Gå til sidens hovedinnhold

- Her kan folk slutte eller få sparken på dagen. Alle har «pistolen» mot hodet

Artikkelen er over 7 år gammel

Bjarne Berg-Sæther mener norsk byråkrati hindrer utvikling og passiviserer samfunnet. Samtidig advarer han mot å skylde på staten.

Reportasjen er hentet fra boken «Nordnorske vinnerskaller» av Robert Greiner.

– Har du hørt folk si «Sånn er det bare»? Det er det verste jeg vet om og total ansvarsfraskrivelse. Store ting endres ikke av komiteer og utvalg, men av enkeltmennesker. Hver dag er det individer verden rundt som gjør en forskjell. Hvorfor? Fordi de vil endre noe.

Han sitter på hjemmekontoret sitt i Mooresville – en idyllisk forstad utenfor millionbyen Charlotte i North Carolina. Omgitt av bøker, reiseminner og en spektakulær insektsamling gir han omvisning. Her henger alt fra fryktinngytende krigsredskaper fra Afrika til en sirlig dekorert didgeridoo fra Australia. Trolig har han det eneste reinskinnet i mils omkrets.

– Siden jeg jobber så mye, tar jeg, kona og de tre sønnene våre fri to måneder i året. Da reiser vi. Barna mine skal få fire ting av meg: Utdannelse, en fin bil, reiser jorden rundt og et spark bak når de er gamle nok.

Har studert i 23 år

North Carolina er egnet sted for å ta et oppgjør med «Sånn er det bare»-syndromet. Det var herfra de flyinteresserte brødrene Wright opphevet fysikkens lover med trepinner, tråd og seilduk i 1903. Den amerikanske delstaten var også stedet der en ung mann droppet ut av skolen og utviklet en tørstedrikk kalt Pepsi.

– Den sikreste vei til suksess er å alltid prøve én gang til, sa Thomas A. Edison. Det hadde han rett i, påpeker nordlendingen.

Gjennom prøving og feiling har Berg-Sæther utviklet informasjonssystemer som brukes av merkevaregiganter som Coca-Cola, Unilever, Sony Ericsson og Lockheed Martin.

– Coca-Cola har for eksempel 419 tapperier rundt om i verden, og 130 ulike områder hvor  de har behov for å kunne innhente informasjon om salget – gjerne daglig fremfor å vente på kvartalsrapporter. Sånn kan de snu seg etter markedet for å ta grep. Vi regnes for å være blant topp fire i verden blant firmaene som driver på med dette.

Selv startet han sin USA-ferd i 1990, etter å ha gått på befalsskole og krigsskole i Norge. I Florida studerer han først finans ved Florida Keys Community College. Videre tar han en bachelor i finansiering ved Appalachian State University og en Master of Business Administration ved East Carolina University. Begge ett år kjappere enn studenter flest.

Deretter tar han doktorgrad i Business and information systems ved University of South Florida. Til slutt kroner han CV-en med en doktorgrad til, i datavitenskap, ved University of North Carolina. Totalt 23 år som immatrikulert student, konstaterer han.

– Det er sånn du holder hjernen i trim og får nye impulser.

Blir rik

Bjarne Berg-Sæther sin amerikanske yrkeskarriere startet som finansanalytiker i det amerikanske kredittanalysebyrået Moody’s i 1994. Der pendlet han mellom Charlotte og New York, som går for å være de to største finanssentrene i USA.

Etter to år går ferden til Bank of America - en gigant med mer enn dobbelt så mye penger som Statens pensjonsfond. Her jobber han i den strategiteknologiske gruppa.

Underveis oppstår muligheten til å jobbe ett år for Bank of Hawaii. Der blir han leder for datavare-husgruppa.I 1997 blir han headhuntet til konsulentselskapet PricewaterhouseCoopers (PwC) som seniormanager. I løpet av fem år har han ansvaret for systemløsninger i Europa, Midtøsten og Afrika. Han bor blant annet en periode i Tel Aviv. Der jobber han med Hapoalin-banken. Han er også med på å privatisere ungarske OTP Bank og leder sammenslåingen av rapporteringssystemer under ChevronTexaco-fusjonen.

– Sistnevnte bød på ukentlige flyturer til California. Fem timer hver vei.

I PwC samlet han i løpet av fem år bonusordninger og pensjon slik at han ble økonomisk uavhengig.

– Til gjengjeld jobbet jeg 15 timer daglig 6,5 dager i uka. Når du inni en slik karusell, må du henge med. Du jobber med 100 av verdens største merkevarer som «trouble shooter», og må stå parat for å fikse ting. Du møter mange interessante mennesker. Det var svært stimulerende, oppsummerer han.

