Gå til sidens hovedinnhold

Grudde seg til alt gøy: – Jeg nøt ingenting

Kjellaug Rasmussen gikk på slankekur i 20 år – uten varig resultat. Nå har hun funnet sin egen metode og arrangerer kurs.

Artikkelen er over 1 år gammel
(Haugesunds Avis)

HAUGESUND: Kjellaug Rasmussen kjempet mot vekten i 20 år. Hele perioden gikk hun opp og ned i vekt som en jojo. Etter hvert innså haugesunddamen hvor stor skade hun hadde tatt av alle slankekurene.

– Jeg nøt jo ingenting. Tok vi en flaske vin, så var jeg bare opptatt av hvor mange kalorier det var i den. Og jeg fant ut at dette går ikke, sier hun.

Men alvoret innså hun først da hun fikk seg kjæreste. Som singel alenemor hadde hun ikke merket hvordan alle slankekurene gradvis hadde tatt kontroll.

– Det fantes ikke spontanitet i livet mitt. Og jeg er egentlig en ekstremt spontan og livsglad person. En gang flyttet jeg til India etter å ha funnet på det to uker før.

Men da den nye kjæresten nå foreslo noe så enkelt som en tur på MM café og bar, var det problematisk.

– Jeg hadde faste restauranter jeg gikk på, for der visste jeg at jeg fikk maten jeg skulle ha.

Hun følte seg fanget i slankeregimet.

– Jeg ville jo egentlig bare reise til Syden med kjæresten og nyte livet. Ikke måtte bruke tiden på å planlegge neste måltid, medgir hun, og legger til:

– Før hadde jeg vært desperat etter å bli tynn. Men nå ble jeg desperat etter å bli fri.

Men å gi slipp på slankekurenes faste rammer var skummelt. Kjellaug fryktet at overspising og rask vektoppgang lurte rundt neste hjørne.

– Mye av grunnen til at jeg var blitt en så regelstyrt person, var at jeg hadde mistet all tro på meg selv, forklare hun.

Flyttet på hybel

I dag husker 38-åringen godt den gangen kampen mot kiloene begynte. Bare 17 år gammel flyttet hun fra Haugesund til Stavanger for å gå skole.

– Jeg skulle leve livet og gjøre alt jeg ikke hadde fått lov til før. Hadde ingen grenser og skulle ha det så gøy som mulig. Til frokost spiste jeg loff med Nugatti og drakk brus til.

– I tillegg brukte jeg mat som trøst når vonde ting hendte.

At vekten raste oppover, heftet hun seg lite ved.

– Jeg tenkte ikke over det. Min selvtillit var egentlig på topp, den.

Men da hun reiste hjem på ferie, reagerte flere i familien.

– Folk fikk sjokk. Jeg hadde gått opp sikkert 40 kilo på veldig kort tid. De ble bekymret for meg.

Telte kalorier

Som 18-åring meldte hun seg på slankekurs. Alle deltakerne fikk en matplan hvor alt skulle veies, og de skulle telle kalorier.

– Da jeg så hvor lite jeg skulle spise, tenkte jeg at jeg kom til å dø av sult. Og jeg gikk rundt og var konstant sulten. Tenkte på mat hele tiden.

Hun var ikke alene. Neste gang slankekursdeltakerne møttes hadde mange av dem gått opp i vekt. Kjellaug stusset og spurte kursholderen:

– Hvis alle har sprekk, hvorfor snakker vi ikke om grunnen til det?

Men det var det ingen som ville snakke om, ifølge Kjellaug.

Strengt regime

I dag rister Kjellaug på hodet. Hun kategoriserer tiden som fulgte, som et «helvete».

– Ikke spis ditt, ikke spis datt. Maten blei satt i et system: Når jeg skulle spise. Hvor mange kalorier jeg skulle spise. Jeg måtte slutte å lytte til kroppen.

