(Nordnorsk debatt)

Mens amerikanske atomdrevne ubåter har fått klippekort på havneplass i Tønsvika, sover de fleste politikere og forsvarstopper. Det er ingen stor debatt, verken om at Tromsø stilltiende peker seg ut som en av NATOs viktigste sjøforsvarsbaser i nord eller om behovet for forsvarssystemer for denne basen og gjestebyen.

For den saks skyld, det er faretruende stille om Nord-Norges plass i det nye NATO. Dette er i sterk kontrast til det rasende tempo som det nye forsvaret i Finland og i Sverige nå utfolder seg med amerikanske myndigheter sterkt til stede hos våre naboer. Svenske og finske politiske og militære ledere har så visst ikke sommerferie. De arbeider på høytrykk med forsvarsoppbyggingen via hyppige møter i USA, og med sine europeiske allierte.

Samme hvor mye de nordiske forsvarsministrene nærmest demonstrativt forsikrer om at Nordområdene får et bedre forsvar under en felles NATO-paraply, så kan det ikke skjules at vi nå ser et NATO som utvikler seg i forskjellige hastigheter i nord. Og nær sagt som vanlig med Nord-Norge liggende i skyggen med et forsvar fra 20 år tilbake, da «alle» trodde på avspenning, mens vi i dag etterlyser et sterkest mulig fremskutt offensivt forsvar mot et Russland ingen kan ha tillit til.

Se hva som skjer i Norden nå. Sverige og Finland har klart å selge inn til NATO og spesielt USA hvor viktig Baltikum med Østersjøen er. Svenskene peker på Gotland som et «usenkbart hangarskip», mens finnene til de grader har fått gjennomslag for at deres 1300 km felles grense med Russland krever et troverdig forsvar straks.

Nøkkelord er hvor forsvaret av nordområdene skal forankres. Våre naboer er ikke i tvil. I Sverige er Kallax/Luleå og i Finland Rovaniemi. Begge steder skal bygges ut med sterkt nærvær av amerikanske flystyrker. Svenskene har også fått gjennomslag for at sjøforsvaret i Østersjøen må rustes opp. Under den store marineøvelsen BALTOPS i juni i nettopp Østersjøen med 14 land som deltagere (også Norge), 45 skip og 7000 mann var dette hovedkonklusjonene. Toppledelsen fra Pentagon med general Mark Milley var der.

En av de aller viktigste erfaringer fra russernes brutale angrepskrig mot Ukraina er behovet for moderne luftvern som kan skyte ned innkommende kryssermissiler og ballistiske raketter på god avstand. Det har svenskene innsett klart. De har bestilt oppgraderte utgaver av det amerikanske Patriot-systemet for nær 30 milliarder NOK.

Fire komplette anlegg skal være på plass innen 2023, og det første er allerede operativt i Halmstad sør i Sverige. Kallax/Luleå skal også sikres. Patriot-rakettene har en rekkevidde opp mot 150 km og må ikke forveksles med det norske NASAMS som er kun for nærforsvar rundt en flyplass som Ørlandet.

Norske politikere med statsminister Jonas Gahr Støre i spissen snakker på inn- og utpust om at Nord-Norge er NATO og USAs øyne og ører i nord. Men hva hjelper det når en fiende som Russland på minutter kan ta kutte både «øyne» og «ører» hos overvåkerne i nord?

Bare se hva tidligere forsvarssjef fra 2013 til 2020, admiral Haakon Bruun-Hanssen, sier i et oppsiktsvekkende intervju med «Forsvarets Forum» nå i august. Der sier han at Russland i over 20 år systematisk har bygget opp et militært apparat som skal brukes aktivt til å gjeninnsette Russland som imperium. Det betyr at naboene til Russland står for tur, om vi ikke påfører Putins Russland et nederlag i Ukraina, sier han.

Enda klarere om hva dette betyr for Nord-Norge er tidl. generalløytnant Arne Bård Dalhaug (opprinnelig fra Målselv). Han har en enorm bakgrunn fra Brigade Nord, senere sjef for forsvarsstaben, NATOs militære komite og som observatør for OSSE i Ukraina. I en sterk advarsel om hvor farlig situasjonen er for spesielt Nord-Norge skriver han i Dagens Næringsliv 5. juli at norsk basepolitikk er moden for skraphaugen. Det er ikke noen «snille» russere som vil angripe Nord-Norge. I tilfelle krig vil vi oppleve en brutalitet og hensynsløshet som den ukrainerne nå utsettes for.

I vår militærstrategiske tenkning har det vært lagt til grunn at i tilfelle av en russisk invasjon vil deler av Finnmark måtte oppgis. Nå som vi vet hvordan russiske styrker systematisk begår krigsforbrytelser i områder de kontrollerer, er det jo naturlig å stille spørsmålet om dette er en holdbar strategi, og om denne moralsk sett er mulig å forsvare, skriver Dalhaug.

Finland og Sverige har foretatt en drastisk endring bort fra sin langvarige nøytrale politikk og over til Nato-medlemskap. Sett i lys av denne epokegjørende geopolitiske endringen ville jo en norsk skrinlegging av basepolitikken fremstå som lite spektakulært.

Vårt fremtidige forsvar må baseres på norsk-finsk-svensk samkjøring om et alliert fremskutt forsvar med mål å nekte fienden tilgang til norsk territorium i Finnmark. Basepolitikken må oppheves, nødvendig militært utstyr forhåndslagres i Finnmark, og allierte styrker kan stasjoneres i fylket. Finnmark blir dermed en del av en Nato-plan for forsvaret av Nordkalotten. Gitt det Russland vi nå ser, og de endringer som har funnet sted i våre naboland, ville dette på ingen måte være å overreagere.

Bruun-Hanssen og Dalhaug er ikke alene om å fjerne skylapper – men det store spørsmål er handlingskraft hos våre politiske ledere. Nedleggelsen av marinebasen Olavsvern i Tromsø, Andøya flystasjon og fremfor alt Bodø flystasjon er enorme hull i totalforsvaret i nord. Evenes flystasjon er ikke spesielt bygget ut til fremskutt forsvar, men for overvåkning. Ramsund sjøforsvarsbase er for kystvakten og mindre spesialstyrker.

Vi ser jo straks behovet for sikring i et Tromsø som mer enn mindre uoffisielt utbygges til en marinebase. Hva med å legge inn i denne planen også et Patriot antimissil-system lik det som svenskene nå skal beskytte Tromsøs vennskapsby Luleå med?