(Nordnorsk debatt)

Jeg vil tro at innbyggerne i Tromsø er lei kommunens rykte som omkampenes rike. Beslutninger som reverseres til stadighet, og langdryge utredninger, gjør ikke akkurat underverker med politikernes handlingsrom. Gullmedalje i handlingslammelse og sendrektig saksbehandling er ikke akkurat det man går til valg på.

Og det gjorde da sannelig ikke Gunnar Wilhelmsen (Ap) heller. Han gikk til valg som handlingens mann, en næringslivsleder og eier som kunne få ting til å skje. Nå beskyldes han av Jens Ingvald Olsen (R) for å styre kommunen som et privat aksjeselskap. Den øvrige politiske ledelsen anklages i ganske harde ordelag for å være saueflokken som følger ukritisk etter ordføreren.

På kort tid har Tromsø kommune etablert tre splitter nye aksjeselskap: Næringsselskap, bydelsutviklingsselskap, romselskap. Snart blir det trolig etablert et aksjeselskap for drift og utvikling av kommunale boliger også.

Det er verken suspekt, uvanlig eller nødvendigvis dumt - bare for å ha det sagt. Dette har vært en økende trend i kommuner som ledes av et bredt fargespekter av politikere i mange år. Det kan være en særs effektiv måte å få gjennomført diverse oppgaver - et aksjeselskap har avgrensa formål, har ansvar for egen gjeld og skal generere avkastning.

Dette er heller ikke noe Gunnar Wilhelmsen har funnet på helt sjøl, som det kanskje kan fremstå som av Olsens kritikk. Selskapene etableres ofte til å oppnå et spesifikt politisk formål, og er noen ganger ganske kortsiktige, mens de andre ganger er varige: det kan være alt fra badeland til søppelsortering.

Men noe av kritikken til Olsen er absolutt betimelig. Den heseblesende effektiviteten kommer med en kostnad: makta konsentreres i mye større grad i styrer som offentligheten får mindre innsyn i. Aksjeselskap har en daglig leder som står til svars kun til sitt eget styre - ikke til kommunestyret. Styret kan avsettes av en generalforsamling, i dette tilfellet ordføreren selv. Men beslutninger i styret kan ikke omgjøres gjennom en vanlig demokratisk saksgang.

Jens Ingvald Olsens ramsalte kritikk rammer i særlig grad SV ved Pål Julius Skogholt.

Skogholt ser ikke problemet. Han mener at denne typen arrangement er innenfor SVs politikk, både lokalt og nasjonalt. Akkurat den forsvarstalen er det vanskelig å forstå seg på.

En undersøkelse om kommunale aksjeselskap ble gjennomført i rapporten “Kommunale selskap og folkevalgt styring gjennom kommunalt eierskap” som ble utformet i 2015 av Norsk institutt og by- og regionforskning (NIRB).

Et av funnene i rapporten er at menige folkevalgte ofte fremstår som marginaliserte og uinformerte om det som skjer i kommunale aksjeselskap. Styringsrollen er i stor grad konsentrert rundt ordfører, formannskap og enkelte folkevalgte som sitter i styrene. Som Pål Julius Skogholt som selv sitter i styret til tre kommunale aksjeselskap.

Det er åpenbart krevende med gjennomsiktighet i disse selskapene. De er veldig effektive, men de er ikke uten demokratiske snubletråder.

Eierstyringen er kompleks, melder rapporten fra NIRB, og mange folkevalgte mangler forutsetninger for å sette seg inn i den. Dette kan medføre at kommunen ikke utnytter sin samlede folkevalgte kapasitet til å identifisere og diskutere de politiske sidene ved selskapene.

Kortversjonen: makten konsentreres i lukka styrerom. Noe SV var lenge var uttrykkelig imot: “Makt flyttes fra folkevalgte organer til lukka styrerom. (...) SV vil snu denne utviklingen.” sto det engang i partiets arbeidsprogram.

Det bør altså ikke være i refleksene til SVs politikere å forsvare utstrakt bruk av kommunale aksjeselskap. Men perspektiver forandrer seg ofte, når man ser på ting fra innsiden.