På disse kursene lærte deltakerne teknikker for å takle suget etter mat. I tillegg til å spise etter et fastlagt mønster gjaldt det å stålsette seg. Kjellaug husker første gangen hun skulle på hotell. Hun grudde seg i hjel.

– Frokostbuffeen var det eneste jeg tenkte på før jeg dro.

Hun planla ned til minste detalj hvor lite hun skulle spise og hvordan hun skulle gå rett forbi og bort til fruktavdelingen.

Da dagen kom, greide hun det. Men:

– Det krevde fryktelig mye disiplin og fokus. Noen timer seinere hadde jeg brukt opp kvoten. Og da mistet jeg det helt.

For å forklare hva hun mener, plukker Kjellaug opp en sjokolade fra Twist-skålen som har stått på kjøkkenbordet gjennom hele intervjuet.

– Det som fulgte da, var en svart-hvitt-tankegang; jeg tar én, noe som føles som at absolutt alt er ødelagt. Og så ender det med middag på Dolly Dimples og dessert på McDonalds.

Et mønster som ødela Kjellaugs forhold til seg selv.

– Jeg mistet helt troen på meg selv. Og det blei mye innvendig hatprat. Sa til meg selv at jeg var helt idiot. En svak person som ikke klarte å følge en diett engang.

Grudde seg til alt gøy

Uten at hun reflekterte særlig over det, tok diettene gradvis over.

– Jeg sluttet å leve et vanlig liv. Og begynte å lage unnskyldninger for å slippe å gå på fest. Sluttet å drikke alkohol. For hva skjer på vei hjem fra fest? spør hun, og svarer selv:

– Jo, da er det kebab på vei hjem. Og neste dag blir det junk food.


Hun laget seg stadig strengere leveregler. For å klare å holde den var hverdagens rammer alfa og omega. Høytider og ferier blei en trussel. Jul, påske, sydenturer og 17. mai – Kjellaug grudde seg ukevis i forveien.

– Jeg var redd for å overspise og hadde noe i nærheten av angst, sier hun.

I tillegg blei hun som alltid har vært opptatt av å gjøre ting for andre – har både jobbet i Brasils favelaer og i slummen i India – mer og mer opptatt av seg selv.

– Jeg ble veldig egosentrisk. Tenkte bare meg, meg, meg. At jeg skulle ha så stort fokus på meg selv og badevekten, det var ikke naturlig for meg. Og jeg skammet meg over det.

I stedet for å kose seg sammen med familien disse dagene, handlet alt om nøye planlagte strategier for å ikke spise.

– Maten overtok alle tankene. For eksempel hadde jeg lært på kurs at det var lurt å ta seg av oppvasken etter middagen, slik at jeg kunne stå på kjøkkenet under desserten, humrer hun.

Liten tue kan som kjent velte stort lass. Men slankekurene ga Kjellaug skadelige vrangforestillinger dit hen at bare en mikroskopisk tue var nok.

– Å gå ned ti kilo, for eksempel, det var en kamp; jeg kjempet for det. Så kom 17. mai, og jeg tillot meg å spise ett kakestykke. Da var det samme følelsen som at jeg la på meg 20 kilo igjen.

– Du trodde vel ikke at du gikk opp igjen 20 kilo?

– Jo. For all erfaringen jeg hadde gjort, var at når jeg spiste det kakestykket, så kom alt til å gå ad undas. Og så ville jeg rase opp i vekt igjen.

Nå, etter 20 år på slankekur, har hun aldri lyktes over tid. Hver eneste gang sprakk hun.

– Jeg kunne holde meg gjennom juleselskapene. Men etterpå, når jeg var for meg selv, var jeg helt skutt. Og da … da kom overspisingen.

Takket være de stadige tilbakefallene mistet hun troen på seg selv.

