Denne saken ble første gang publisert i forbindelse med at det var ti år siden 22.juli-angrepene.

«Nå vet jeg ikke hva som skjer, Hanne», sier storebroren.

Hanne forstår alvoret når hun ser inn i øynene til Gunnar. Så løper de.

Én gang til får hun et glimt av broren.

Da seks politimenn bærer en hardt skadd mann forbi henne i en presenning, ser hun dragetatoveringen på leggen.

Gunnars tatovering.

Et døgn senere ligger han fredelig i ei seng på Ullevål sykehus.

En liten hudfarget bandasje i pannen skjuler sårene. Han puster, men det er ikke håp.

Gunnar Linaker er tilbake der han ble født 23 år tidligere.

Mor, far og lillesøster sier farvel.

Ensom, ikke alene

Minnesteinen over Gunnar Linaker og Anders Kristiansen, som begge ble drept på Utøya, står like ved Bardu kirke.

Den er i granitt og har et omriss av et menneske på alle sider, et dikt av Lars Saabye Christensen, bare kalt 22 7 2011, med linjene «samle din glede for å bære all gråt» er risset inn.

Hanne Linaker (27) stryker en krøllete blond lugg fra pannen. Hun sitter nær steinen på en hvitmalt benk med et hjerte.

– Da kista gikk ned i jorda, så følte jeg meg som den eneste i verden og var veldig alene, forteller hun i dag, ti år etter massakren og terroren på Utøya.

Hanne husker at hun blir ru på kinnet av alle klemmene, skjeggstubber som blandes med tårene. Hun tar seg tid til å takke alle som kommer i begravelsen.

I kirka tror hun at hun skal klare å samle seg til å lese teksten på bårebuketten. Men stemmen brister. Ensomhetsfølelsen er stor.

Men på tv-bildene den kvelden fra begravelsen ser hun en strøm av folk. Rekken av mennesker opp bakken til gravplassen er nærmest endeløs.

Kirka er så full at bisettelsen må sendes direkte til menighetshuset.

De må leie forsvarets messe for å huse de 600–700 som er til stede på minnemarkeringen.

Da innså jeg hvor mange folk som var rundt oss og rundt meg.

Hanne Linaker

Hanne overlever, men foreldrene Roald og Inger Linaker får bare ett av to barn hjem til Bardu i live.

Et søskenpars lille hemmelighet

Gunnar var seks år eldre enn henne. Da han var 16 år, og Hanne ti, så var ikke lillesøstera den han ville henge mest med.

Men det endret seg med årene.

– Gunnar var storebroren min som jeg så veldig opp til, og som jeg syntes var blitt veldig kul. Jeg sier blitt kul. For vi kranglet nok veldig i en periode, men vi var veldig gode venner når det sto om.

Han var Hannes trygghet og allierte. Da broren fant ut at tenåringssøstera hadde planlagt en alene hjemmefest, selvsagt uten foreldrenes kunnskap, tok han opp telefonen.

– Den festen skulle ikke han vite om, men det hadde han likevel fått nyss om. Han ringte meg en eller to dager før.

«Jeg hører du skal ha fest», sa Gunnar. Hanne benektet det. Men kildene til broren var ikke mulig å avskrive.

Hanne måtte innrømme det hele.

Til hennes glede skulle ikke Gunnar sladre.

– Han ringte dagen etter for å høre at det hadde gått greit. Det ble vår lille hemmelighet, smiler hun.

Gunnar var også god å ha da Hanne for første gang reiste på sommerleir med AUF i 2010. Hun var 16 år. Aldersforskjellen på seks år hadde begynt å jevne seg ut. De likte de samme tingene. Var engasjert.

Hanne var ambisiøs og ville utrette en forskjell i verden. Sto på stand og spredte budskap om det hun brant for utenfor kommunesenteret på Setermoen.

I 2010 delte søsknene telt på Utøya. Hanne og Gunnar sov dårlig de første nettene. Men da Gunnar kom tilbake til øya etter en tur på fastlandet, hadde han med seg et bedre underlag.

– Han hadde kjøpt en luftmadrass – kun til seg selv. Og da husker jeg at det ble surnet stemning, for han ikke kjøpte til meg også.

Sånn kan det være å være nære søsken.

I dag ler hun godt av det minnet.

I SMS-ene sine til Gunnar ser hun hvordan hun alltid vendte seg til storebroren for stort eller smått. Han var beskyttende, men ikke som en hauk over lillesøstera. Han passet på i bakgrunnen.

Men i 2011 var Hanne i teltleiren til AUF-lagene fra Troms uten broren. Gunnar var fylkessekretær i AUF Troms, og hadde mange oppgaver på leiren. Han bodde sammen med de andre sekretærene.

Da Gunnar sto i mål for Troms’ sitt lag i fotballcupen, bidro Hanne sterkt med kamprop og entusiasme på sidelinja.

Før fredagen.

– Vi lå godt an til å vinne fotballturneringa. Og det syntes jeg var dritartig, selv om jeg ikke spilte selv.

Det ble aldri tid til en finale.

Gunnar smiler bredt, til tross for godt med gjørme som bevis for oppofrelsen i fotballburet.

Det var før regnet kom.

Hva er det som skjer?

Først smeller det i Oslo.

