Terningkast 2: Hvis U2 og Foo Fighters er verdens største rockband, er det i sannhet synd på rocken

SKUFF: De ser coole ut. De er gode å spille. Men de er helt enormt musikalsk uinteressante.

SKUFF: De ser coole ut. De er gode å spille. Men de er helt enormt musikalsk uinteressante. Foto:

Jeg har i grunnen aldri skjønt hva det er med Foo Fighters som har gjort dem til et av verdens angivelig største band

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

FOO FIGHTERS

«Sonic Highways» (Roswell Records/RCA/Sony)

(terningkast 2)

Hvis U2 og Foo Fighters er verdens største rockband, er det i sannhet synd på rocken, for det er lite med rocken til noen av dem som har noen som helst slags storhet i seg. Riktig nok er Dave Grohl en mann hvis personlige egenskaper er uhyre mer interessant og forlokkende enn hva tilfellet er hos Apple-parasitten Bono, men musikalsk er det ikke spesielt mye mer å hente. Beklager å si det, altså. Men det er sant.

Jeg har i grunnen aldri skjønt hva det er med Foo Fighters som har gjort dem til et av verdens angivelig største band, og jeg er i utgangspunktet i akkurat i det aldersegmentet, og med den rette historiske ballasten, til å være kjempefan. Jeg digget Nirvana; fra debuten Bleach til svanesangen In Utero.

Jeg ble heller aldri lei meg da Nirvana slo kommersielt gjennom, snarere heller tvert imot. Jeg elsket det, for jeg så på det som et håp for verden (i en musikalsk kontekst, vel å merke). Da Kurt Cobain på sitt vis la ned Nirvana, grep uansett Grohl sjansen og trommet sammen et band som siden har toppet festivalplakatene og bestselgerlistene verden over. Ære være osv. For ikke å glemme hans innsats som trommis i Queens of the Stone Age på deres mesterverk Songs for the Deaf. Men det er tolv år siden nå. Det er over tjue år siden Nirvana spilte inn sine siste toner.

Siden Foo Fighters gjentar bedriften med å gi ut middelmådige album, skal jeg gjenta mitt evinnelige poeng om at bandet helt mangler talentet til å skru sammen ei skive som hele veien gjennom holder mål. Det skjedde ikke på noen av sju forrige platene deres. Det har heller ikke skjedd nå. Den eneste gangen de har vært i nærheten av å klare oppgaven er da de samlet sine største hits på en samler, men samleplater teller liksom ikke. 

Denne gangen har Grohl heldigvis bestemt seg for å gi ut ei skive med bare åtte låter (som tikker inn på nesten tre kvarter), attpåtil spilt inn i åtte forskjellige amerikanske byer. Parallelt med utgivelsen kommer en HBO-serie i like mange deler. Den gleder jeg meg til å se, men skiva må dessverre likevel sees isolert, og her er vi ved det gjentagende problemet ved Foo Fighters: Dave Grohl er en ganske slitsom vokalist, og låtene hans er fascinerende forglemmelige og ditto slitsomme.

På «Sonic Highways» får vi både powerpop, hardtslående rock’n’roll, forsøksvis Springsteen-aktige låtepos, countrydraperte midttempolåter osv., men ingen av dem er i stand til å hamle opp med det beste han har vært med på som trommis, der for eksempel låtene til Queens Of The Stone Age og Nirvana alltid har befunnet seg himmelhøyt over hans egne bravader.

Det kan selvsagt virke lite raust å be Grohl fokusere på det han er en av verdens beste til, nemlig å være trommis, og i hvert fall all den tid han lykkes så godt kommersielt med Foo Fighters. Men jeg klarer likevel ikke la være. Jeg har til og med prøvd skikkelig hardt å like Foo Fighters, men jeg får det ikke til.

Foo Fighters er og blir lyden av teknisk gode musikere som skriker etter en habil låtskriver. I en av episodene til HBO-serien (jeg vil anta det er i episoden om Austin, Texas), snakker visst Dave Grohl en god del om Roky Erickson og Townes Van Zandt. Han kunne virkelig trengt deres låtskriver- og sangtalent. Så kunne han akkompagnert dem på trommer. Og jeg villet heiet på dem alle.

Dave Grohl er en ganske slitsom vokalist, og låtene hans er fascinerende forglemmelige og ditto slitsomme