– Når man setter seg et mål, i januar for eksempel, om at man skal klare å følge en diett, og så sprekker, da er det som at man bryter tilliten til seg selv. Jeg endte opp med null tillit til meg selv, sier hun og fortsetter:

– Jeg kunne ikke spise vanlig lenger, for dét hadde jeg ødelagt med diettene.

Gikk egne veier

Nå, med god støtte fra samboeren og en venninne fra et kostholdskurs, ville Kjellaug funne ut hvordan hun kunne bryte med slankekurene.

Når hun hadde fri fra jobben, satte hun seg på biblioteket og studerte, forteller hun.

Typiske selvhjelpsbøker om rasjonell tenkning, skam og lignende inspirerte henne.

– Jeg hadde lest slike bøker før, med da med fokus på hvordan holde dietten. Nå leste jeg dem fokus på hvordan bli fri og hvordan lytte til meg selv.

Kjellaug innså etter hvert at hun hadde mistet kontakten med sin egen kropp.

– Jeg lærte meg å kjenne etter og få kontakt med min egen sultfølelse. Jeg begynte å lytte innover etter hva det var jeg egentlig trengte?

– Følelser som mett, sulten, sliten, trøtt, trist – alle disse hadde ført til mat for meg.

Samtidig tok hun noen små og vaklende skritt ut av fengselet slankekurene hadde skapt. Hun sluttet å veie maten, slutter å telle kalorier, sluttet å spise til fastlagte tider.

Første sommeren kjempet hun mot angsten for å miste kontrollen.

– Det var kjempeskummelt. Jeg følte hele tiden at jeg spiste for mye og måtte hele tiden si til meg selv at det går fint.

Slik tok hun gradvis tilbake kontrollen over spisingen. Og ikke minst over hvordan hun snakket til seg selv.

– Det blir på en måte et kjærlighetsspråk til deg selv. Hva ville du sagt til barnet ditt? Jo, du ville sagt at det går fint.


Ganske raskt kom mestringsfølelsen.

– I begynnelsen stolte jeg ikke på det. Gikk bare og ventet på å sprekke. Men da jeg så at det gikk fint, var det helt ubeskrivelig. Nå slapp jeg å bekymre meg for framtiden.

Starter kurs

Kjellaug gikk systematisk til verks. Hun koblet den nye innsikten til ting hun hadde lært om endringsarbeid gjennom jobb.

Hun satte opp et program i flere steg som hun mener kan hjelpe andre også. Over nyttår arrangerer hun kurs. Det skal gå over åtte uker. I tillegg har hun lansert sin egen hjemmeside.

– Dette er ingen diett. Jeg ønsker å lære deltakerne hvordan de kan ha et naturlig forhold til mat og samtidig holde seg slank, sier Kjellaug, og legger til at deltakerne også skal lære å kjenne etter hva de egentlig trenger og få mot til å stole på at de har styrken til å klare det.

Programmet er ikke vitenskapelig fundert, men Kjellaug forteller at det er basert på hennes egne erfaringer, forskningsartikler, fag- og selvhjelpsbøker hun har lest.

– Jeg ønsker å skape et forum hvor folk kan føle seg sett og forstått. Der skal vi jobbe for å få bedre selvtillit, få et normalt forhold til mat og leve sunt og godt, forteller hun, og legger til at dette skal gjøres ved å gi kunnskapen man trenger for å ta gode valg, samt endre handlingsmønsteret.

Oppmerksomhetstrening er en viktig del av programmet.

– Noen kaller det mindfulness eller meditasjon. Når vi er oppmerksomme eller nærværende i forholdet til oss selv og omgivelsene, kan vi handle mest mulig hensiktsmessig, sier Kjellaug, og legger til at dette er i tråd med Nasjonal helseplan.

Matglede

Da Kjellaug fylte år for noen uker siden overrasket kjæresten henne. Det eneste hun fikk beskjed om var bare å ta på seg finklær og pakke bagen.

– Det hadde aldri kunnet skje for to år siden. Da hadde jeg besvimt av frykt for hva vi skulle spise. Men nå gledet jeg meg.

