Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Inderlig iskaldt teater

Artikkelen er over 6 år gammel

HVEM ER REDD FOR VIRGINIA WOOLF?

Av Edward Albee

Oversatt av Ragnar Olsen

Regi/scenografi: Anders T. Andersen

Kostymedesign/scenografiassistent: Urd Maria Sørgaard

Lysdesign: Øystein Heitmann

Dramaturg: Tale Næss

Skuespillere: Guri Johnson (Martha), Trond Peter Stamsø Munch (George), Trude Øines (Honey) og Marius Lien (Nick)

Jeg kunne flytta rett inn. Scenografien er så hipt retro at de mest ihuga av oss kunne svidd av hva det måtte være for 1960-tallssettinga. Sofa, bord og stoler. De stramme detaljene i veggpanelet. Baren bak i hjørnet der bourbon og brandy aldri synes å gå tom. De velfylte bokhyllene. Og vinduet til venstre, der man kan sitte i  karmen og strekke hals ut mot sundet - som ikke er der. For vi er et helt annet sted. På et amerikansk campus, i huset til det godt voksne ekteparet Martha og George. Universitetsrektorens datter og historieprofessoren som lever i skyggen av sin svigerfar. Martha og George som en gang elsket hverandre. Nå elsker de å hate hverandre og fyller dagene med sylkvasse ord.

Også nettene. Det er natt når vi møter dem. Ei natt etter en fakultetsfest, som skapt for nightcaps og nachspiel. Også den sorten som ikke er ekteskapelig avtalt på forhånd. Den første skurringa er bare minutter gammel når den unge biologiprofessoren Nick og hans smalhofta kone Honey ringer på døra. Så slår det meste ut i iskald blomst.

Men før vi kommer dit er det som om værgudene i nord har sin egen plan for vorspielet og legger Tromsø by både kald, mørk og strømløs. En passende premiereopptakt og nærmere en time på overtid inviteres vi inn til et psykologisk kammerspill på Scene Øst blottet for dødpunkter.

I halvannen time pulserer dramaet foran øynene våre og det er som om den bitende snoen fra januarkvelden utenfor sniker seg inn langs golvet og opp på scenen der ordene glefser og latteren hikster. Det siste sørger en fantastisk dritings Trude Øines for mens sannheter og løgner kles nakne i takt med promillen.

For hva skyldes egentlig denne hatske avskyen som slynges gjennom rommet? Mer enn en ambisiøs rektordatter som fikk en dott av en ektemann og som nå tilsynelatende har ingen grenser for hva hun kan si til han i gjesters påhør, en eskalerende øvelse i aggresjon, en gjennomlært utveksling av fastlåste spor der man enten kan avslutte hverandres setninger på verst tenkelige vis eller snakke hverandre i hjel. Er det bare en ondskapsfull lek?

Det kommer svar. Det kommer en sliten morgen. Det kommer et nådeløst dagslys som erkjennelser og eventuelle gjenkjennelser kan hvile i.

I dem er det også rom for refleksjonen om en uhyre velspilt kvartett der Guri Johnson og nevnte Øines lyser sterkest. Der finnes notatet i margen om Ragnar Olsens saftige oversettelse og den lekre scenografien. Kampen i sceneringen er over. Og kritiske lokalpolitiske uttalelser om teaterrepertoar er til å le av.

Tove Myhre

Kommentarer til denne saken