Faren beroliger dem begge over telefon. Foreldrene er på hyttetur på Grytøya utenfor Harstad.

Det er alvorlig, men sikkert under kontroll, mener han.

AUF-erne på øya prøver å få opp nyhetssider på et tregt 3G-nett, få tak i bekjente i Oslo og ringer familie for å få mer informasjon.

Ledelsen prøver å roe leirdeltakerne. Alle pølsene legges på grillen. De skal samles i Storsalen i Kafébygget for mer informasjon.

Nattas planlagte diskotek blir kansellert.

Det tar likevel tid før Hanne skjønner alvoret. Selv om hun hører skuddene og noen ber henne løpe. Det er ikke før hun ser broren det synker inn.

– Det er et veldig vanskelig øyeblikk for da ser jeg hvor redd han er.

De rekker en klem.

Før de løper.

Hanne sklir.

Kommer seg på beina igjen, men så faller hun nok en gang. I et tornekratt med et minimalt søkk i terrenget.

– Da jeg landet, tenkte jeg «her blir jeg, hvor skal jeg gjøre av meg?”.

Hun trekker regnjakka godt over de lyse lokkene. Heldigvis er jakka mørk. Femten meter unna ligger Gunnar.

Men det vet ikke Hanne før det blir august.

I stillhet i krattet

Hanne ligger helt stille i tornekrattet. Det regner tungt på øya i Tyrifjorden. Forbi er de solvarme dagene, med bading, flørting og politikk.

Mens gjerningsmannen trør de oppgåtte stiene, roper han «alle på øya skal dø». Hanne hører skuddene. Hylene.

Det gir en form for kontroll.

– Enn hvor fælt det var å høre på skuddene og hylene, så ga det meg en lokasjon på gjerningsmannen. Da det ble stille, hadde jeg ikke oversikt over hvor han var.

Hun hører at noen blir pågrepet.

Men etterpå hører hun flere skudd igjen. Er det over?

– Det samlet seg regn i bladene rundt meg. Plutselig falt vannet i bakken. Da tenkte jeg at nå står han bak meg og sikter inn.

I flere timer ligger hun der før hun hører ord og uttrykk fra politibetjenter, som hun etter hvert skjønner må være hjelp.

En politibetjent finner henne i krattet. Gir henne sin telefon for at hun kan ringe til foreldrene. Hun får det ikke til.

Det er når hun er på vei av øya at hun ser en mann bli båret forbi henne.

Og at hun kjenner igjen tatoveringen til broren Gunnar.

– Det jeg ikke visste var at det jobbspråket som jeg hørte, var livreddende førstehjelp på Gunnar som lå femten meter unna meg.

Hanne messer bare «Gunnar, Gunnar, Gunnar, Gunnar» og klarer ikke å formidle at det er broren og at hun vil være med han.

Den tyngste børen

Dagen etter terrorangrepet bor Hanne hos venner av familien. Alt hun eier ligger igjen på øya. Moren og faren har landet i Oslo og er først på vei til Sundvollen. Men så får de beskjed om at Gunnar kanskje ligger på Ullevål.

Hanne må også komme.

Hun ser for seg hva som vil møte henne. Og glemmer aldri bildet av døra som går opp til rommet dedikert til pårørende av hardt skadde pasienter. Gleden og tryggheten over å få holde rundt mamma og pappa igjen.

– Men så blir det fort «hvor er Gunnar?»

Legene har allerede forklart det for foreldrene. Men Roald og Inger vil at Hanne skal høre det fra fagpersonene selv.

Gunnar er hjernedød. Det er ikke noe å gjøre.

Legen må ta pauser mens han forteller.

Hanne får voldsomme reaksjoner for hver bit av informasjon hun får. Det tyngste er likevel å gå inn på rommet for å se Gunnar.

– Jeg kom inn, falt litt om og måtte ha en stol under meg. Det var en voldsom påkjenning å se han på den måten. Men samtidig var det veldig fint at vi fikk se han pustende.

Det betydde mye.

Det hadde vært vanskelig om det siste minnet var at jeg sprang fra ham i teltleiren.

Hanne Linaker

Ti år etter vet Hanne Linaker hva 22. juli har kostet henne og familien.

– Det er voldsomt urettferdig at Gunnar og alle de andre måtte dø. At det var andre som hadde tatt det valget og bestemte å påføre meg veldig mye smerte og utfordringer i livet.

20-årene ble ikke slik hun hadde tenkt. Hun bruker likevel ikke mye tid på å hate, for det mener hun er bortkastet energi.

– Men jeg er sliten av å til stadighet reparere meg selv og kjenne at ting blir vanskelig på grunn av 22. juli. Jeg er ikke sint, men det er vanskelig å kjenne på følelsen av urettferdighet, sier Hanne Linaker.

Ti år – ti historier

  • Det er ti år siden det største anslaget på Norge i fredstid. 77 mennesker ble drept i terrorangrepene i regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011. De neste ukene skal Nordlys fortelle ti historier fra de ti årene som er gått.
  • Hanne Linaker (27).
  • Fra Bardu. Bosatt i Tromsø.
  • Utdannet jurist ved Universitetet i Tromsø. Jobber i Forbrukertilsynet.
  • Mistet sin bror Gunnar i terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011. Selv gjemte hun seg for terroristen i et gjørmehull 15 meter unna sin bror.