A Lockheed Martin F-35 Lightning II fighter jet is seen in its hanger at Patuxent River Naval Air Station in Maryland October 28, 2015.     REUTERS/Gary Cameron
Gary Cameron

Heller kampfly enn hærstyrke

Publisert
DEL

SPILLET OM FORSVARETI debatten om det fremtidige norske forsvaret, er tidligere forsvarssjef, generalløytnant Sverre Diesen, en av de tydeligste stemmene. I dette intervjuet med Nordlys begrunner Diesen sitt syn på hvorfor han mener moderne kampfly vil utgjøre en viktigere kapasitet for Forsvaret enn en tradisjonell hærstyrke.

Nordlys (N): Trenger Norge en hær med tradisjonell brigadestruktur? Hvis ikke, hva skal vi erstatte den med?

Sverre Diesen (SD): «Brigade» er bare en historisk betegnelse på en hæravdeling, der innholdet alltid har endret seg med utviklingen. Poenget er dessuten ikke at Hæren skal være størst eller best mulig, men at Forsvaret som helhet er det. Å designe det best mulige forsvar betyr å finne den optimale balanse mellom ulike våpensystemer og kapasiteter, gitt de økonomiske rammer. Hva som er riktig balanse avhenger foruten økonomien av både konfliktens politiske kontekst, geografien, hva slags stridsscenario vi ser for oss, hvilken varslingstid vi kan regne med og allianseforholdet. Tar vi alle disse faktorene i betraktning tilsier det i dag et forsvar med vekt på moderne kampfly, som utgjør den viktigste enkeltkapasiteten i et fremtidig, norsk forsvar. Men hvis forsvarsbudsjettet hadde vært dobbelt så stort kan det godt være at balansen burde vært annerledes.

Spillet om Forsvaret

Fredag legger regjeringen frem sitt forslag til ny langtidsplan for Forsvaret.

Det eksisterer ingen ideell løsning på utfordringene. Å planlegge og dimensjonere et vanntett forsvar av land og sjøterritoriet er en umulig oppgave i et gigantisk stort land med bare 5 millioner innbyggere.

Det handler ikke minst om penger. Lekkasjene fra arbeidet med planen tyder på at Hæren må blø for at man skal klare å finansiere nye kampfly og ubåter.

Kan Norge klare seg uten en brigadehær, og skal tyngdepunktet for fremtidas Forsvar ligge i nord eller sør?

De siste månedene har offiserer og politikere engasjert seg heftig i kampen om å bestemme retningen på den militære skuta.

Gjennom en serie artikler denne uka presenterer Nordlys noen av de dilemmaene og utfordringene Stortinget må ta stilling til når de til slutt skal trekke opp linjene for framtidas militære forsvar

Hæren mindre egnet

N: Hva slags komponenter skal Norges førstelinjeforsvar bestå av?

SD: En blanding av land-, luft- og sjøstridskrefter, der tyngdepunktet som nevnt må ligge på moderne kampfly, først og fremst på grunn av de meget store områdene vi er avhengige av å dekke for å kunne skape den situasjonen som skal utløse allierte forsterkninger. Det lar seg ikke gjøre med hæravdelinger som må forflytte seg over store avstander der vi med andre våpensystemer kan flytte ildvirkning på en brøkdel av tiden. Da måtte økonomien tillate en hær som var mange ganger så stor. Dertil kommer at Hærens brigade fortsatt er vernepliktsbasert, som betyr at den store deler av året ikke er operativ uten å bytte ut de vernepliktige med en reserve fra tidligere årsklasser i en tidkrevende reorganisering. Spørsmålet er likevel ikke om en hærstyrke er egnet eller uegnet. Poenget er at dagens brigade vil være relativt sett mindre egnet enn mange av alternativene.

Artikkel 5

N: I din polemikk mot Jacob Børresen i Aftenposten hevder du at det er uetisk å holde seg med et konsept hvis sentrale idé er å la et tilstrekkelig antall norske soldater dø i kamp for å kunne utløse artikkel 5, altså utløse hjelp fra vår NATO-allierte. Hvordan ser du for deg at artikkel 5 skal utløses på annet vis?

SD: Den skal utløses ved at vi greier å skape en utvilsom stridssituasjon som våre allierte er nødt til å reagere på. Vi trenger ikke gruoppvekkende tv-bilder av mange drepte norske soldater for å oppnå dette. Det uetiske ved Jacob Børresens løsning med store landstyrker er at de for å være tilstrekkelig mange vil være tilsvarende dårlig utstyrt når den økonomiske rammen er gitt. Dermed har de tilsvarende små muligheter for å greie seg mot en moderne utrustet angriper. Innsats fra andre våpensystemer, blant annet moderne kampfly, vil markere tydelig nok at det pågår krigshandlinger, uten at et stort antall soldater skal måtte bøte med livet.

Lede ild

N: Har det noen hensikt å ha stående styrker i Finnmark? Hvordan bør de i så fall være oppsatt og hvilken oppgave skal de løse?

SD: Jeg mener slike styrker må ha som oppgave å overvåke de mest utsatte områdene og i en gitt situasjon kunne lede presisjonsstyrt ild der et angrep måtte komme. Med tilstrekkelig små og lette styrker på bakken, sammen med overvåking av fly og droner, vil vi kunne evne å lede ild mot målet der en fiende måtte dukke opp. Flytting av store landstyrker må erstattes av evne til å flytte ild fra ett punkt til et annet.

