Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det kongen vår gjorde var å sette fingeren på et stort dilemma, faktisk av eksistensiell karakter; vi må søke å leve opp til vår allmenmoralske standard, menneskerettslige forpliktelser og respekt for internasjonal lov og orden, og vise avsky for Putin-regimets brutale fremferd ved å gi vår støtte til Ukraina i ord og handling, samtidig som vi skal unngå å havne i ødeleggende konsekvenser for de relasjoner vi har til Russland som nabostat, særlig i nordområdene, og – ikke minst - unngå at det skjer en eskalering av krigshandlingene, som kan ende med bruk av masseødeleggelsesvåpen.
Med et handlingslammet Sikkerhetsråd på grunn av Russlands vetorett kan ikke FN få vedtatt et mandat for å sette inn militære styrker, slik det skjedde i juni 1950 da Nord-Korea, med støtte fra Sovjetunionen, angrep Sør-Korea. Den gangen boikottet Sovjetunionen Sikkerhetsrådet og fikk derved ikke brukt vetoretten. Siden det normalt er stormakter som forgriper seg militært på andre stater synes det åpenbart at FN-systemet er modent for reform på dette området; flertallsvedtak burde holde for å gi mandat. Nå må det balanseres og improviseres på best mulig måte for å bistå Ukraina. Det er neppe grunnlag for å ha store forhåpninger til den samtale FNs generalsekretær skal ha med Putin denne uken.
Alle vestlige statsledere og parlamentarikere har dessverre ikke den samme kloke holdning til håndtering av bistanden til Ukraina som vår konge. Selv om det uprovoserte russiske angrepet har ført til en sterk markering av samhold i NATO-alliansen og EU, med et godt forberedt og kraftig sanksjonsregime, samt omfattende tilførsel av våpensystemer og militært materiell til Ukraina, er det et spørsmål hvor lenge denne fasaden holdes.
I Ungarn og Tyrkia spiller statslederne på to hester. Ja, Viktor Orban spiller egentlig mest på lag med Putin, og fører en politikk som fører Ungarn i retning av autokrati. Mens spenningen økte faretruende i tiden forut for invasjonen 24. februar fant Orban det for godt å bevilge 100 millioner euro til republikken Srpska hvor president Milorad Dodik truer med å rive republikken løs fra den skjøre statsdannelsen Bosnia-Herzegovina, med den fare det innebærer for en ny blodig krig på Balkan. En slik utvikling ville passe særdeles bra for Putin. Den samme Orban har årlig mottatt milliarder av euro fra EU, men har nå gått så langt i å bryte med EUs «grunnlov» at midlene holdes tilbake.
I Tyrkia har president Recep Tayyip Erdoğan også sitt politiske kompass rettet inn mot autokrati. Akkurat i disse dager kan det ha den fordel at han kan mekle mellom partene, men på sikt representerer Erdogans Tyrkia et økende problem for NATO.
I Polen har også utviklingen gått i retning av en mer autoritær styringsform de senere årene. Den siste tiden kan det imidlertid se ut til at rev er tatt i seilene for å tilfredsstille EUs krav til etterlevelse av rettsstatlige prinsipper, slik at støttemidler kan frigjøres. Forskjellen fra Ungarn er at polakkene ikke bare misliker, men gjennomgående hater russerne. Hatet har røtter tilbake til tiden da land og folk ble herset med etter at tsar Nikolaj I slo ned et opprør i Polen i 1830, avviklet kongedømmet og gjorde Polen til russisk provins. Med mitt kjennskap til polakker, deres politiske kultur og sinnelag har jeg vært redd for at polakkene kunne finne på å involvere seg direkte i kamphandlingene på ukrainernes side. De kan være litt «gale» av seg, disse folkene, men holder seg forhåpentligvis i skinnet – med hjelp av NATO-pisken.
Selv om Frankrikes president, Emmanuel Macron ble gjenvalgt ved presidentvalget 24. april, gir oppslutningen om motkandidaten Marine le Pen, som har demonstrert Putin-sympati, en pekepinn om at høyrepopulisme med autoritære trekk har stor oppslutning i befolkningen, og det samme har vist seg å være tilfelle i Italia.