Et businessliv

I dag kombinerer stillingen som øverst teknisk ansvarlig i det verdensomspennende datavareselskapet Comerit og stillingen som professor i datavitenskap ved Lenoir Rhyne University, noe som gir 60 timers arbeidsuke.

– Hvorfor ha to jobber fremfor én?

– I Norge er det vel ikke så vanlig å gjøre slikt for en universitetsansatt. Det er vel mer vanlig i USA, men det å ha en fot i privat næringsliv gir meg utrolig mye. Det gjør at jeg er oppdatert og har føling på markedet studentene skal ut i. Det klarer aldri et vanlig pensum å være oppdatert på.

Han prioriterer beinhardt for å få jobben gjort. En lukket kontordør kan bety fem-seks timer med intens konsentrasjon. Han kaster ikke bort tiden på Facebook, og har en mobiltelefon kun en håndfull mennesker har nummeret til. Den kan ikke ta imot tekstmeldinger og styres av hans sekretær.

– På den måten vet jeg alltid nøyaktig hva som er målet med samtalene jeg tar. Gjerne mens jeg sitter i bilen.

Innimellom slagene har han rukket å skrive fire bøker. De handler om hvordan man bygger verdens raskeste databaser. Bøkene er å finne på engelsk og tysk.

– I kundemøter kan jeg fortelle hvem jeg har jobbet for og hva produktet vårt kan gjøre. Deretter drar jeg frem boka mi for å vise hvordan vi gjør det. Det gjør som regel inntrykk, gliser han.

Totalt har han solgt 55.000 eksemplarer. Siste bok, som kom ut i september 2014, er skrevet i samarbeid med IBM-partner og senior manager Penny Silvia. Bøkene har ligget på bestselgertoppen i sin sjanger.

– «Pistolen» mot hodet

World Economic Forum sammenlikner i «Global Competitiveness Report for 2014-15» konkurransekraften i 144 land. Når det gjelder regelverket knyttet til det å ansette og sparke folk, havner Norge på en 132. plass.

I USA, som er rangert på 11. plass, er det andre forhold.

– Her kan folk slutte eller få sparken på dagen. Alle har «pistolen» mot hodet. Fagforeningsmakt finnes ikke i de statene vi opererer i. Er du flink, er det bare å ta en telefon og du får ny jobb. Velger de ansatte å gå, forsvinner også deler av produktet mitt. Jeg selger deres viten. Derfor må jeg sørge for at de får godt betalt, og at de opplever å bli sett og verdsatt.

– Hvordan gjør du det?

– Folk flest har et løvtynt ego. Det er lett å såre dem. Derfor må du gi dem belønning når de fortjener det. Hos oss kan det bety 1,5 millioner i grunnlønn etter ett år, eller at de får en ny tittel.

Men da har de til gjengjeld stått på og levert. Jeg må være sikker på at en ansatt er i stand til å gjøre det. Når jeg ansetter noen, må jeg stille meg spørsmålet: Hvorfor skal jeg satse pengene mine på deg? Hver sak vi jobber med er til enhver tid forsikret for 60 millioner kroner for at vi skal unngå problemer ved søksmål. Da må jeg kunne stole på folk.

Med hans lederstil betyr det at ansatte kan rykke opp flere grader i ett jafs, dersom de gjør ekstra god innsats.

– Skaper ikke det misunnelse?

– Nei. De ansatte spør seg heller: Hva var det han gjorde rett? Det stimulerer dem. Du kan ikke la en ansatt lide for at han er flink. Ansiennitet betyr veldig lite her. Er målet å tjene penger og gjøre kundene fornøyde, så gjør vi det og ikke noe annet. Vi leder via «Management by Objective». Det handler om å holde fokus på det vi skal oppnå, og kun det. Vi har våre interne regler, men kan samtidig ikke grave oss ned i regler og utvalg. Derfor godtar jeg at ansatte bryter våre regler dersom det var det mest fornuftige å gjøre der og da.

Kulturkræsj

I det hele tatt byr forretningslivet i USA på kulturforskjeller som nordmenn har problemer med å forstå, ifølge ham selv.

– Det nytter ikke å komme hit å si at du er manager, det er uinteressant for en som leder et firma med flere tusen ansatte og kanskje har hundrevis av managere selv. Han vil treffe beslutningstakere. Det er ikke hierarki som i Japan, men samtidig så er det hierarki likevel. Titler betyr mye.

Nordnorsk direkthet fungerer særdeles dårlig i USA.

– Amerikanerne er veldig opptatt av å ikke støte eller å såre andre. Ordene pakkes inn. Det er «non confrontation»-linjen som gjelder. Når folk begynner å skyve på avtaler eller er utilgjengelig, er det deres måte å si ifra at de ikke er interessert.

