(Nordnorsk debatt)

Det er faktisk litt kortere avstand mellom Oslo og Milano i Italia. Riktignok må du ta en liten fergetur over til Danmark, men det gir uansett et bilde på avstandene i Norge.

Skal du ta kjappeste vei fra nord i Finnmark til hovedstaden i sør må du kjøre selv, for det finnes ingen offentlig transport for denne ruta. I alle fall ikke en som er effektiv.

Størstedelen av kjøreturen går ikke på norske veier, men først gjennom Finland og så et langt strekk gjennom Sverige. Hvis du - mot formodning - foretrekker å holde deg på kronglete, til dels smale og dårlige, norske veier, kan du plusse på ytterligere 200 kilometer.

Enten du kjører gjennom Norge eller via nabolandene våre, tar turen godt og vel ett døgn bare i ren kjøretid. For de fleste er det altså et prosjekt over flere dager, og som fort innebærer både én og to overnattinger.

Hvis du ikke har bil selv, vil turen ta enda lengre tid. Alternativene er buss hele veien, en hurtigrutetur til Trondheim og så buss videre til hovedstaden, eller buss til Fauske og så tog videre til Oslo. Ingen av alternativene skal beskyldes for å være effektive eller lettvinte.

Det finnes imidlertid ett godt og effektivt transportmiddel, som binder dette landet sammen. For tiden må du enten ha svært god råd eller en solid porsjon flaks hvis du skal benytte deg av dette fremkomstmiddelet. I mange tilfeller må du nok ha både penger og flaks om det skal bli flytur.

I skrivende stund (som er midt på dagen fredag 8. juli) er den neste ledige flybilletten fra Tromsø til Oslo med Norwegian mandag morgen. Den billigste billetten koster 4.999 for én voksen, én vei. Nyetablerte Flyr er på sin side utsolgt fra Tromsø til Oslo fram til tirsdag 19. juli.

Pilotstreiken i SAS får altså konsekvenser på mange nivåer. Den koster enkeltpersoner, bedrifter og samfunnet store summer. Streiken rammer særlig reisende og reiselivsnæringa, men også næringslivet for øvrig i stort og smått.

Én ting er alle de som nå har fått den etterlengtede feriedrømmen sin knust. Det er ille nok det, for veldig mange. En annen ting er alle de som er enda mer avhengige av effektive transportløsninger mellom nord og sør, enten det er i jobbsammenheng eller private reiser som akutte sykebesøk, begravelser eller barn som har foreldre på hver sin kant av landet.

Alle disse behovene, i dette langstrakte landet, gjør flytransport til en kritisk del av den nasjonale infrastrukturen vår. Det er ikke en oppgave vi kan overlate til markedet alene å løse.

Derfor blir, rimelig nok, deler av flytrafikken subsidiert. På den måten kan vi ha et rutetilbud i de delene av landet hvor det ikke passasjergrunnlag nok til å drive med lønnsomhet. Av samme grunner har SAS fram til 2018 vært et offentlig anliggende, i form av at den norske stat har vært en sentral eier.

Det er neppe en god løsning at den norske stat går inn som langsiktig eier igjen, og svir av enda flere av våre felles midler på et vaklevorent flyselskap. Men krisen i SAS, som for øvrig oppsto lenge før streiken, er mer enn en krise for selskapet og de ansatte. Det er en nasjonal krise, som påkaller politisk engasjement og handlekraft.

Et mulig kompromiss er at SAS omgjør gjelda på 1,5 milliarder til aksjeposter, som Staten igjen selger videre ved første og beste anledning. Fly forbanna skattebetalere skal ikke betale enda mer for et flyselskap som i lengre tid har vært farlig nær krasjlanding.

En soleklar forutsetning for at Ola, Kari og den norske stat skal hjelpe SAS, må være at selskapet følger spillereglene i den skandinaviske arbeidslivsmodellen. Det er ikke en offentlig oppgave å undergrave et anstendig arbeidsliv. En aksept til røverkapitalistene vil i neste runde ramme langt flere enn pilotene i SAS.