Rundt klokka ni om morningen forrige mandag skulle tromsøværingen Katharina Eline Håkaby (45) gå sin vanlige rute hjemmefra til byen. I Evjenvegen på Tomasjord ble imidlertid gåturen mer dramatisk enn ventet.

- Jeg skulle gå til byen, og gikk veldig forsiktig fordi det var glatt. Plutselig forsvant føttene under meg, og alt jeg kunne se var himmelen. Jeg lå der og hadde veldig vondt i hodet, skuldrene og nakken, forteller Håkaby til Nordlys.

Bussjåfør til unnsetning

Den første hun husker på stedet var en bussjåfør som kom og sjekket hvordan det gikk med henne etter fallet. Etter det strømmet det flere folk til, men Håkaby sier hun ikke fikk med seg hvordan de så ut:

- Alt jeg husker er at det var flere stemmer der, og at jeg fikk klær eller noe sånt. Det var veldig kaldt, men jeg aner ikke hvor mange som var der eller hvordan de så ut.

Hvilken buss bussjåføren kjørte vet hun heller ikke, men hun tenker det enten er rute 20 eller distriktsbussen.

 

- Tusen takk!

Nå vil hun rette en stor takk til de ukjente hjelperne, og sier det er viktig å hjelpe når en ser folk som blir liggende på bakken. 

- Jeg vil gjerne takke dem så mye for at de gjorde en hyggelig jobb og hjalp meg. Det er veldig viktig at folk hjelper hverandre. I dette tilfellet var ikke skadene så alvorlige, men de kunne jo vært det en annen gang, eller for noen andre. Så tusen takk til alle som kom og hjalp til!

Det er heller ikke første gang noe slikt skjer med Håkaby, og hun forteller om en gang i vår da hun falt på isen.

- Jeg slo meg meg ganske stygt, fikk hull i buksa og fikk veldig vondt i kneet etterpå. Men da var det ingen som hjalp meg. Derfor setter jeg ekstra pris på det når det nå kom mange til, sier hun. 

Var ikke samarbeidsvillig

Etter mandagens fall ble hun til slutt hentet av en ambulanse, så ble hun sendt til CT-scan. Da fikk hun påvist en hjernerystelse, og ble lagt inn til observasjon i noen timer før hun til slutt ble sendt hjem. Håkaby skryter også av helsepersonellets innsats.

 

- Da jeg lå på bakken lå jeg stille, men jeg fikk så vondt da de begynte å undersøke meg at jeg var nok ble spesielt samarbeidsvillig. Jeg ble veldig urolig, sier hun og smiler brydd.

Så legger hun til:

- Derfor vil jeg takke dem også så mye for at de var så flinke og forståelsesfulle med meg. Nå går det bra med meg.