(Nordnorsk debatt)

Redaktøren i universitetsavisa High North News i Bodø, Arne O. Holm, retter kraftige beskyldninger mot Tromsø, som har sagt opp sine vennskapsbyavtaler med Murmansk og Arkhangelsk.

Holm mener at Tromsø, ved å avslutte avtalene, "stigmatiserer" hele den russiske befolkningen. Han sier endog at Tromsø “bryter med det russiske folk”.

Det står Holm fritt å mene at det er en oppgave for byer i Norge å opprettholde sine vennskapsavtaler med Putins lokale håndlangere i partiet Forente Russland.

Men å trekke den slutning at Tromsø ved å si dem opp, stigmatiserer 143 millioner russere, må være det drøyeste som er servert på svært lenge i den offentlige samtalen om Norge og Russland. At slike sterke ord kommer fra en redaktør, gjør ikke saken bedre.

Vi synes ordfører Gunnar Wilhelmsen i Tromsø argumenterer godt for hvorfor et enstemmig bystyre har sagt opp de formelle avtalene. Men at man samtidig åpner for å bevare små lommer for samhandling, der hvor det er mulig.

Oppsigelsene av vennskapsavtalene er et viktig signal til de mange ukrainske flyktningene i Tromsø. De slipper å vite at byen holder døren åpen for å gjenoppta vennskap med russiske myndigheter på lokalt nivå, som uten forbehold støtter den blodige terroren i Ukraina.

Men i Holms verden ser det ut til å være det russiske folket som er den svake part, de som ikke kan gjøre noe for å protestere mot sine ledere som drar dem inn i en krig de selv ikke ønsker.

Så hever han at Tromsø bidrar til en fortelling om at "Vesten hater Russland". Her er det Holm som selv går rett i Kremls felle. Han får russerne til å fremstå i offerrollen. Han leder oppmerksomheten bort fra at det er Russland som er overgriperen, og er den som angriper et naboland med grove brudd på folkeretten.

Noe av det mest besynderlige er at Holm argumenterer for at vi i Norge skal tilpasse vår egen åpne offentlige debatt, slik at det ikke kan brukes av Putin til påvirkning av egen befolkning.

Det faktum at de russiske myndighetene ikke kvier seg for å lyve til egen befolkning, kan ikke være styrende for den norske politiske debatten. Arne O. Holm bør være klar over at Russland ikke vil akseptere noen andre signaler annet enn Vestens fullstendige knefall for deres aggresjon mot Ukraina. Alle andre signaler betraktes som fiendtlig kommunikasjon.

Det russiske regimet har selv gjort samarbeid over grensen til en illusjon. Fremtiden for samarbeid med russisk sivilsamfunn ligger, slik Tromsøs ordfører Wilhelmsen helt korrekt peker på, i å utvikle kontaktflater med eksil-russiske miljøer. I Russland er det nemlig ingen opposisjonelle å samarbeide med. De sitter i fengsel, er drept, eller har rømt landet.

Konklusjon: Tromsø-politikerne står stødig, Arne O. Holm er fullstendig på jordet.