Madrugada,

Torsdag 24.11.2022

Kulturhuset

Det er en veistrekning langs Riksvei 85 som i et ubetenksomt øyeblikk strekker seg rett ut som en pil, akkurat idet man har kjørt forbi Sigerfjord i retning Harstad. Veien er i en dal, dalen følger et lat og seigt elveleie, elveleiet er omgitt av skog og fjell, av den vesterålske sorten.

Med slake fjellsider, grundig skurt av istider.

Hver gang jeg kjører denne strekninga får den ett av to låter som soundtrack i mitt hode: Enten “Cavatina” fra filmen Hjortejegeren eller “The Riverbed” med Madrugada.

Det er grader av sentimentalitet involvert i dette, minner om sjølbrente CD-plater (slå det opp kids), og venner i gamle biler, høstmørke, november, regn og møtende langlys.

Men det er også noe større ved det. Det er noe med stemningen i gitarene til begge disse låtene. Den er ikke mørk i seg selv. Men den er mørk i kontekst.

Det er god musikalsk historiefortelling som får et visuelt knagg for meg når jeg kjører på en alminnelig riksvei der Nordland kysser Troms uten å se havet.

Og akkurat det er Madrugada så god på, på sitt beste. Disse fortellingene som er fulle av friksjon, som ikke prøver å behage, men gjør det likevel av sammensatte grunner.

Jeg er fan av Madrugada på sitt beste.

Det tok lang tid før Madrugada på sitt beste dukket opp på den første av tre konserter på Kulturhuset i Tromsø denne siste uken før advent.

Aldri har en konsert tjent mer på å vare i over to timer. For i den første timen vaket bandet i tilnærmet søvngjengeri.

Den siste timen, til gjengjeld, hadde øyeblikk av ren ekstase. Men jeg forskutterer.

Konserten åpner med “Nobody Loves You”, fra årets album Chimes at Midnight. Nå må jeg med en gang si at jeg aldri ble helt fortrolig med den plata. Den er ikke dårlig, men for meg ble metaforene for svake og gitarene for late.

Jeg vet ikke. Det er i alle fall tydelig kvalitetsforskjell mellom “Nobody Loves You” og neste låt på lista - “Belladonna” fra Industrial Silence.

Bare synd at “Belladonna” ikke får noe energi tilført fra Høyem og gjengen. “Look Away Lucifer” faller også gjennom og det er da jeg begynner å bli virkelig bekymret for at denne setlista ikke kommer til å fungere.

Det er et tilsynelatende slitent og anonymt band på scenen i kveld. Ingen av dem virker særlig engasjert i det nye materialet. Jon Lauvland Pettersen er både for soft og for stiv bak trommesettet. Frode Jacobsen er mer letargisk enn vanlig. Tidvis fremstår bandet som et stilleben på scenen.

Det er nok et tilsiktet grep, som er ment å være dramatisk, men understreker egentlig kun den utmattelsen jeg opplever at de kjemper mot.

Høyem er så klart solid på vokal. Jeg tror ikke jeg har opplevd ham som noe annet. Men det er et øyeblikk under “Hands Up - I Love You” - utrolig nok - der den vanligvis myndige Høyem virker å ha mistet sitt publikum.

Og da har den timen gått. Nå skriver jeg langt, men det føler jeg at Madrugada fortjener. Fordi de henter seg inn. De gjør det så til de grader.


“Electric” viser et gjeng som plutselig har fått et påfyll. Det er som de kollektivt hiver etter pusten og henter seg inn. Høyem får kroppen med seg. Bandets anonymitet er ikke fullt så betydningsfull når Høyem får kroppen med seg.

“Help Yourself to Me”, en ny låt, fungerer kjempebra som en ganerenser. Med “Salt”, også den fra Industrial Silence, har bandet hentet inn momentet og bygger opp en etterlengtet friksjon. På “A Deadend Mind” kommer også keyboardisten Christer Knutsen til rette.

På ekstrasporene lukter det svovel og fosfor og ekstase av Madrugada. Man har gravd seg ned til den flytende kjernen og hentet frem et av de beste norske bandene gjennom tidene.

Heldigvis.