(Nordnorsk debatt)

Tidligere denne uka ble jeg invitert til å delta på redaktørpanelet på Helgemorgen på NRK på søndag.

Planen var å snakke om Pride, som jeg hadde skrevet en kommentar om tidligere i denne måneden.

Jeg skrev hvordan argumenter om Pride som ideologi, som smis av ekstreme miljøer på nettets mørke sider, smitter over inn i det offentlige ordskiftet. Jeg skrev hvordan mange som bruker disse argumentene ikke engang vet hvor de kommer fra.

Vi skulle vel snakke overordnet om dette på radio på TV, vil jeg tro. Men det var før. Før en relativt ung mann - 42 år - drepte to mennesker og skadet 21 utenfor London Pub i Oslo.

Hva vi kan snakke om nå, uten å bryte ut i gråt vet jeg faen meg ikke

Politiet regner med i skrivende stund at hatkriminalitet og terror er et "ganske sterkt" spor. De har ikke enda konkludert. Men de oppfordret arrangørene av Pride i Oslo å avlyse paraden i dag - på grunn av frykt for smitteeffekt.

Jeg er så oppgitt. Trist. Forbanna. Opprørt innerst i mitt vesen. Man kan sikkert forholde seg til dette med et analytisk kommentatorhode. Men det akter jeg ikke å gjøre.

Jeg akter å rase. Og jeg tror at mange med meg vil gjøre det samme.

I dette landet som skal være det tryggeste landet for homofile, lesbiske, bifile, transpersoner og andre skeive.

I dette landet er Pride avlyst etter oppfordring fra politiet. I dette landet er det ikke trygt å gå i en Pride-parade for å skinne, vise frem seg selv - hele seg selv. Fordi politiet er bekymret for at nattas terrorhandling kan inspirere andre til vold.

Kjenn på det sinnet. For jeg regner med at du er sint. Det store flertallet i Norge aksepterer at mennesker skal elske hvem de vil, og være den de vil og flagge med seg selv hvis de vil.

At de skal kunne gå ut på byen en sommernatt og danse, bli forelsket i hvem de vil uten å være i livstruende fare.

Hvis du er en av dem som fortsatt er mest redd for hvordan skeive vil smitte ditt barn med en eller annen negativ ideologi via et regnbueflagg på en skolesekk. Kjenn på det også.

Føler du også i dag at din frykt er godt begrunnet?

Har du behov for å rettferdiggjøre din irrasjonelle frykt for at barnet ditt skal bli påvirket av en ullen, politisert, negativ ideologi som du ikke engang klarer å definere selv? Kjenn på det. Spør deg selv hvorfor.

Og spør deg selv hvorfor den irrasjonelle frykten for at barnet ditt skal lære om forskjellige legninger og kjønnsidentiteter i skolen ble så utrolig overdøvende i debatten om Pride i år.

Hvorfor ikke den rasjonelle frykten for vold mot skeive, heller ble snakket om på alle flater. Den frykten som mange skeive har prøvd å få oss til å lytte til.

Den rasjonelle frykten som nå har ført til at Pride i Oslo er avlyst.

For det er en rasjonell frykt som bredte seg langs Oslos gater i natt. En frykt som mange skeive lenge, kanskje alltid, har kjent bakerst i hodet. Det er frykt som i natt grep mennesker i sine iskalde klør og knuste dem under seg.

For en sorg. Kjære Norge, for en sorg.

Tenk: Skeive har all grunn til å være livredde, redde for sine liv, i dette lille landet vårt. Det er nesten ikke til å tåle. Uansett hva som måtte vise seg som gjerningspersonens motiv: Vi har fått en ny sommer i Oslo der terror skremmer levende liv ut av folk. Skremmer levende glede, engasjement, lidenskap, farge, stolthet, begjær, pust, puls.

Det har vi kjent på før. Og kjenner på det igjen i dag.

Vi vet hva som vill skje nå: Vi skal ta et oppgjør med gjerningspersonen gjennom vårt rettssystem. Vi skal diskutere bevis, vitneuttalelser, gjerningspersonens psykiske helse, motiver, voldshistorikk i årevis fremover. Vi skal kjølig analysere og debattere tilregnelighet - slik vi har gjort med Breivik og Manshaus.

Det vil bli en tid for det.

Men skrekken er ute av sekken - for vi skal også frykte. Og derfor bør vi rase i dag.

Vi har fått vår egen Pulse. I Orlando i USA i 2016 ble 50 mennesker meiet ned på et utested for skeive. Drept som kveg.

Det, og en betent polarisert debattklima, har gjort at den høyst rasjonelle frykten har tatt bo i mennesker i landet. Hindret dem i å leve gode liv. Gledesstrålende liv.

Nå vil fedre også i Norge sitte med sement i magen og hvitnende knokler når deres homofile sønner går ut på byen. Mødre i Norge vil slite hull i stuas teppe mens de vandrer, venter på at deres lesbiske døtre skal komme hjem fra konsert.

Søstre og brødre i Norge vil spore sine brødre som ble søstre på Snapchat – bare for sikkerhets skyld.

Denne frykten vil eies av alle.

For en sorg. Kjære Norge, for en sorg.