I de fleste av de øvrige vesteuropeiske land er innslaget av nasjonalistiske bevegelser med autoritære preg mer beskjedne, men de er der. Det skumleste for Europas liberale demokratier er at kontinentets viktigste støttemakt og sikkerhetsgaranti siden avslutningen av 2. verdenskrig, USA, kan komme til å få en president i Det hvite hus 20. januar 2025 som har et autoritært sinnelag, og som faktisk vil kunne finne på å gi sin støtte til Putins politikk, om Putin da fortsatt sitter på maktens tinde i Kreml.
Det er mer sannsynlig enn det motsatte at krigshandlinger vil pågå i Ukraina når den tiden kommer, om enn ikke av samme intensitet som nå. Jo mer våpen og utstyr som tilføres de ukrainske styrkene, særlig av tyngre og mer slagkraftige typer, jo seigere blir motstanden. Selv om russerne tar den delen av Donbassregionen og kyststrekningen som forbinder regionen med Krimhalvøya, og befester hele dette territoriet – kanskje til og med Odessa og Transnistriaregionen i Moldava (som en nylig uttalelse fra høyt militært hold kan tyde på er en målsetning), vil det kreve meget store okkupasjons- og sikringsstyrker, for ukrainerne kommer ikke til å gi seg. Vi har lært dette folket å kjenne de siste par månedene, og det er bare å ta av seg hatten.
Putin har erklært forhandlingslinjen som død, akkurat som han tidligere har erklær Minsk 2-avtalen av 2015 for død, en avtale som både han og den ukrainske presidenten skrev under på, sammen med den franske president og den tyske forbundskansler. Avtalen har en substans som om den ble realisert ville gitt en løsning som Putin kunne ha «solgt» på hjemmebane – kanskje. Vi vet ikke, og får vel heller aldri vite hva som vil kunne tilfredsstille Putins egenkonstruerte ambisjon.
At Ukraina er blitt en besettelse for ham, det skjønner vi, og helst ville han sett en pro-russisk regjering i Kiev og en russifisering av hele det ukrainske folk og samfunn – for Ukraina finnes jo ikke som egen stat etter Putins kvasihistoriske lære. Nå kan det se ut som han setter målene løpende etter hvert som begivenhetene på krigsskueplassene åpner eller stenger for muligheter. Det er dessverre ikke bare Putin som bærer ansvaret for at Minsk 2-avtalen ikke ble etterlevd, men nå er det vann under broen.
Krigen fortsetter og ser ut til å bli en ren utmattelseskrig. Moderne krig er ikke bare å sende flere soldater til fronten, og å produsere ammunisjon til geværer og mitraljøser, granater til kanoner og bombekastere og bomber for fly, det er – jeg hadde nær sagt heldigvis – dyrt å drive moderne krigføring, og derved begrenset hva man har av dyre våpensystemer som stridsvogner, langtrekkende missiler, fly og helikoptre. Det er ikke våpensystemer man kan produsere løpende for å erstatte tap, og tapene begynner nå å bli store.
Det kan synes som om tilførselen av våpen og materiell til krigføringen blir bedre for ukrainerne enn for russerne på sikt, med det engasjement og den evne verdens demokratier viser med hensyn til å donere krigsmateriell, fra Japan og Australia i øst til den største giver, USA i vest, hvor Kongressen har godkjent en ramme på til sammen 13,6 milliarder dollar til våpen, humanitær hjelp og andre tiltak relatert til situasjonen i Ukraina. De fleste europeiske land gir betydelige mengder våpen og annen bistand – med unntak av Ungarn – men er tilbakeholdne med tyngre våpen, selv om det er det Ukraina trenger mest.
Putin har vært frekk nok til å liste opp de våpensystemer han vil anse som «over streken» om de blir gitt til ukrainerne, og som vil bli møtt med kraftige mottiltak om det skjer, som han sier. Det er våpensystemer han selv benytter til å vinne frem på slagfeltene og til å legge bydeler og infrastruktur i grus, som spesifikke artillerisystemer og stridsvogner. Etter min mening er denne opplistingen egnet som en prioriteringsliste for hva ukrainerne burde få mer av. Hva skulle Putin svare med? Sprengning av en taktisk atomladning et eller annet sted hvor det ikke bor folk, kanskje? Arktis har vært nevnt av forståsegpåere.
