«En nostalgisk og reduserende refleksjon over et så stort felt som Arktis.»

Menneskene som vises i utstillingen lever hovedsaklig i små, tradisjonelle samfunn. Dette verket heter I am inuit og er en fotoserie av amerikanske Brian Adams.

Menneskene som vises i utstillingen lever hovedsaklig i små, tradisjonelle samfunn. Dette verket heter I am inuit og er en fotoserie av amerikanske Brian Adams. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Festspillutstillingen Subsistence er en lunken opplevelse. Den er preget av eksotisme og en ensidig beretning om hva livet i nord er.

DEL

Noen hevder at kunsten går foran. At den sanser subtile signaler og evner å omsette signalene til konkrete uttrykk som kan flytte eller utvide tankene våre. Andre sier at kunsten alltid kommer etterpå. At den behandler og bearbeider, forskyver eller redefinerer.

Denne kunstutstillingen gjør lite av begge deler. Den omformer ikke, diskuterer lite og har svært få overraskende perspektiver. Subsistence, som betyr «livsopphold», er først og fremst en temmelig ensidig fortelling om et stort og mangefasettert område på jordkloden. For i stedet for å utvide virkelighetsoppfatningen, dyrker Subsistence myten om det rene, naturlige, unisone nord. Et sted der menneskene er ofre for moderniteten, der urfolk lengter tilbake til naturen, der industri er grusomt og klimaendringer er det eneste vi tenker på.

Det betyr ikke at kunstverkene som utgjør utstillingen er dårlige isolert sett, selv om det jammen er opp og ned hva kreativitet og nytenkning angår her også. Min hovedinnvending er den overbyggende, monotone insisteringen på ett gjennomgående perspektiv. Et perspektiv preget av naturromantisering, myter og forenkling.

Stort mer tydelig kan vel ikke klimaproblemene formidles. Bildet er fra et videoverk av den amerikanske kunstneren Allison Akootchook Warden.

Stort mer tydelig kan vel ikke klimaproblemene formidles. Bildet er fra et videoverk av den amerikanske kunstneren Allison Akootchook Warden. Foto:

Kuratert av direktører

Utstillingen er et samarbeid mellom Nordnorsk Kunstmuseum, Anchorage museum i Alaska og Festspillene i Nord-Norge. Den er kuratert av Jérémie Michael McGowan og Julie Decker, direktørene for de to museene. Femten kunstnere fra syv ulike land bidrar med alt fra krittegninger i stort format, til installasjoner og videoverk. Her er en fotoserie av inuitter fra Alaska, her er store reinsdyrskrotter laget av epoxy, her er en 7-delt veggskulptur laget av reinskinn, og her er mange filmer om mennesker som på ulikt vis formidler konflikten mellom det moderne samfunnet og livet i naturen.

For eksempel finske Marja Helanders videoverk Dolastallat som viser en samekvinne i et snødekket og mennesketomt industrielt landskap hvor hun lager kaffe på en espressomaskin foran en utstoppet bjørn. Eller amerikanske Allison Akootchook Warden, også hun med et videoverk. Her er det to parallelle filmer som går i loop: En svett isbjørn i en dyrepark. En bensinstasjon der biler suser inn og ut.

Konflikten mellom det moderne og det tradisjonelle går som en rød tråd i hele utstillingen, også i denne videoen av finske Marja Helander.

Konflikten mellom det moderne og det tradisjonelle går som en rød tråd i hele utstillingen, også i denne videoen av finske Marja Helander. Foto:

Sammensatt?

I programmet står det at utstillingen skal belyse hvor sammensatte arktiske samfunn er, og at verdens fornyede interesse for dette området tvinger fram viktige spørsmål om nåtid og framtid.

Men på hvilken måte forteller Subsistence at Arktis er sammensatt? Er menneskene i Harstad en del av Arktis? Eller universitetet i Anchorage? Hvor er bylivet? Hvor er kunst- og kulturkonferansene som diskuterer nåtid og framtid?

Det er merkelig at Nordnorsk Kunstmuseum, som nettopp har fått mye skryt for en spennende og nyskapende formidling av samiske kunstnere, kan si seg fornøyd med en så nostalgisk og så reduserende refleksjon over et så stort felt som Arktis.

Artikkeltags