Terningkast 3: Hjulene ruller, men gampen er sliten

Av
DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

AC/DC

«Rock or Bust»

(Columbia/Sony)

Terningkast 3

Konsertmaskinen AC/DC fortsetter å legge verden for sine føtter, men mellomrommet mellom semi-hitsene blir stadig lengre, og det er nå tre og et halvt tiår siden de ga ut sin foreløpig siste klassiker, nemlig «Back in Black» (1980). Grunnlegger Malcolm Youngs sykdom og trommis Phil Rudds nye «eventyr» skal vi hoppe bukk over i denne sammenheng, men er det noe nytt under skoleuniformen?

Ikke overraskende rir australierne klisjéene de selv har skapt temmelig hardt. Alle kjennetegnene er til stede i mengder; låtbærende riff med tre akkorder – der akkordene er stokket litt annerledes enn tidligere, en rytmeseksjon like lite progressiv som ei bestefarsklokke, Brian Johnsons arketypiske svijern-på-rumpa sangstil og sånn passelig barnslige tekster.

Nok en gang er handverket stødig utført av en av rockens mest ikoniske gitarister, Angus Young – mannen som har gjort en Gibson SG til sin mest erigerte kroppsdel.

Platas to første låter, tittelsporet og «Play Ball» er utvilsomt de sterkeste, noe som dessverre sier mest om det ikke direkte dårlige, men forglemmelige nivået resten av plata lider under.

AC/DC har gjort seg selv til ofre for noe som skjer med de aller fleste rockband som fortsetter i det tilsynelatende uendelige; kåtheten, aggresjonen og kreativiteten som i utgangspunktet lå i bunn, er erstattet med rutine og konservatisme – med andre ord en helt normal og naturlig aldringsprosess for de fleste rock’n’roll-band som nekter å gi seg mens leken er god.

Bandet er tilfreds med å underholde de minst kravstore tilhengerne som henger med fra gamle dager, med trygge men ihjelpulte virkemidler og floskler. Det er selvfølgelig ingen dramatikk i dette, men det både traust og gammelt nytt. Å hevde at AC/DC anno 2014 fortsatt «tar rotta» på de fleste andre rockband, er kun et bevis på at du sluttet å følge med i timen for lenge siden. Haugevis av deres arvinger gjør det betraktelig skarpere, men de blir kun tilgodesett med promiller av oppmerksomheten.

Hvis AC/DC legger ut på veien om et par år, er det ingen som vil stå på første rad og høylytt ønske låter fra «Rock or Bust». Når de spiller en trall eller to fra album gitt ut etter «The Razors Edge» fra 1990, er det mest for å minne folk på at de fortsatt gir ut plater.

Bandet skjender på ingen måte sin egen musikkarv, men det er direkte synd hvis «Rock or Bust» blir unge menneskers første møte med AC/DC. La oss håpe at de heller snubler over bandets tidlige periode med Bon Scott bak mikrofonen.

Helge Skog

Det er direkte synd hvis «Rock or Bust» blir unge menneskers første møte med AC/DC