nord.

Han virket uinteressert og konfliktsky. Høie skjøv mange av problemene foran seg. Han var helseministeren som oftest lot lokalpolitikken få fritt spillerom uten å vise lederskap og aktiv eierstyring. Til tross for at alle problemene knyttet til rekruttering av fagfolk var overtydelige allerede da. Så kom pandemien og avdekket en drift som ikke er forsvarlig.

Etter å ha vaklet i mange år har kriseforståelsen i Helse Nord økt dramatisk den siste uken. Avstanden fra prat til praksis har blitt mye mindre. Det er en kombinasjonen av flere erkjennelser som nå fører til kraftfulle grep der også fordelingen av funksjoner mellom sykehusene vil bli berørt.

Det har sunket inn hos Kjerkol at hun og en Ap-ledet regjering ikke kan leve med en situasjon der den nordnorske befolkningen systematisk får et dårligere behandlingstilbud enn resten av landet.

Derfor ser Ingvild Kjerkol ut til å bli den sterke fagstatsråden helsetjenestene og pasientene i Nord-Norge fortjener og har ventet på. Nå er det opp til Renate Larsen og resten av styret i Helse Nord å levere. De har fått alle fullmaktene de trenger.

  • Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys