Dans som om ingen ser deg, heter det. Det kan man gjøre på Kongsbakken. Bokstavelig talt, for elevene på danselinja må øve på Kulturskolen, så dem ser du ikke uansett. Og skulle du først ønske å se dem, som for eksempel på tredjeklassens avslutningsforestilling fredag, så må du til Kulturhusets scene.

På selve skolen, nærmere bestemt i MDD (Musikk, dans, drama)-bygget, er det svært trangt om plassen. Kongsbakkens etterlengtede utvidelse kom i 1998 – bygget for det som da var musikklinja. Det var et musikkbygg. Men Reform 94 hadde bare noen år tidligere slått fast, til stor jubel, at Kongsbakken også skulle få linjer for dans og drama. Så allerede da bygget ble åpnet, var det for lite. Og der begynte kampen om fylkeskommunens gunst.

MDD-linjene trenger nye lokaler. De kan ikke bygge om på selve Kongsbakken – bygget er fredet. Ei heller kan de bygge høyere på MDD-bygget – det går utover fasaden på den fredede originalskolen.

Resultatet av plassmangelen er at det inne i MDD-bygget hver dag spilles en utmattende stollek med elever, lærere, klasserom og øvingsrom. Og taxier.

For dansestudentene på andre- og tredjetrinn øver sjelden på skolen. De øver på Kulturskolen sør på Tromsøya. 

Men i løpet av det siste tiåret har de også øvd på blant annet Rådstua, på Dancelab, i Kulturhuset og på St. Elisabethsenteret, altså en rekke steder utenfor skolens område.

Inne i MDD-bygget er et vanlig klasserom bygget om til blackbox som dramastudentene kjemper om. Garderober har de ikke, om ikke de vil løpe trappene langt under bakken ned til gymsalen.

Så da setter de opp et teppe midt i rommet, og man skifter på hver sin side. I håp om at andre ikke braser inn, selvfølgelig.

Garderobe kan man for øvrig også ha på kostymelageret. Men der er det ikke plass til alle kostymene en gang, så skift på eget ansvar.

Fasiliteter til yttertøy og ransler finner du langs veggen i gangen. På gulvet, altså.

Rom-jakt

– Lærerne springer mye rundt og leiter etter rom. Hele tida, egentlig.

Marie Ørnes (18), Emma Eilertsen (17) og Leander Kjørsvik (17) har grabbet seg et grupperom for å snakke med avisa. Inne i blackboxen, altså et ombygget klasserom, var det rundt 20 andre elever og én lærer. Blackboxen passer egentlig rundt 10 aktører.

– Grupperommene er egentlig musikkrom – dette er jo et musikkbygg. Så av og til blir vi hevet ut – musikkelevene skal øve. Se her, for eksempel – her står det to piano, sier Ørnes, og gestikulerer mot to hjørner.

– Da blir det til at vi øver i kantina, eller i gangene. Og det er ikke så lett å øve på en monolog i en gang. Eller å spille ut en scene i kantina, sier Eilertsen.

Hvis dramaelevene skal vise fram noe av det de øver på, har de plass til 16 publikummere i blackboxen. De større produksjonene gjennomfører de på Kulturhuset – for øvrig en ønsket situasjon. Men øvingsperioden i forkant av «storprosjektene» (forestillinger som inkluderer alle elevene på andre- og tredjetrinn) må gjennomføres på huset. Da brukes gjerne den underjordiske gymsalen. Så alle som har gym i denne perioden må ha utegym eller fri.

– Akustikken er forferdelig der, man får hodepine etter noen minutter. Det er dårlig luft, og det veksler på å være iskaldt og altfor varmt. Vi må gjøre påbudte pauser veldig ofte, bare for å komme gjennom dagen, sier Kjørsvik.

– Jeg var innom der i ti minutter forrige gang de øvde der. Jeg tenkte «Jesus Christ, er dere her en hel dag!?»

Det er rektor Tonje Holm som står i døra på grupperommet og hører elevene prate om det som har vært prioritet nummer én for henne siden hun startet som rektor midtveis i 2020: lokaler til dans- og dramalinjene. Saken har vært jobbet med i over tjue år nå, men nylig fikk de håpet tilbake: Oppgradering av forholdene ved Kongsbakkens MDD-linjer var anbefalt prioritet tre på fylkeskommunens skolebruksliste.

Håpet smalt i bakken som en mislykket pas de deux. Innstillinga fra fylkesråd Bjarne Rohde plasserte opplæringsarealer for dans og drama på niendeplass. Nord-Troms videregående skole bykset opp fra åttende til førsteplass på lista.

– Viktigheten av gode, funksjonelle skolebygg kan nesten ikke overdrives. Derfor bruker vi mye ressurser på dette. For å sikre et godt fysisk miljø for elever og ansatte har skolenes utforming stor betydning og det foretas løpende utbedringer av byggenes tilstand både med tanke på utvidelser, ombygginger og nybygging, sa fylkesråd Bjarne Rohde fornøyd i en pressemelding sendt ut 25. mai.

Frustrasjon

– Det er ekstremt frustrerende. Politikerne har misforstått totalt. De kan umulig ha lest saksfremlegget. Vi fatter ikke hvordan vi kan gå fra tredjeprioritering til niende – kun ved et pennestrøk.

Jeanette Selnes Flosand, leder for pedagogisk drift ved Kongsbakken, rister på hodet.

– De må tro at vi faktisk har et bygg vi kan bruke. At vi har noe vi kan oppgradere litt? Poenget er at vi ikke har bygg! I det hele tatt!

Plassmangelen går utover alle elevene på MDD, ikke bare dans og drama. Det deles på lokaler, lærere løper rundt og leiter etter rom, og det sendes melding etter melding til elevene om hvor man skal være i neste time.

Danseelevene er de som er mest på farta.

– Vi bruker mye tid i taxi. Og mye tid til å vente på taxi. Det spiser av pauser og lunsjtid. Vi bruker den tida til å kjøre taxi.

Beate Moldstad (18), Marie Rognli (17) og Johanne Ærnstrøm (17) er akkurat ferdig med generalprøven på årets danseavslutning. De står i kostyme i en dansesal på Kulturskolen. Kostymene må de for øvrig ta med seg videre selv.

– Vi mister mye sosialt av dette. Vi blir liksom litt isolert her borte. Vi merker jo at musikk og drama får mer tid i lag, sier Rognli.

– Får dere det tilbudet dere har krav på?

– Dansemessig føler vi det, ja. Men helheten i skolehverdagen blir jo svekket, sier Moldstad.

Fagansvarlig for dans, Miriam Riise Bait, kommer inn i dansesalen med telefonen sin i hånda.

– Er det bestilt taxi, roper hun i retning danselærerne Åshild Thinn og Maria Stødle. 28 elever følger med.

– Se her – dette er et typisk problem. Typisk! Dagen i dag ble justert på, og da må vi justere taxiene, og så er vi i gang. Det er helt sykt frustrerende, spytter Riise Bait irritert inn, før hun ringer etter en ekstra taxi til elevene.

Oppgitt

Fem minutter seinere er transport organisert, og instruksjoner om flytting av kostymer fra Kulturskolen til Kulturhuset avtalt. De tre lærerne lener seg mot en barre.

– Jeg har jobbet her i 20 år, og situasjonen er den samme nå som da. Vi er oppgitte. Vi føler at vi er en separat danselinje. Vi er her på Kulturskolen, og så er vi av og til innom Kongsbakken. Det er en fryktelig stressa hverdag både for oss og elevene. Jeg forstår godt at de føler seg litt isolerte, sier Riise Bait.

Og mens elevene går på skolen i tre år, er dette arbeidshverdagen til lærerne over X antall år. Riise Bait sier de har hatt kolleger som har omskolert seg og begynt i andre jobber fordi de ikke har orket mer.

– Her om dagen fikk vi en melding på internkommunikasjonen om at det skulle komme en ergoterapeut og se på kontorforholdene på skolen. Da satt jeg og Åshild på gulvet i en garderobe her borte, med matpakken på ene sida, laptopen på andre sida, og rundt oss hang kostymene til elevene. Jeg vet ikke helt hva den ergoterapeuten ville ha sagt, sier Riise Bait, og ler litt.

At danserne faktisk har garderobe på Kulturskolen er forholdsvis nytt. Tidligere har de måtte frakte med seg alt av kostymer fram og tilbake mellom skolen og øvingslokaler – med alt logistikkrøllet det medførte.

– Greia er at vi blir vant med det. Dette er normalen for oss, og vi godtar sikkert altfor mye. Så føler vi at vi sutrer når vi sier ifra. Dessuten kan vi ikke tillate oss å sutre for mye, det forsurer jo miljøet. Så det blir mye galgenhumor, sier Riise Bait.