Turen gikk til Naustet spiseri. Kjellaug spiste kveite med bacon – helt uten frykt.

– Det er helt fantastisk. Jeg får være helt til stede. Nyte smakene og menneskene. Jeg føler meg fri i hodet og har glede av måltidet helt uten dårlig samvittighet.

Liker ikke slanking

Vormedalbuen Ellen Monteiro Storlien jobber med arbeidsrettet rehabilitering i opplæringsenheten Frisk og er ernæringsfysiolog hos Optimal-helse på Bygnes. Hun liker dårlig å snakke om slanking.

– Å gå på alle mulige kurer og gå opp og ned i vekt, det er ikke bra for kroppen. Det forstyrrer metabolismen, forbrenningen og kroppens rytme. Noe som gjør at man alltid vil føle seg sulten, sier hun.

I stedet maner hun til livsstilsendring.

– Det nytter ikke å ta en kur og gå ned ti kilo, og så tenke at man skal holde det. Det som skjer da, er at kroppen vil ha behov for samme ressursene som før man gikk ned, forteller hun.

Dermed går man fort opp i vekt igjen etter en stund.

– Vi anbefaler at folk går ned fem til ti prosent av kroppsvekten. Da vil man oppleve store helsegevinster. Og så jobbe for å holde denne vekten i et halvt års tid, sier ernæringsfysiologen.

Når så kroppen har vennet seg til den nye vekten etter et halvt års tid, kan man gå ytterligere ned.

– Da er det lettere å lykkes med vektnedgang på sikt, sier Storlien.

Storlien oppfordrer folk til å spise mat som man liker, og at man tar vare på matgleden.

– Spiser man mat som man egentlig ikke synes er godt, får man ikke den tilfredsstillelsen man trenger. Mat er sentralt hverdagen vår. Gleden det gir å sitte rundt bordet og spise noe godt sammen med folk, er så viktig. Den mister man når man går på kur, spiser pulver eller en kjedelig salat som man ikke liker.

Man kan spise både sunt og godt uten at det trenger å være kjedelig, mener Storlien.

– Men man på passe på at porsjonene ikke blir for store, sier hun, og legger til at tallerkenene som selges nå om dagen, blir større og større. Noe som kan føre til at også porsjonene blir større.

Ernæringsfysiologen støtter Kjellaug Rasmussen i at man må lære seg å lytte til kroppen.

– Jeg synes vi har for stort press fra samfunnet på hvor mye vi skal veie, hva vi skal spise, hva som er sunt og ikke. Og så glemmer vi gleden i det, avslutter hun.

Kropp versus fornuft

Psykolog Trond Hegglund sier at rasjonell tenking kan være en god metode når det gjelder slanking hvis det betyr at man lytter til fornuften.

– Kroppen vil én ting og hjernen noe annet. Og da må man planlegge ut fra det hjernen vil. Vi vet at største risikoen er når man gjør innkjøp. Så det gjelder å ikke gjøre det når man er sulten, for eksempel, sier han.

Når det gjelder slanking, mener psykologen det er viktig å ha rette innstillingen.

– Det som ødelegger selvbildet, er opplevelsen av å mislykkes. Det handler om å ha realistiske forventninger og legge opp et løp som det er mulig å lykkes med, sier han, og legger til at man må vekk fra tankegangen at man er et dårlig menneske hvis man mislykkes, og omvendt.

– Man må være klar over at man er et OK menneske uansett. Da tror jeg livet blir litt bedre.

Også psykologen stiller seg kritisk til en del av løsningene slankeindustrien tilbyr.

– Å gå på pulver og veie maten, for de fleste vil ikke det være en varig metode som gir livsglede, sier han, men presiserer at bildet er mangetydig:

– Det finnes folk som spiser helt rett, men har dårlig selvbilde og selvtillit likevel.

Kommentarer til denne saken