Terningkast 5: Sprelsk samfunnskritikk og strålende folkeopplysning

BLÅ ÅKER: «Kapitalismekritikken er i stor grad en Kjell-Inge Røkke-kritikk, men for det første er den stappet med humor og satire, og her er det mye å le høyt av» skriver vår anmelder etter en aften med Ketil Høegh og co på HT-premieren torsdag kveld. Foto: Stig Brøndbo

BLÅ ÅKER: «Kapitalismekritikken er i stor grad en Kjell-Inge Røkke-kritikk, men for det første er den stappet med humor og satire, og her er det mye å le høyt av» skriver vår anmelder etter en aften med Ketil Høegh og co på HT-premieren torsdag kveld. Foto: Stig Brøndbo Foto:

Av
DEL

Blå Åker

Hålogaland Teater: Blå Åker

Idé: Inger Buresund

Regi og dramatisering: Egil H. A. Pálsson

Scenografi og kostymer: Martin Eriksson

Lysdesign: Øystein Heitmann

Dramaturg: Toril Solvang

Komponist og musiker: Herborg Rundberg

Dramatiker: Ragnar Olsen

Journalist og forfatter Gunnar Grytås og professor Torbjørn Trondsen har bidratt med faktasjekk i manusarbeidet. Flere kilder på ht.no.

Spilles fram til 7. juni 2019

Blå Åker er en leken, boblende, stappfull og svært lærerik innføring i norsk fiskeripolitikk, basert på tydelig politisk ståsted. Nå er det bare å la debatten gå. Det er mye politikk på den nordnorske kunstscenen for tiden. Plutselig har det liksom gått en vekkelse over landsdelen, og Hålogaland Teaters siste forestilling er ikke noe unntak. Blå åker er et markant innlegg i kampen for en annen fiskeripolitikk, men vent; ikke slutt å lese!

Forestillingen fungerer nemlig som en superpedagogisk innføring for deg som for lengst har gitt opp å forstå sammenhengen mellom en kvotebaron og fiskepinner fra Kina, og som en ekstra bonus kan det hende du blir interessert i å lære mer. Her gjør teateret en viktig samfunnsjobb. Fiskeripolitikk er dessverre ugjennomtrengelig for svært mange, samtidig som det er så avgjørende for livsbetingelsene her nord.

Det er altså innsikt kombinert med kapitalismekritikk som er forestillingens bærende streng, alt pakket inn i et kabaretlignende format som syder av humor, engasjement, et stort mangfold av sceniske virkemidler og høyt tempo. Jeg skal si litt om alt.

Innsikten er basert på omfattende research, og teateret legger like godt kildeliste ved. Det er bra. Her går det både an å studere grunnlaget for påstandene om verden, og dessuten gjøre seg opp en mening om hva som eventuelt måtte mangle av perspektiver. Den politiske slagsiden er altså ærlig og åpent presentert, og siden jeg også er journalist setter jeg pris på en slik transparens. Så er det hele omarbeidet til et teatermanus av Ragnar Olsen, og den mannen altså! Hvor mange ganger har han ikke tryllet sammen scenetekst fra de mest umulige utgangspunkt, og jeg er imponert over den lettheten, den energien og den formidlingsgleden han har klart å levere fra seg nå. Prøv å lag artige replikker samtidig som du forklarer strukturkvoteordning og leveringsplikt, så vil du skjønne hva jeg mener.

Kapitalismekritikken er i stor grad en Kjell-Inge Røkke-kritikk, men for det første er den stappet med humor og satire, og her er det mye å le høyt av, og for det andre sparker den like mye mot systemet som har sluppet Røkkes vilje gjennom. Her er fiskeriministeren presentert som en marionette i kjeledress, her får både nåværende og forhenværende statsministre gjennomgå, men samtidig – og heldigvis for det, er det også et selvkritisk og selvironisk nivå. For hvem vil ikke tjene penger, og her roper vi etter rettferdighet for de fattige mens vi går i jeans laget av barn i Bangladesh, og så avrunder vi det hele med å fly til New York for å løpe med i en maraton for å redde klima.

Uten denne selvinnsikten kunne dette fort blitt nok en selvgod virkelighetsfortelling fra venstresida. Nå er det i stedet et kompetent og vittig partsinnlegg.

Det er den islandske regissøren Egill H. A. Pálsson som har sydd det hele sammen, og han har stappet forestillingen med filminnslag på bakveggen, med Gunnar Bergs malerier fra Svolvær, med Elvis og med videointervju med Ottar Brox. Her er stillbilder som skuespillerne imiterer, her er et vell av karakterer og situasjoner, hauger av små plastbåter, plastfisker, fiskekasser, kvikk lunsj for å roe aggresjonsnivået og et slags stilisert hav på scenegulvet. Og skuespillerne, Ketil Høegh, Trude Øines og Jørn Fuller-Gee fyller det hele med et liv og et engasjement som holder hele forestillingen gjennom. Det er gøy, det er overraskende og uforutsigbart, og det er rom for ettertanke: Hva skjer med Nord-Norge?

Det er bare én ting som trekker ned, og det er de gamle sangene fra 70-tallet. De som skulle markere identitet og slagkraft av typen «Jentan på fileten». Det blir litt svulstig. Forestillingen mister den kraftfulle, hyperaktuelle nerven, og faller inn i en nostalgisk nordnorsk romantikk som det er på tide å la fare.

Særlig fordi nåtiden og framtiden sitter på scenen i form av komponist og musiker Herborg Rundberg. Hun synger egne sanger, noen laget sammen med Ragnar Olsen. Hun synger nye tekster og dessuten synger hun fantastisk vakkert. Med tangentene bygger hun stemninger og store, åpne rom som løfter forestillingen. Mer av Rundberg, altså, og mindre av gamledager.

Og så til slutt, i en tid der den ene etter den andre har latt seg krenke av å bli bakt inn i kunstneriske uttrykk og fortellinger, er det kanskje noen som lurer på hva Kjell-Inge Røkke måtte mene. Mannen som får smake pisken forestillingen gjennom. Han var ikke å se blant publikum, men presserådgiveren kunne opplyse til Nettavisen at Røkke tar det hele med knusende ro:

- De får bruke sin kunstneriske frihet til å skape det realitetsbildet de selv tror på. Håper det blir en god forestilling.

Det var alt Røkke &  co ville si. Om denne helt avslappede reaksjonen er bra eller synd for Blå Åkers mulighet til å skaffe seg mer oppmerksomhet og flere oppdrag, er ikke godt å si.

Artikkeltags