Gå til sidens hovedinnhold

En mild, modig og moderne pressemann

Artikkelen er over 2 år gammel

Med Reidar Nielsens bortgang har Nord-Norge mistet en markant stemme og familien en omsorgsfull og kjær person.

Som sjefredaktør var han både moderne og modig. Han hadde mot nok til å peke på keiseren og rope at han ikke hadde klær på. Det vakte oppsikt.

Reidar Nielsen overtok som sjefredaktør i Nordlys i 1973 i ei brytningstid. Avisa var, som de fleste andre aviser på denne tiden, knyttet med formelle bånd til et politisk parti. Nordlys var organ for Arbeiderpartiet.

Nielsen hadde både parti- og pressebakgrunn da han ble ansatt som sjefredaktør i Nordlys. Han hadde vært formann i Vestfinnmark Arbeiderparti og i Finnmark Arbeiderparti. Han hadde vært vararepresentant til Stortinget i fire år fra 1965. Reidar hadde også i en periode på 1960-tallet hatt stillingen som organisasjonssekretær for AUF sentralt, blant annet med ansvar for driften av Utøya.

Sommeren 1963 håndterte han alskens organisatoriske spørsmål, mens kona Kate fra Kvalsund jobbet på Utøyas storkjøkken. En dag ble sønnen deres, fem år gamle Bengt, borte i skogen. Reidar måtte ut og lete og fant ham stående på et bord hos en av Utøya-delegasjonene. Sønnen, som i dag jobber som journalist i Nordlys, hadde tydelig latt seg inspirere av landsfader Einar Gerhardsen og talte med stor pondus fra bordet: «Kamerater! Vi har det godt her i landet, men vi skal få det godtere!»

Pressemannen Reidar Nielsen startet sin karriere som reporter i Finnmark Dagblad (da Vestfinnmark Arbeiderblad) som 19-åring. Han avanserte til redaksjonssekretær i avisa før han fikk jobb som stortingsmedarbeider i Arbeiderbladet i 1968. Han hadde hatt stillingen som sjefredaktør i Finnmark Dagblad i et par år da han kom til Nordlys.

29. oktober 1980 skrev Nordlys-redaktør Nielsen seg inn i Norgeshistorien gjennom en leder med tittelen «Arbeiderpartiets ledelse». Her gikk han modig inn for å erstatte partileder Reiulf Steen med nestlederen, den dyktige legen Gro Harlem Brundtland. Reidar Nielsen hadde turt å peke på keiseren og påpeke at han ikke hadde klær. Reiulf Steen fungerte ikke, noe alle visste, men det var Nordlys-redaktøren som turte å si det høyt først. Når det først var sagt, startet det en flodbølge.

Det ble et salig rabalder. Nordlys hadde på denne tiden et intercom-anlegg, slik alle større bedrifter hadde før mobiltelefonens tid. «Reidar Nielsen, telefon, Reidar Nielsen, telefon» - gjallet det i korridorene i Nordlys-bygget hele denne dagen. Mesteparten av norsk presse, pluss noen illsinte partitopper, ville ha tak i ham.  At en avis på denne måten blandet seg inn i striden om partiledelsen var noe helt nytt. Det ble litt heftig og sjefredaktøren valgte å gå i dekning en stund. Men han fikk det som han ville. Året etter overtok Gro som statsminister etter Odvar Nordli og hun ble senere også partileder.

Reidar Nielsen startet ut som en klassisk partiredaktør, slik tradisjonen var. Men han åpnet etter hvert opp spaltene for hva andre partier mente, blant annet foran valgene i 1977 og 1981.  Hans lojalitet lå først og fremst hos leserne mer enn hos partitopper som var fornøyd så lenge et grundig referat fra siste årsmøte i partilaget kom på trykk. «Vi ville ikke være et menighetsblad. Vi definerte det som om vi var organ for den sosialdemokratiske ide», forklarte Reidar Nielsen senere. «Hvis en avis vokser fra sine lesere, overlever den ikke», la han til.  

I løpet av hans redaktørtid økte Nordlys dekningen av arbeidsliv, utdanning og sport - temaer som appellerte bredt. Han ga også journalistene anledning til å skrive signerte kommentarer. En moderne og folkelig avis tok form.

Ved å sette leseren i sentrum, opplevde Nordlys også en rivende opplagsutvikling under Reidar Nielsens ledelse. Da han tok over i 1973 var opplaget på drøyt 23.000 eksemplarer. Fra 1975 og fram til 1981 opplevde Nordlys sammenhengende opplagsvekst, til tross for tøffere og tøffere konkurranse fra gamle og nye konkurrenter. Nielsen ga seg på topp. I 1981, i hans siste hele år som sjefredaktør, nådde opplaget en foreløpig historisk topp på 30.673 eksemplarer.    

