Gå til sidens hovedinnhold

Følelsen av å ha satt livet på vent

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

Vi trodde vi var over kneika nå, men så sa Nakstad at de neste to månedene kan bli de vanskeligste under hele pandemien..

Fredag 26. februar er det ett år siden det første tilfellet av koronasmitte her i landet ble bekreftet. Da kom en smittet kvinne tilbake til Tromsø, etter å ha vært på reise i Wuhan-provinsen i Kina.

Kort tid etter rullet smittebølgen for fullt over landet. Vinterferiens gleder i de franske og italienske alper ble til et mareritt etter hjemkomst, ettersom mange hadde viruset med i bagasjen. Det gikk som det måtte, 12. mars er det ett år siden Norge stengte ned. I løpet av de neste månedene medførte det 400.000 søknader om dagpenger hos NAV, stengte skoler, idrettsarenaer og bedrifter, hjemmekontor for alle som kunne jobbe hjemmefra og en mengde råd og tiltak vi aldri hadde trodd vi skulle bli nødt til å etterleve.

I skrivende stund er 607 personer døde av covid-19, nærmere 70.000 har vært smittet, og 371.000 vaksinedoser er satt. (Tall fra VG)

Vi satte vår lit til vaksineringen. Men så viser det seg at den går med museskritt.

Og nå truer en ny fare: muterte virus. Det er dette assisterende direktør Espen Nakstad i Helsedirektoratet snakker om, når han frykter mars og april. De nye variantene av koronaviruset er mye mer smittsomme, og de brer seg med rekordfart. Ute i Europa herjer muterte varianter, og vårt naboland Danmark, som en tid så ut til å ha god kontroll, er blant dem som er rammet. Her hjemme sitter, blant mange andre, 900 skolelever i Røyken i karantene etter mistanke om mutert virus. Det kan, hvis vi nå mister kontrollen, bli krevende å holde barnehager og skoler åpne.

Vinter- og påskeferien kan bli avgjørende. Et alvorlig utbrudd når alle kommer hjem fra ferien, kan i verste fall føre til nye, strenge restriksjoner. Det er det siste vi trenger.

For det begynner å røyne på nå. Koronaslitasjen er tydelig. Folk er dritt lei virus og restriksjoner. Følelsen av å ha satt livet på vent er påtakelig. Unge folk sliter. Å miste over et år av ungdomstiden er trasig, å sitte alene på en studenthybel må være forferdelig tungt. Belastningene har vi kjent på alle sammen, men noen arbeidstakere, og arbeidsgivere, har hatt det ekstra tøft.

Slitasjen gir seg forskjellige utslag, et av dem er sinne over restriksjoner vi ikke forstår og svekket tillit til myndighetene. Symptomatisk nok gror det, i kjølvannet av misnøyen, fram en liten hær av fornektere og konspirasjons-teoretikere i sosiale medier. De villeste fantasier om «hvem som står bak pandemien», og hvilke uhyrlige motiver «de» har, får faktisk tilslutning fra en del mennesker her i landet. Påstandene kommer fra forskjellig hold, også fra folk med god utdanning, til og med fra mennesker med helsefaglig bakgrunn. Vi trenger ikke gå til USA og QAnon for å finne galskap, vi har våre vrangforestillinger og tilløp til vanvidd her hjemme også.

Vi kan altså ha det verste foran oss. Det er om å gjøre å ha stayer-evne på oppløpssiden. Vi kan bli nødt til å vente til seinsommeren, før normaliteten begynner å sige inn over oss, ifølge FHI.

Jeg stusset over svaret da professor Ørjan Olsvik, like etter nedstengningen i mars i fjor, ble spurt om hvor lengen han mente vi måtte leve med denne unntakstilstanden. – Halvannet år, sa Olsvik.

Det var litt av en kalddusj. Så lenge?

Men han får trolig helt rett. Vi får i alle fall håpe at vi kan puste ut i august-september.


Kommentarer til denne saken