Selv for en brutal despot som Putin, uten empati for andre enn seg selv og sine nærmeste, er konsekvensene av å ta i bruk atomvåpen, selv med begrenset sprengkraft, grundig analysert. Slike analyser er ikke nye, de er gjort og holdt løpende ved like siden de første atomvåpnene ble utviklet. Atomvåpen er egnet til å skremme med, og det er det Putin driver med. Samtidig vet han at om han trykker på knappen kan han vente en reaksjon som kan utslette Russlands landbaserte atomvåpen med tilhørende kommando- og kontrollsentre – inkludert Kreml.
Veien fra å bruke et taktisk atomvåpen, som Russland har ti ganger så mange av som USA/NATO, til å eskalere til utløsning av strategiske atomvåpen er farlig kort. Har Putin først røpet at hans mentale tilstand har bragt ham til det skritt å beordre bruk av atomvåpen, kan ikke USA (NATO blir mindre viktig i den beslutningsprosessen) vente og se om han går videre til strategiske, interkontinentale atomvåpen som tar ca 30 minutter før de når mål i USA. Da utløses et kjernefysisk førsteslag som bare noen av Russlands strategiske ubåter (SSBNs), som måtte være på oppdrag til havs, kan overleve.
Ikke bare må Putin være gal, men klikken av FSB-topper og militære sjefer måtte være rammet av en kollektiv galskap, om de skulle ta sjansen på å utløse et slikt ragnarokk.
Det er med disse refleksjonene som bakgrunn jeg stiller spørsmålet om hvor lenge krigen i Ukraina vil kunne vare. Jeg ser for meg at det blir lenge. Flere år – kanskje et decennium. Putin vil ha en seier, slik at han kan overleve politisk, og helst få et ettermæle som ser bra ut. Det tror jeg han kan skyte en hvit pinn etter. Zelensky har ingen planer om å gi opp forsvarskampen. Skulle de ordinære ukrainske styrker ble nedkjempet, hvilket virker usannsynlig, vil krigen gå over i gerilja, og det kan fortsette i en generasjon eller flere.
Det beste vi trolig kan håpe på i et kortere perspektiv er en våpenhvile uten fredsavtale, slik det skjedde i Koreakrigen i juli 1953. Formelt sett er det fortsatt krigstilstand mellom de to koreanske stater, og det kan bli situasjonen også i Ukraina – kanskje. Det blir en bevegelse fremover - sakte, men usikkert – med håp om at alle involverte parter holder seg til den gode balanse som Kong Harald pekte på.
Putin må hindres i å gjenoppbygge sin militærmaskin, som i denne krigen blir kraftig desimert. Sanksjonspakken må opprettholdes, helst stadig forsterkes, slik at russisk økonomi kveles. At det russiske folk må lide under dette sanksjonsregime får ikke hjelpe. Det er et folk som er kuet gjennom århundrer. Rundt 80 prosent av russerne støtter angivelig Putins linje. Med de muligheter som tross alt finnes - selv under trykket av statlig propaganda og ensretting - til å søke kunnskap om det som skjer, burde flere enn Russlands ungdom gjøre seg tanker om det ikke er noe alvorlig galt med den mannen som sitter med makten. Det vil forhåpentligvis gå opp for stadig flere etter hvert som tusenvis av ungdommer kommer hjem til sine foreldre i kister.
Til slutt: Pave Frans burde ta en alvorsprat med patriark Kirill, lederen for det russisk-ortodokse kirkesamfunn, som støtter Putins krigføring i Ukraina. De to ble for få år tilbake enige om å ha en dialog, til tross for kirkepolitiske uoverensstemmelser, og det burde være på tide å benytte dialogmuligheten til å si noen sannhetens ord om hva innholdet i sakramentene som er felles for de to kristne kirkesamfunn krever av sine ledere.
Kirill bør få vite at han blir dømt til evig fortapelse om han ikke snur, og offentlig tar avstand fra krigen og myrderiene av sivile i Ukraina. At Putins krig også er Kirills krig for å tvinge den ukrainsk-ortodokse kirke i kne, og la seg underordne den russisk-ortodokse, er for lite påaktet.
Det er mange usikkerheter og farer for ytterligere eskalering i Ukraina-krigen, men også muligheter for å introdusere dempende tiltak i tiden fremover. Den største usikkerheten på noen års sikt er hva en ny president i Det hvite hus kan finne på – det kan bli Donald Trump. I dag stiller republikanerne seg bak president Bidens linje, og Trump ligger litt på været i sine uttalelser om krigen, men den politiske ryggraden i partiet med det dårlig passende navnet «The Grand Old Party», er ganske svak, som vi har fått demonstrert de senere årene.