Erfaren psykolog klør seg i hodet: - Forstår det ikke

SKAPER OVERSKRIFTER: Selv om det norske folk for lengst har sluttet å la seg sjokkere av at deltakere i reality-programmer har sex på TV, skaper konseptet «Ex on the Beach» overskrifter i sin første norske sesong. Her er de første åtte deltakerne i serien avbildet. Foto: TVNorge/Toke Mathias Riskjær

SKAPER OVERSKRIFTER: Selv om det norske folk for lengst har sluttet å la seg sjokkere av at deltakere i reality-programmer har sex på TV, skaper konseptet «Ex on the Beach» overskrifter i sin første norske sesong. Her er de første åtte deltakerne i serien avbildet. Foto: TVNorge/Toke Mathias Riskjær

Av
DEL

NETTAVISEN: Etter 25 års erfaring med personlighetstesting, ville psykolog Rolf Lindgren likevel takket nei til å velge ut deltakere til realityprogrammer som «Ex on the Beach».

- Risikoen er for stor. Selv om det absolutt kunne vært spennende å være med i en castingprosess til et realityprogram, så ville jeg takket nei. Jeg er flink i faget mitt, men å velge ut deltakere som man er helt sikre på at takler den type eksponering... Det tror jeg ikke jeg ville greid, sier Rolf Lindgren til Nettavisen.

- Hva er det verste som kan skje?

- Det verste som kan skje er at det går til helvete med noen av deltakerne, og at det ville vært min feil. Rett og slett.

17 år siden Big Brother

Våren 2001 satt tusenvis av sjokkerte nordmenn benket foran TV-skjermen seks kvelder i uka. Big Brother tok Norge med storm, og nordmenn flest kunne ikke tro hva deltakerne fikk seg til å gjøre på TV. At to par hadde sex foran kamera var tema rundt de fleste lunsjbord, både i store bedrifter og i skolekantiner, landet over.

Tenk å ha sex på TV! Forsto de ikke hvilke konsekvenser dette ville ha for fremtiden deres? Hva om foreldrene så det? 

Nå, 17 år etter Ramsay ropte «blir'e nåkke knulling» på vei inn i Big Brother-huset, hever vi knapt øyenbrynene når vi ser noen ha sex på TV. For dette har vi sett før - igjen og igjen.

I 2009 hadde «Paradise Hotel» premiere i Norge. Realityserien banet vei for langt mer kontroversielle realityprogram enn Big Brother, og grensen mellom hva som er greit og ikke greit å vise på TV, flyttes stadig på.

Men det siste tilskuddet i norsk realityverden, «Ex on the Beach», har likevel lykkes i å skape overskrifter. Det er det en rekke årsaker til: Gruppesex, fyll, slåssing, «slut-shaming» og beskyldninger om overgrep. Serien som hadde premiere i august, har blitt heftig diskutert og kritisert i media, og produksjonsselskapet har flere ganger vært nødt til å forsvare hvorfor de stadig velger å sende kontroversielle klipp på TV.

– «Ex on the Beach Norge» er et underholdningsprogram, som speiler en kultur som lever i beste velgående. Vi leverer verken et seksualundervisningsopplegg eller en moraliserende pekefinger. Men programmet eksisterer jo ikke i et vakuum og uten kontekst, sier Hanne McBride, mediesjef i Discovery.

- Etter deres mening: Er «Ex on the Beach» god TV?

- Det får være opp til seerne å avgjøre.

- Det dykkes dypt

Fordi innholdet i «Ex on the Beach» blir sett på som kontroversielt, har mange stilt spørsmål rundt hvorvidt deltakerne, som er mellom 20 og 27 år, vil takle konsekvensene av denne type eksponering på TV.

– I teamet er både produsent og executive producer i tillegg til et psykologteam. Det gjøres grundig research, og det dykkes dypt i deltakernes evne til å forstå situasjonen de går inn i og hvilke konsekvenser, positive og negative, deltakelsen kan ha, sier McBride i Discovery, og legger til:

– I Ex on the Beach Norge, som i alle andre realityprogrammer, er det viktig at deltakerne kan by på seg selv, og at de flinke til å sette ord på det de opplever.

- Skeptisk til castingen

Psykolog Lindgren har drevet med personlighets- og IQ-testing av mennesker siden 1993. Han har 25 års erfaring med å kartlegge ulike mennesketyper, og har bidratt med sin ekspertise i flere underholdningsprogram på TV.

Men castingprosesser til realityprogram, har Lindgren aldri vært med på.

- Jeg er skeptisk til castingen i slike program. Jeg har en relativt god oversikt over hvilke personlighets- og evnetester som finnes på norsk, og jeg har relativt god oversikt over den teorien som finnes. Og med mindre disse psykologene har tilgang på metoder som ikke er fritt tilgjengelig for andre, så er jeg usikker på om de er i stand til å vurdere om deltakerne kan takle konsekvensene av en reality-deltakelse.

- Man antar jo at deler av vurderingen ligger i at psykologene har samtaler og intervjuer med deltakerne for å vurdere deres psykiske helse og evne til å takle prosessen. Er ikke det effektivt?

- Man kan ikke stole på samtale og magefølelse, med mindre du har solid forskning som begrunner hvorfor du spør om det du spør om. Som psykolog kan man ikke stole på det inntrykket du får av kandidatene, du må vite en hel masse ting om dem, ting jeg ikke tror det er mulig å vite.

«Sensation seekers»

Lindgren har forsøkt å kontakte noen av de som driver med realitycasting for å få vite mer om hvilke metoder de bruker, men har ikke fått svar.

- Jeg er dessverre redd for at jeg ikke vil bli særlig imponert, men jeg håper jeg tar feil.

- Hvilke type mennesker tror du melder seg på programmer som «Ex on the Beach»?

- Jeg har ikke testet dem, så det vet jeg ikke. Men jeg antar at det er en del såkalte «sensation seekers», altså mennesker som liker å oppleve sterke følelser. Det å være med på et slikt program, vil oppfylle de kravene. Det problematiske er jo at man risikerer at de ikke tenker over hva eksponeringen kan bety for dem senere. De er med for å få et kick, og vurderer ikke nødvendigvis konsekvensene.

- Jeg håper jeg tar feil

McBride i Discovery sier at deltakerne vet mye om hva det innebærer å være med i et program som «Ex on the Beach».

– Når du melder deg på et realityprogram i 2018, har du gode forutsetninger for å vite hva du går til. Deltakerne er godt informert om hvordan både innspilling og videre prosess forløper, fra innspilling til programmet går på skjerm og i etterkant av publisering. Vi har tett kontakt med dem hele tiden, både fra produksjonens side, fra kanal, og de har også tilgang til psykolog, om de skulle trenge det, sier McBride.

Psykolog Lindgren mener imidlertid at det vil være umulig for en deltaker i 20-årene å vite hva en slik deltakelse vil kunne føre til.

- Vi kan ikke vite hvordan et menneske takler denne typen eksponering før de faktisk har blitt eksponert. Rent juridisk har nok produksjonsselskapet sitt på det rene, men dette er mer et etisk spørsmål, sier Lindgren, og avslutter:

- Jeg forstår ikke hvordan de greier å avgjøre hvilke deltakere som er i stand til å takle eksponeringen. Selv hadde jeg nok ikke greid det. Men som sagt: Jeg håper jeg tar feil og at de har metoder som jeg ikke kjenner til.

Artikkeltags