For ungdommene handler det om identitet og tilhørighet. Og det vi tilbyr nå er ikke godt nok for dem, helhetlig sett.

Maria Stødle, danselærer

Det verste er jo at vi lærer dem dette – å finne seg i å bli behandlet sånn. Og det er jo ikke rett, det heller. Vi strekker oss ekstremt langt for å få ting til å gå opp. Disse fagene betyr så mye – det er lidenskap. Det er livsstil.

Miriam Riise Bait, fagansvarlig dans

Det er noe med å ta disse fagene seriøst. Vi jobber like mye og like hardt som alle andre linjer. Vi har samme yrkesstolthet. Vi gjør veldig mye mer her enn «å bare danse litt».

Maria Stødle

15 millioner

Rektor Tonje Holm forteller de har regnet på forbruk, og sier at de siden 2004 har brukt til sammen rundt 15 millioner kroner i leie og transport i forbindelse med dans og drama-øving og forestillinger.

– Vi har hatt besøk av så mange politikere og folk fra kommune og fylkeskommune. Og de ser behovet og forstår oss. Men det skjer ingenting. Fylkesråd Rohde har også vært her. Vi fikk ingen signaler på at vi skulle bli flyttet ned på prioriteringslista, sier Flosand.

Kongsbakken er eneste videregående skole nord for Trondheim som tilbyr både musikk, dans og drama ved samme skole.

Selv har rektor og de ansatte foreslått å kunne bygge om og ta i bruk lokaler ved den Maritime skolen på Rambergan. Tomta eies av fylkeskommunen, og er regulert til skoledrift.

– Bygget vi er i nå er proppfullt. Vi driver i lokaler som ikke er gode nok. Jeg er bekymret – gir vi dem det pedagogiske tilbudet de har krav på? Tilfredsstiller vi læringsmålene, sier Holm.

– Vi løser det meste med kreativitet. Men vi hadde håpet å kunne få noe bedre etter tjue år. Og da vi fikk det håpet – for så å få det tatt fra oss igjen nå, da blir vi sånn «Åååh! Gidder vi mer nå?», sier Flosand forarget, før hun svarer seg selv:

– Jo da, vi gidder. Men vi er ganske leie nå.

– Alle tiltakene er nødvendige

Fylkesråd Bjarne Rohde sier han forstår frustrasjonen hos elever og ansatte ved Kongsbakken.

– Alle tiltakene som står på den lista er nødvendige. Det er ikke fordi vi anser tiltakene ved Kongsbakken som unødvendige at listen er rokert på. Det er likevel andre tiltak vi mener bør prioriteres først. Det er bygg av slik kvalitet at men må gjøre noe med dem først, sier Rohde.

– Men dans- og dramaelevene har ikke bygg?

– De har i alle fall ikke nok bygg, nei. Og løsninga med å leie er en kompliserende ulempe. Likevel, skolebyggene ved spesielt Nord-Troms og Gibostad er i en forfatning som sier at noe må gjøres. Og der er det ikke noe leiemarked å ta av. Og med det sier jeg ikke at løsninga de har her i Tromsø er optimal, sier Rohde.

Skolebrukslista som Fylkesrådet nå har sendt videre, skal godkjennes av Fylkestinget. Lista gjennomgås vanligvis etter hvert valg. Fylkestinget prioriterer penger fra år til år – og de øverste prioriteringene får naturligvis penger først.

– Det er et punkt i innstillinga som sier at hvis kostnadskravet i leieforholdene gjør at man kan spare penger på å ta opp lån og bygge selv, så er det mulig å tas ut av lista og bygge nytt. Men om dette er noe som kan gjøres med Kongsbakken har vi ikke sett på eller regnet på, altså.

Rohde sier at de valgte å gjøre om på prioriteringsrekkefølgen i fagnotatet fra administrasjonen md bakgrunn i forholdene ved byggene som ble løftet opp på lista.

– Hva er det administrasjonen har sett på som dere har prioritert annerledes?

– Administrasjonen har sett på den reint skolefaglige siden. Det er rett, det er deres jobb. Vi folkevalgte har sett utover det skolemessige da vi landet på denne prioriteringa.

– Hva betyr det?

– At vi har prioritert yrkesfag og fagskole. Og distriktsprioriteringer. Hva vi politisk mener om det.