Som sjef og leder var Reidar Nielsen omsorgsfull, tålmodig og mild i formen. Men ved en anledning ble han rød i toppen. Under den harde og langvarige konflikten om Alta-Kautokeinovassdraget tok han klar stilling for utbygging. Finnmark trengte energi og et stortingsvedtak skulle dessuten respekteres. Han skrev ledere som refset hysteriet om Altaelva.

Nettopp derfor må det ha vært et sjokk for redaktøren da et opprop mot utbyggingen kom på trykk i egen avis. 14 av redaksjonens medlemmer hadde undertegnet oppropet! Redaktøren hadde knapt folk til å dekke saken etter at han ga aktivistene skriveforbud om konflikten. Selv fortsatte han å skrive skarpe ledere om saken, blant annet hevdet han at sjøsamenes rettigheter var oversett av aksjonistene.

I 1982 ble Nielsen avløst av sin tidligere konkurrent om redaktørstillingen i Nordlys, Ivan Kristoffersen. Han gikk tilbake til sin gamle avis Finnmark Dagblad og sin gamle jobb som sjefredaktør. I 1989 ble han sjefredaktør i Dagningen før han avsluttet sin yrkeskarriere som programsekretær i NRK i Hammerfest og Tromsø. Han hadde sentrale verv i pressen, blant annet i Kringkastingsrådet, regjeringens medieutvalg og i redaktørforeningens hovedstyre.

Foran sin 80-årsdag i juni 2018 irriterte Reidar Nielsen seg over at kreftsykdommen hadde gjort ham så svak at han ikke klarte å skrive lenger. «Det verste jeg vet er gamle, sure gubber som jamrer seg over livet og skylder på alt og andre. Jeg har hatt et godt liv, har fått en flott familie og har kunnet leve av det jeg har likt best - å skrive», sa han fra godstolen i sin leilighet i Kirkeparken omsorgssenter i Hammerfest.

Han har skrevet hele livet, i avis og på fritida, og har bak seg en imponerende rekke kåserier og boktitler om blant annet fraflytting, sjøsamene, Troms Aps historie, gjenreisningen av Hammerfest, fiskekjøperne i Troms og Finnmark, samt en historiebok om havnevesenet i Hammerfest.

Mest kjent er han imidlertid for de krigshistoriske bøkene «Folket i hulene» og «Brennende vinter». Høsten 1944 var han sju år og var selv blant de 1500 på Sørøya og Seiland som stakk seg unna og saboterte tyskernes evakueringsordre. I tre måneder holdt Nielsens familie i ei fuktig og kald berghule. Han satt i sengeklærne det meste av dagen for å holde varmen.

I januar 1945 flyttet familien til et hus som tyskerne ikke hadde brent. Etter ei uke dukket en tysk båt opp utenfor vika. En offiser ga flyktningene to timer på å pakke ned det de trengte til reisa sørover. Huset ble påtent før de hadde forlatt det. Store deler av Finnmark og Nord-Troms ble borte i et flammehav bak dem. 

Reidar Nielsen brukte sine egne, og andres, opplevelser høsten 1944 i et forsøk på å få størrelse forståelse for den dramatiske tvangsevakueringen og nedbrenningen av Nord-Troms og Finnmark. Han ville gi den en større plass i nasjonens beretning om krigen.

Helt til det siste var Reidar opptatt av hva Norge, Nord-Norge og sitt gamle parti trenger når det kommer til politiske initiativ. Foran Arbeiderpartiets landsmøte i 2017 ble han hoderystende klar over av at partiet i fullt alvor reiste en stor debatt om å innføre et tredje kjønn – «hen». Reidar mente dette var en akademisk og virkelighetsfjern avsporing. Partiet burde heller bruke sin kraft på å diskutere framtida for norsk industri med olje og fisk som de viktige råstoffene. Med sin teft for hva som opptar folk, og hva samfunnet trenger, pekte Reidar her på et sentralt punkt i Arbeiderpartiets krise. Et parti som er like opptatt av identitetspolitikk for de få, som av ny jobb- og industriutvikling for de mange, er dømt til å bli marginalisert. Det var slett ikke vanskelig å skjønne for den jordnære og milde pressemannen fra Finnmark.

Vi lyser fred over Reidar Nielsens minne.

Helge Nitteberg,

sjefredaktør i Nordlys

Kommentarer til denne saken