(Nordnorsk debatt)

Skuespiller Lise Fjeldstad har i flere omganger etterlyst det varme hjertet til helseminister Ingvild Kjerkol (Ap). De fleste av oss brenner med det samme raseriet som Fjeldstad når vi ser opptak av eldre mennesker som ikke blir behandlet bra i vårt helsevesen.

Og vi føler den samme frykten som Fjeldstad føler. Vi er enten redde for at vi selv ikke blir godt nok ivaretatt når vi blir gamle, eller aller verst: at noen vi elsker ikke blir ivaretatt.

At Ingvild Kjerkol kunne ha hatt litt mer politisk finfølelse i sine tilsvar i sakene om eldreomsorg, er klart.

Men det skurrer litt for meg når vi skal legge så mye energi i å debattere Ingvild Kjerkols empati i denne saken. Skuespillere får best effekt når de leverer sine poeng med riktige mengder patos. Men for politikere kan patos være like så ødeleggende i kommunikasjonen med omverdenen, som avmålt beherskelse.

For kvinnelige politikere i særdeleshet.

For hvorfor er vi egentlig opptatt av følelsene til Ingvild Kjerkol? Av samme grunn som vi var opptatt av følelsene til Erna Solberg (H) i sin tid. Hun ble oppfattet som kald, beregnende og teknisk før hun nærmest fikk en politisk makeover fra rådgiverne Sigbjørn Aanes og Julie Brodtkorb.

Enn så trygg Solberg opplevdes i sin statsminister-rolle under pandemien, er det viktig å anerkjenne at hun først og fremst er en knivskarp politiker og formidabel strateg.

Det er ikke hennes lune favn folk etterlyser når Høyre nå går frem i meningsmålingene.

Siv Jensen (FrP) på andre siden ble latterliggjort for sitt “Morna Jens” følelsesutbrudd, og måtte senke stemmen en hel oktav når hun snakket for å slippe stempelet som sint.

Og la oss ikke engang starte med å legge ut om Liv Signe Navarsete (Sp).

Jeg forstår Lise Fjeldstads ektefølte utbrudd. Det er ikke hennes jobb å drive på med politisk analyse. Men jeg må innrømme at jeg stusset litt når politisk redaktør i Dagens Næringsliv Frithjof Jacobsen uttalte følgende i Dagsrevyen:

– Jeg syns at Kjerkol virker litt avvisende, og kan virke litt forurettet og ha vanskelig for å møte kritikk og tar det litt personlig, og da gjør det slett inntrykk på de som er engstelig for hva slags helsevesen vi kan møte, sa han.

En subjektiv oppfatning av hvordan et kvinnelig maktmenneske fremstår følelsesmessig, er en form for politisk analyse jeg trodde vi la bak oss for flere tiår-siden.

Jacobsen vet jo at Ingvild Kjerkol er en statsråd med en jobb å gjøre. Og den jobben er å sørge for at vi har velfungerende helsetjeneste gjennom politisk styrt ressursfordeling.

Hva han syns om hennes avvisende fremtoning er relativt underordnet. Akkurat som hva kommentarfeltene syns om Kjerkols omsorgsevne heller ikke er så veldig relevant for Arbeiderpartiets politikkutforming.

Anne Holt bidro noe mer i å oppklare hvorfor Kjerkols kommunikasjon var problematisk i Debatten. Hun tok tak i Kjerkols formulering om at folk må planlegge for egen alderdom. Holt viste med eksempelets makt at en slik formulering snevret inn saken til å handle om folks personlige ansvar for egen alderdom.

En formulering som oppfattes som lite sosialdemokratisk og bryter med et viktig ideologisk grunnlag for Arbeiderpartiet.

Men også Holt rotet seg bort og etterlyste at Kjerkol viste en større følelsesmessig kobling til sakskomplekset. Fordi “folk flest” ønsket en medfølende statsråd.

Jeg vet ikke, jeg. Vil vi virkelig ha en statsråd som nikker på de rette plassene? Er det nok for oss velgerne? Eller bør vi kritisere de tiltakene som Kjerkol faktisk har forsøkt å snakke om, mens vi har diskutert hennes følelsesliv?

Det er ikke Kjerkols jobb å ha de varme hendene. Hennes empati, personlige evne til å vise følelser og sitt omsorgsfulle vesen utad, har ikke et fnugg med hennes ansvar som politiker å gjøre.

Det er heller ikke særlig vesentlig for den kritikken hun bør og skal takle.

Det er ikke dette vi skal dømme våre politikere på.

I motsetning til mange andre land er vi i Norge velsignet med at mye av vår politiske kommunikasjon ikke har vært følelsesstyrt.

Om ikke annet skal vi være sjeleglad for at vi fortsatt har politikere som avstår fra patos.

Det å være helseminister er kanskje den vanskeligste posten i en regjering. Vårt helsevesen har alvorlige strukturelle utfordringer som også skyldes foretaksmodellen og samhandlingsreformen.

Vi får en stadig eldre befolkning med alt det medfører. Det er en utfordring, men ikke verre enn at man må etterlyse at det takles med gode politiske løsninger.

Den debatten må tas konsekvent og ofte.

Men hva slags debatt vi faktisk får av å synse om statsrådenes kapasitet for følelser, er jeg usikker på. At denne typen synsing ofte går utover kvinnelige politikere er også noe vi bør ha i bakhodet.

Hvorvidt samferdselsminister Jon-Ivar Nygård fremstår som forurettet og tar kritikken personlig i saken rundt Follobanen, har ingen politisk redaktør ment noe om, så vidt jeg vet.

Det er heller usannsynlig at folk hadde fått mer forutsigbare togavganger av en slik debatt. Og det er heller usannsynlig at eldreomsorgen vil bli bedre hvis helseminister Kjerkol får en mindre avvisende fremtoning.