Gå til sidens hovedinnhold

Hyllest til fellesskapet

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kjære leser. Fra i dag er jeg på plass igjen som sjefredaktør i Avisa Nordland. At jeg skulle komme tilbake til jobben jeg elsker har ikke vært en selvfølge. Lenge så det ikke slik ut.

Takket være dyktige leger og pleiere ved sykehusene våre sitter jeg nå her på jobb og skriver mine første linjer til deg på over et år.

Brått og uventet ble jeg en del av en statistikken vi alle vil unngå. Jeg var en av 35 000 mennesker i Norge som fikk kreft i fjor. Diagnosen kom som lyn fra klar himmel. Føflekkreft i hodet, med spredning. Beskjeden fra legen ved UNN i Tromsø var tydelig: «Du har en alvorlig prognose, men vi skal gjøre alt vi kan for deg».

Det har de virkelig gjort: Ved UNN, Rikshospitalet, Radiumhospitalet og Nordlandssykehuset. Etter fem operasjoner, usikkerhet, oppturer, nedturer og mange behandlinger kan jeg nå si de tre deilige ordene høyt: Jeg er kreftfri.

Vi har mye å være takknemlig for i dette landet. Vi har nettopp vist fram vårt skinnende demokrati. Vårt helsestell er også i verdensklasse. Det har jeg erfart det siste året.

Jeg opplevde det samme da jeg ble hjerteoperert for noen år siden. Jeg er blitt hentet av redningshelikopter på Saltfjellet, har et par turer med ambulansefly bak meg og vært på tre ukers treningsleir ved Valnesfjord Helsesportssenter. Alt på fellesskapets regning.

Det står ikke på ressursene når du først er kommet inn i et behandlingsløp. Et lite eksempel: Hver måned får jeg 480 milligram virkestoff med immunterapi tilsatt i blodet. Hver bitte-lille dose koster alene 65 000 kroner! Snart har jeg puttet nærmere en million offentlige kroner i blodårene.

Jeg betaler min skatt med glede.

Jeg får ikke takket nok alle de fine menneskene på sykehusene som har hjulpet meg på veien til det som forhåpentligvis blir et forlenget liv. Jeg er møtt av kloke hoder, varme hender og gode smil.

Og så må jeg bare sende en ekstra hilsen og takk til de flinke menneskene ved Nordlandssykehusets kreftavdeling som på alle måter tar så godt vare på medmennesker i livskrise.

Dessverre har jeg i mitt tilfelle stor risiko for ny kreftspredning. Kreftlege-eksperten slår fast at jeg statistisk har 50 prosent sjanse til å dø av kreften innen fire år. Det er brutal lesning. Av den grunn behandles jeg hver måned med immunterapi for å stå imot. Hver tredje måned er det full røntgen og kontroller.

Jeg velger å la statistikk være statistikk. Det er mange som har fått tøffere prognoser enn meg. Det er mange som er blitt mye sykere og mer redusert av behandlingen enn meg. Noen rakk aldri å få en prognose.

Jeg har bestemt meg for å være optimist, og tro at det skal gå bra til sist. Jeg velger å fokusere på at jeg føler meg hundre prosent frisk og rask. Formen er utmerket, om jeg skal si det selv. Med unntak for et hudstykke av låret som er transplantert inn i bakhodet, er det ikke mulig å se at jeg fortsatt er under behandling mot sykdommen. Kreft er ikke utslett på utsiden. Kreft er utslettelse fra innsiden.

Å havne uforberedt på picnic med døden er ikke bare negativt. Etter at sjokk og fortvilelse har lagt seg får du tid til å reflektere over det livet du har. Tid til å verdsette det. Tid til å tenke over hva som er viktig. Og ikke minst: Hvem som er de nærmeste i livet ditt. Tid til å sette ekstra stor pris på hver eneste dag, både hverdag og fest. Jeg har møtt folk som sier de er glad for at de fikk kreft. Det har gjort gleden over livet større og takknemligheten dypere.

Det eneste vi vet er at vi har livet til låns. Vi kommer alle fra intet. Vi skal alle tilbake til intet. I mellomtiden handler det om å skape gode og meningsfulle liv for deg, meg og våre fellesskap. Livet skal ikke begripes. Det skal gripes. Jeg har fått beskjed om å leve i nuet. Det bør vi alle trene på.

For ingen vet hva morgendagen bringer. Den svenske forfatteren og journalistkollega Per Olov Enquist har et viktig budskap: «Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve».

Da er jeg tilbake til starten. Arbeidslivet er en viktig og meningsfull del av livet. Det har jeg kjent på etter at jeg brått havnet på utsiden. Gleden over å være tilbake på jobb kan ikke beskrives. Her sitter jeg i et fellesskap omgitt av flinke og gode kolleger som brenner for sitt fag, for sitt oppdrag, for lokalsamfunnet og for våre abonnenter og annonsører. En god historie. En god latter. Alt hva jeg har savnet.

Det er et privilegium i livet å komme tilbake til arbeidslivet. Det er ingen selvfølge. Jeg gleder meg til fortsettelsen

Kommentarer til denne saken