(Nordnorsk debatt)

Da Utenriksdepartementet 1. juli i år stengte det norske generalkonsulatet i Murmansk, erklærte utenriksminister Anniken Huitfelt at «stengningen kan bli langvarig». Det er ikke en overdrivelse. Norges krok på døra i Murmansk kan lett bli sluttstreken for Barents-samarbeidet slik vi kjenner det, for ingen vet i dag om dette kan videreføres og hvordan.

Ledelsen av det mellomstatlige Barents Euro-Arctic Council (BEAC) roterer mellom Norge, Sverige, Finland og Russland med to års intervall. Fra 2021 til 2023 er Finland leder, men Russland skal etter reglene overta for 2023 til 2025. Det er nesten utenkelig i dag. BEAC er uløselig bundet sammen med det regionale Barents Regional Council (BRC) som organiserer fylker og regioner i Barents-landene, med sekretariatet i Kirkenes som felles kontor.

Det er derfor store mellomfolkelige og regionale interesser som står på spill. I året 2023 er det duket for et oppgjør med enorme konsekvenser for lang tid fremover. Vi har nesten ikke paralleller i europeisk historie, og vi befinner oss ved et skille som er sterkt underkommunisert i dagens debatt på alle nivåer. Bak ruver skyggen av Ukraina-krigen.

Og det haster. Finland har invitert til statsministermøte 1. februar 2023 i Kemi i Nord-Finland, for øvrig Tromsøs vennskapsby. Tema er fremtiden for samarbeidet i nordområdene. Og den 24. oktober neste høst skal utenriksministrene samles i Joensuu. Her skal neste lederland overta. Hvis Russland er utelukket, hvem skal det da bli? Det holder ikke med å fryse Russland ute «midlertidig» – vi må planlegge for mange år fremover.

Denne saken er større enn Barentsregionen. I BEAC deltar EU kommisjonen som partner og EUs arktiske strategi forutsetter et aktivt BEAC. Likeledes er USA og Canada observatører, og under myndighetsnivået er en serie med svært viktige programmer og støtteordninger som «Nordic Dimension» - et storstilt program som Finland tok initiativet til.

La meg også legge til at Nordisk Ministerråds fremtid er en del av utfordringene. Rådet har over 20 års satsning med egne kontorer inne i Russland. Derfor var sjokket i Nordisk Ministerråd stort da Rådet i 2015 ble rammet av den russiske loven om at organisasjoner som har utenlandsk støtte er å regne som «utenlandsk agenter». De nordiske land avsluttet omgående alle sine aktiviteter i Russland. Et begrenset arbeid ble gjenopptatt, men fra 24. februar 2022 ble Russland totalt utestengt.

Etter initiativ fra utenriksminister Thorvald Stoltenberg (fra 1990 til 1993) ble Kirkenes-erklæringen om Barents-samarbeidet signert 11. januar 1993, altså for snart 30 år siden. Dette ble ledende for norsk utenrikspolitikk, drevet frem av en nesten grenseløs optimisme – kanskje heller tildekking av virkeligheten etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991.

I dag er det ikke lenger optimisme – men iskald pessimisme som råder grunnen. Og nedturen startet lenge før 24. februar 2022 da Putin-Russland gikk til krig mot Ukraina. Faresignalene var mange allerede da norske diplomater sommeren 1993 skrudde opp skiltet med teksten «Norges generalkonsulat Murmansk» på «Det Grønne Huset» som ble en av Norges største utenriksstasjoner med 26 ansatte.

Millioner av norske kroner rullet i strie strømmer nordover. Norges generalkonsulat i Murmansk kan bli stengt lenge.

Russland endret seg minimalt fra kommunist-epoken, og Gorbatsjov ble kun en liten historisk parentes. Vi fikk i stedet Putins ekstremt autoritære stat bygget på en pervers nasjonalisme. Barents-samarbeidet har hele tiden bygget mer på idealisme enn realisme.

For murene forsvant ikke med festen i 1993 i Kirkenes. Således hadde næringslivet aldri en sjanse til å lykkes på den russiske siden av grensen. Fraværet av et fungerende demokrati med respekt for regler, lover og menneskeretter betyr også fravær av fundamentet for en moderne markedsøkonomi. Det måtte gå galt.

Dette ble raskt klart for de bedriftsledere som fulgte de politiske signaler og satset på Nordvest-Russland. Det manglet ikke på velvilje og heller ikke på statlige millioner i støtte. Det gikk så langt at norske myndigheter i sin iver for den gode sak finansierte vedlikeholdet og snørydding på hele vegen fra grensen ved Storskog til Murmansk i 1993!

Høyt prioritert var avtaler med russisk næringsliv og ansettelse av lokal russisk arbeidskraft. I stedet fikk de sjokk på sjokk. Inn kom KGB, fra 1991 omdøpt til FSB. Ikke bare for å overvåke, men legge opp til det russerne var og er eksperter på, nemlig stjele kunnskaper, teknologi, utstyr og maskiner. De hadde ingen respekt for eiendomsrett – i en undersøkelse utført i 2007 av organet Property Rights Alliance (PRA) av 70 land, kom Russland på 63. plass bak Nigeria. Se hvordan Putin-russerne i dag hensynsløst rundstjeler alt de kommer over i Ukraina!

I realiteten var det kun muligheten av å delta i utbyggingen av olje- og gassfeltet Shtokman ved Novaja Zemlja som lokket bedriftene over. I 2007 inngikk Gazprom avtale med daværende Statoil og franske Total om utbygging, og i 2011 var 40 norske bedrifter på plass i Murmansk for å slåss om godbitene.

(Les videre under bildet)

Hva opplevde de ikke? De utenlandske partnere ble raskt frosset ut, og i 2012 skrinla Gazprom hele prosjektet. På rekordkort tid var det tomt for norske bedrifter i Murmansk. Det er en skjebnens ironi at det kan vi i dag være glade for. For hvor ville vi ha vært, dersom et av verdens største olje- og gassfelt langt nord i Arktis hadde blitt realisert for 10-15 år siden, i lys av dagens enorme utfordringer for klima og miljø?

Hva gikk galt - og er det overhodet mulig med en ny start for et Barents-samarbeid slik dette ble forutsatt? Dette er et stort og viktig spørsmål som krever mer enn kun regionale myndigheter og de nordiske statene. I praksis er det kun en allianse med EU-kommisjonen som kan bringe oss ut av et farlig villniss.

EU klarte det kunststykke å redde de tidligere øst-europeiske land etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Alle landene bønnfalt om EU-medlemskap og en plass i EUs indre marked. De forstod at uten økonomisk utvikling hadde de ingen fremtid.

De slapp inn – men EU satte opp en serie med ufravikelig krav for å sikre en demokratisk plattform som er så viktig i moderne markedsøkonomi. Ikke alle lykkes like godt, men hvor ville Europa vært i dag uten EUs demokratiserende virkning, ikke med våpenmakt, men med dialog?

Barentssamarbeidet, uten en tilsvarende prosess, vil bli en gjentakelse av fortidens feil. Før Russland kan slippes inn i varmen igjen, må vi ha garantier for at landet velger marsjen mot et demokratisk samfunn, i stedet for mot avgrunnen for russerne og naboene rundt.

Jeg vet at mange vil kalle dette for grenseløs naivitet og vilt tankespinn. Men jeg for min del vil kalle det for en visjon for en bedre fremtid. Og så vil jeg samtidig spørre om hva som er alternativet om vi ikke lykkes med en slik utvikling i vår del av verden.