Gå til sidens hovedinnhold

Hva slags kulturliv står vi igjen med når denne krisen er over?

2020 var året jeg endelig skulle jobbe fulltid som frilans danser og koreograf i Nord-Norge. Kalenderen var fylt med både skapende og utøvende arbeid og jeg var klar for å satse på dansen. Da koronakrisen traff var jeg så innstilt på å hoppe ut i det at jeg kjørte på likevel.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

En blanding av flaks og ståpåvilje har resultert at jeg i dag jobber mer med dansen enn jeg har gjort siden jeg i 2018 var ferdig med min bachelor i dans fra The Liverpool Institute for Performing Arts. Men det har ikke kommet uten sin pris. Å jobbe i en bransje som i utgangspunktet er uforutsigbar har preget meg de siste årene. Når den usikkerheten plutselig doblet seg kjente jeg at stressnivået også doblet seg, noe jeg fortsatt bærer med meg i dag. Etter en lang vinter ser jeg tilbake på det jeg har gjort med stolthet, men tanken om dette er en levedyktig karriereretning har streifet meg flere ganger.

Koronaåret startet med at scenekunstfestivalen Vårscenefest bestemte seg for å gå heldigital og jeg fikk muligheten til å digitalisere min debutforestilling Eksogen. Jeg måtte med andre ord lage en digital versjon av en danseforestilling som i utgangspunktet var skapt for å se live. Resultatet ble en interaktiv video hvor seerne kunne velge utfallet av forestillingen gjennom å trykke på valgalternativer som poppet opp på skjermen. Det endelige produktet var nok preget av hastverk, men ga meg verdifull erfaring som jeg tar med videre.

Det har vært flere diskusjoner om scenekunsten passer i et digitalt format, og mange har konkludert at den nytes best live. I utgangspunktet er jeg enig, øyeblikkets samspill mellom scene og sal er uslåelig, men nå som jeg har sett en god dose digitale forestillinger er jeg mer positiv til hva det digitale formatet kan generere fremover. Man kan nå et større og mer mangfoldig publikum i et bærekraftig format.

Koronakrisen skapte også et mulighetsrom, nemlig sjansen til å jobbe med dyktige folk som normalt er fullbooket året rundt. Jeg kontaktet derfor scenograf Mari Lotherington og lysdesigneren Torbjørn T Sandnes for å høre om de ønsket å samarbeide med meg. Vi søkte midler fra Kulturrådets ekstraordinære utlysning i forbindelse med koronakrisen og fikk penger til å lage forestillingen LuxTempus; en utendørs danseforestilling i en overraskende fargerik lysinstallasjon inspirert av det nordnorske sommerlyset. Installasjonen var laget med smittevern som en del av designet, og vi kunne derfor tilby live dansekunst i trygge omgivelser. Forestillingen ble godt mottatt og skal i 2022 på turné med Dansenett Norge.

Den ekstraordinære søknadsordningen fikk inn i underkant av 1400 søknaden og fremhever at kunst- og kultursektoren har en enorm evne til å omstille seg. I tildelingslisten kan vi finne alt fra hengekøyekonserter til bakgårdsteater og freestyle broderi på videokonferanse. Til tross for pandemien har det vært masse aktivitet i landet, men på den andre siden ser vi også at store deler av kulturlivet opplever kompetanseflukt, og det store spørsmålet fremover er hva slags kulturliv vi står igjen med når denne krisen er over?

Kulturrådet rapporterer at en tredjedel av inntekten til kunstnere gikk tapt i 2020 og at nær halvparten kan forsvinne i 2021. Kultursektoren har blitt kraftig påvirket av tiltakene som har blitt innført på grunn av koronakrisen, noe som vil påvirke bransjen langt fram i tid. I tillegg til kompetanseflukt ser man i publikumsundersøkelsen, til Kulturrådet og Norsk publikumsutvikling, at mange vil være skeptiske til å delta på fysiske kulturarrangementer igjen – selv etter at de har fått en vaksine.

For Nord-Norge er dette spesielt alarmerende da vi allerede har et kulturliv preget av manglende arbeidsplasser og infrastruktur, noe vi spesielt ser innenfor dansekunstmiljøet. Nordnorske dansekunstnere flytter sørover i hopetall og vi sliter med å oppnå nye milepæler for kunstformen. Hvis vi ikke tilrettelegger for kulturlivet i nord, vil vi se en enda større grad av fraflytting og sentralisering av kompetanse. Hvis vi mister mangfoldet, mister vi også retten til å pryde oss over kulturbyen Tromsø.

Jeg tror fokus på infrastruktur vil løse mange av flaskehalsene som den nordnorske dansekunsten står ovenfor og vil generelt styrke den kreative næringen i landsdelen. Infrastruktur vil være et av mine fokuspunkt som ny styreleder i Forum for Nordnorske Dansekunstnere, men hvis vi ønsker et mangfoldig kulturliv på andre siden av denne krisen er vi nødt til å slenge hverandre ut av sofaen og dra på forestilling. Publikum genererer også arbeidsplasser, så la oss snu på flyttetrenden og vise at det vil være mulig å etablere seg som scenekunstner i nord, både under og etter pandemi.

  • Mathilde Caeyers (26) er dansekunstner og koreograf med utdanning fra The Liverpool Institute for Performing Arts. Siden 2018 har hun blitt tildelt en rekke stipender, vært deltaker i Uredd Talentprogram, skapt to større danseproduksjoner og jobbet med flere lokale aktører i Nord-Norge. Hun gikk nylig også inn som styreleder i Forum for Nordnorske Dansekunstnere, og har et stort engasjement for videreutvikling av dansekunsten i landsdelen.
  • Fremover skal hun på turné meg egne forestillinger og er nå aktuell som ungkunstner under Festspillene i Nord-Norge 2021. Der skal hun ha premiere på sin tredje forestilling New Religion; en science fiction danseforestilling hvor kunstig intelligens får en gudelignende autoritet over mennesket. Forestillingen skal lages i en fire meter høy labyrint, av scenograf Lawrence Malstaf, som stadig skifter form og dikterer dansernes bevegelsesrom. Det blir en kjølig, dystopisk forestilling som utfordrer idéen om fri vilje i et høyteknologisk samfunn. Premieren tar sted på Nordic Hall i Harstad 21. juni 2021.

Kommentarer til denne saken