– Er ikke det veldig falskt?

– Det kan du si, men de vil ikke kaste bort tiden sin og samtidig sikre at det er en bitte liten åpning i døra i tilfelle veiene krysses igjen.

Tradisjon

I dag bor han med familien i et 450 kvadratmeter stort sørstatshus like ved Lake Norman. Langs strandlinja ligger luksushusene tett, noen verdt titalls millioner. Donald Trump har en golfbane like ved, men det er ikke noe for nordlendingen. Da trives han bedre ombord i seilbåten «Victoria». Med den pleier han og familien å dra ut lørdag formiddag. Etterpå kan kvelden avrundes med en skotsk whisky fra hans eksklusive samling, mens søndag er det kirketid.

Han har også et hus i Florida, og tilbringer somrene på familiegården på Sandtorg i Tjeldsundet. Når det amerikanske og norske flagget heises opp, vet de at Bjarne og kona Carol er hjemme. Her har han brukt store summer på å gjenbygge huset fra 1926 til tipp topp standard.

– Ufornuftig, vil kanskje noen si. Men det er viktig for meg å vite at familiegården er i god stand og kan brukes.

Refleksjoner

Han har brukt mye tid på å reise i Nord-Norge, enten med bil eller i seilbåt. Der ser han en landsdel i fremmarsj. De bruker etterhvert engelske lånord som innovasjon og relasjon, og er mer fremoverlent.

– Slik var det ikke da jeg flyttet i 1990, bemerker han.

Han liker at nordlendingene tar seg tid til folklore med torskehaudryling og markedsdager. Sånt var det lite av da han dro. Det nordnorske tillitssamfunnet verdsetter han høyt. I USA er det utenkelig å hente parkett for 60. 000 kroner og ha en betjening som tilbyr seg å sende regningen i posten.

Samtidig ønsker han mindre statlig innblanding og byråkrati.

– Staten bør ta seg av sentrale samfunnsfunksjoner og de som trenger hjelp. Jeg merker at man kan skylde på staten når noe går galt i Norge. Det er noe bedøvende ved det, og jeg synes ting ofte er litt tyngre hjemme enn her. Det går fortere å gjøre ting i USA. Er det en gode idé, blar investorene opp.

– Du mener markedet bør bestemme mer?

– Ja. Det er for eksempel uforståelig at det er boligmangel i Tromsø. Trenger folk hus, blir det bygget hus. Sånn fungerer det alle steder. Hvorfor ikke i Tromsø? Vi bør finne ut hva som står imellom og som hindrer naturlig utvikling.

Amerikanske gründere har ikke Innovasjon Norge eller andre offentlige finansieringskilder. Fra dag én må det være bærekraft i forretningsmodellen.

– Og det er like greit, mener han.

– Hvis ikke næringslivet selv vil bruke penger på deg, hvorfor skal staten gjøre det?

– Mest sannsynlig har du en for dårlig idé.

Arbeidsgiveravgift er et annet norsk fenomen som er vanskelig å forklare amerikanere.

– Det oppleves som ekstra skattlegging for at du har skapt arbeidsplasser. Nærmest en straff.

Tradisjonene lever videre

Bjarne Berg-Sæther er ikke den første i familien som har søkt ut. Bestefaren, som bar samme navn, var ordfører og nestor for Arbeiderpartiet i Troms. Før andre verdenskrig tok han språk- og økonomiutdanning i England. Senere ble han sentral i å opprette Festspillene i Nord-Norge og møtte på Stortinget.

Den utflytta nordlendingen har gitt navnet videre til sin eldste sønn.

– Hva er årsaken til at du har lyktes?

– Jeg har disiplin og lover aldri noe som jeg ikke kan holde. Alt handler om tillit. Blir ting vanskeligere eller uforutsett, må du jobbe hardere for å levere. Det gjør at folk stoler på deg. Kunder trenger ikke flere problemer, men løsninger. Vi selger viten og tillit til flere hundre millioner dollar. Det skulle bare mangle at vi ikke er til å stole på i alle ledd.

Selv har han ikke tenkt å trappe ned. Fortsatt vil rundt 230 av årets dager bli tilbrakt på reisefot. Hos flyselskapene Delta og US Airways har han VIP-status. Flysetet 2B står alltid reservert, og han har et eget telefonnummer for å slippe køen hos kundeservice. Hos hotellkjeden Marriot har han overnattet over 750 netter. Han blir behandlet deretter.

– Du har bodd over to år på hotell?

– Det er nok mye mer enn det hvis vi inkludere de andre hotellkjedene.

– Sånn er det bare?

– Sånn er det når du jobber i et internasjonalt marked.

Kommentarer til denne saken