Tvinges til å endre kurs

N: Er det en sentral oppgave for Forsvaret å forsvare Finnmark og Troms? Vil ikke Russland trolig si seg fornøyd dersom de har kontroll over denne delen av norsk territorium, sammen med havområdene i nord?

SD: Å kontrollere et territorium i Finnmark på over 48.000 kvadratkilometer er like umulig for det norske forsvaret som det trolig er lite relevant. I motsetning til situasjonen under den kalde krigen, da kontroll over store deler av Nord-Norge var viktig for dem, behøver det ikke være noe poeng for russerne å skulle innta og kontrollere store deler av norsk territorium i en moderne konflikt. En eventuell fremtidig, væpnet konflikt vil ikke være et speilbilde av det gamle invasjonsscenariet. Det greier vi ikke å sannsynliggjøre ut fra hverken russiske politiske interesser eller deres militære kapasitet. I dag er det mer sannsynlig at maktbruken er ment å tvinge den norske regjering til å endre politisk kurs i et stridsspørsmål. Da endrer også territoriet rolle og betydning, fra mål og hensikt i seg selv til en arena for en militær maktbruk som skal påvirke politisk adferd.

Bastionforsvaret

N: Hvor bør dagens Lyngen-linje trekkes?

SD: Da er vi tilbake til det sentrale poenget igjen. Hele forestillingen om verdien av en befestet linje hviler på forutsetningen om en territoriell erobringskrig. I tillegg ville som sagt Hæren måtte mangedobles for å holde en statisk forsvarslinje utenfor det sterke terrenget Lyngen-linjen lå i.

N: Men inngår det ikke i Russlands doktrine om bastionforsvaret å kontrollere nærområdene, i dette tilfellet havområdene i nord og nordlige deler av norsk territorium?

SD: Da snakker vi om et helt annet scenario enn en bilateral konflikt mellom Russland og Norge. Hvis Russland frykter for basene på Kola betyr det at en stormaktskonflikt med Vesten enten truer eller er brutt ut allerede. De vurderingene de vil gjøre i en slik situasjon vil ikke det beskjedne norske forsvaret kunne påvirke uansett. Men så lenge Russland er Vesten militært underlegen er en slik handlemåte lite logisk. Et angrep på Norge med en slik begrunnelse vil jo nettopp gi USA og NATO en legitim grunn til å slå til mot basene på Kola. Hele bastionscenariet forutsetter med andre ord at Russland ser en total krig med Vesten som uunngåelig, og det er i dagens situasjon meget lite sannsynlig.

Sverm-konseptet

N: Er Sverm-konseptet brukbart som sentralt virkemiddel etter at en fiende har etablert seg på norsk territorium?

SD: Etter min vurdering, nei. Svermavdelingene må være mange nok til å dekke hele det utsatte området slik at de kan reagere raskt der et angrep inntreffer, uten å være avhengig av lange forflytninger. Dette fordi en lang forflytning både tar lang tid og er sårbar for spesielt flyangrep, særlig når enhetene ikke er pansret. Men samtidig må avdelingene ha mange og store nok kjøretøyer for å kunne føre med seg den type våpen de er avhengige av. Det gjør at de for det første blir så synlige at de blir sårbare, spesielt fra luften. Dernest vil vi trenge et så stort antall enheter at det ikke er mulig innenfor den økonomiske rammen, selv når kjøretøyene er upansret, hvis vi skal oppnå nødvendig områdedekning. Svermkonseptet er derfor etter mitt skjønn et godt eksempel på en løsning som ikke tar i betraktning alle variablene og deres innbyrdes avhengighet – tid, rom, styrker, økonomi.

Gi helikoptrene til spesialstyrkene

N: Et helt konkret spørsmål: Hva er det fagmilitære rasjonalet bak Forsvarssjefens forslag om å flytte Bell-helikoptrene fra Bardufoss til Rygge og dermed frata hæren helikopterstøtte?

SD: Det er for å gi dem til spesialstyrkene som trenger dem mer enn Hæren. Disse få maskinene har ikke løftekapasitet nok til å gi Hæren reell luftmobil evne, og vil være atskillig mer nyttige for spesialstyrkene. Jeg er enig med forsvarssjefen. Det er mer fornuftig å la spesialstyrkene bruke dem enn at de skal tilhøre brigaden.

N: Hva ønsker du deg først og fremst av forslaget til ny langtidsplan for Forsvaret?

SD: At det inneholder en forsikring om at forsvarsbudsjettene vil følge kostnadsveksten i forsvarssektoren, slik at vi kan stabilisere Forsvaret på et gitt nivå. Hvis det ikke skjer vil forvitringen av Forsvaret bare fortsette. Men dette krever en mer presis forsvarsdebatt enn den vi har, hvor mange blander sammen to forskjellige ting. Det ene spørsmålet er hva slags forsvar man mener vi trenger, og hva det i så fall vil koste. Et annet er hva slags forsvar som er det best mulige, gitt de økonomiske rammene vi har. Sauser man dette sammen, blir det bare tøys.

Artikkeltags