Få tilgang til Nordlys Pluss! Høstkampanje til kun 89 kr. måneden.

Tommy Olsen har de siste ukene forsøkt alt som står i hans makt for å stable sammen et lag med mennesker, som likhet med ham selv, har et ønske om å hjelpe. Han har skrevet til avisene, til ordføreren, til bedrifter og alle som kan tenkes å ha et ønske om å bidra.

- Jeg forsøker å finne flere som har lyst til å bidra, ved selv å reise ned til Hellas. Mange spør meg hva som er vitsen, for hva kan vel et menneske gjøre alene, men forflyktningene kan det møtet gjøre det en stor forskjell, sier Olsen til Nordlys.

Han har i likhet med de fleste i Norge sett bildene, og latt seg påvirke av de sterke inntrykkene fra den pågående flyktningkrisen. Jo mer han har lest, jo vanskeligere har det blitt å trekke på skuldrene og skifte kanal. Å sende en pengesum føltes for hult og for smått.

- Det er stort behov for helsearbeidere og folk som snakker arabisk. Jeg håpet at noen som har denne kompetansen ville snappe opp det jeg skrev, og ta kontakt. Jeg ser for meg et team på fire, som reiser, bor og arbeider sammen der nede, sier Olsen.

LES OGSÅ: Bardu-kvinnene har forlatt hjemmet for å hjelpe: - Det er både tårer og gledestårer

Fikk nei

Flere har også ringt og meldt interesse. Det er imidlertid et hinder som for de fleste er vanskelig å komme forbi, nemlig økonomi.

- Jeg har undersøkt litt priser og hva det koster, og har forsøkt å være ærlig med folk på det. Dette er noe de må dekke selv, og jeg skjønner veldig godt at det er vanskelig for mange, sier Olsen.

Selv regner han med å tape mellom 15.000 og 20.000 kroner i lønn på to en to ukers reise. I tillegg kommer utgifter til boplass, mat, bil, forskringer og selve reisen.

- Når det går opp for folk at de må dekke alt selv, så kjølner interessen. Derfor tenkte jeg at hvis man kan få en bedrift med på å bidra, så vil det kanskje bli enklere, forklarer Olsen.

Han startet med å sende e-post til de 100 største bedriftene i Tromsø. Responsen var nedslående. Bare fire svarte, og de opplyste at de allerede støttet en hjelpeorganisasjon med en fast sum.

- Å støtte de store hjelpeorganisasjonene er vel og bra, men problemet er at de står ikke på stranden på Lesvos og tar i mot flyktninger. Der er det kun frivillige privatpersoner som gjør, sier Olsen.

LES OGSÅ: - Vi ville til Hellas. Ikke til helvete!

Lite apparat

Tanken er at Olsen selv og de som måtte bli med, reiser sammen, og knytter seg til det frivillige nettverket "Dråpen i havet", som har kunnskap og erfaring fra hjelpearbeid på øya.

- Så lenge helsa holder og familien sier ja, er jeg innstilt på å reise uansett, men tror det vil være en stor fordel å reise flere sammen. Man vil møte ting man ikke er vant med, og som man ikke forventer. Det kan bli psykisk tungt, sier Olsen.

Han håper fortsatt at det vil dukke opp noen ønsker og har mulighet, økonomi og lyst til å bidra. Det nærmer seg vinter på Lesvos også, og behovet for hjelp bare øker.

- Folk kommer sjøveien i båter som knapt bærer, og bølgene blir høyere og sjøen kaldere, sier Olsen.

Henrik Kjellmo Larsen er en av to som koordinerer frivillige på Lesvos. Han bekrefter at de frivillige er den eneste hjelpen flyktningene får på stranden.

- Vi guider båtene inn, og hjelper de som trenger det med mat, klær og vann. Vi har satt opp to matstasjoner de kan gå til før de plasseres i leirene. Det er vi som er i førsterekka og vi er helt alene, sier han.

LES OGSÅ: - Det er som et sort-hvitt-bilde

Samarbeider

Han skjønner at mange, både bedrifter og privatpersoner, velger å støtte de fem store hjelpeorganisasjonene, fremfor private initiativ. Noen god grunn til det, er det imidlertid ikke, mener Larssen.

- Det å støtte et privat initiativ har vel så stor verdi. Vi bruker alle pengene vi får på flyktningene, og vi legger igjen de pengene i lokalsamfunnet her. Vi kjøper varer til flyktningene i butikken og vi leier biler hos lokale bedrifter. Vårt bidrag er like viktig, sier han.

Han understreker at de frivillige har et godt samarbeid med de store organisasjonene, som Leger uten grenser.

- De kjører bussene og driver leirene, men det er vi som er her på stranden, og jeg kan skrive under på at det er behov for oss. Vi er de første flyktningene møter, og de eneste som tar i mot dem.