Terningkast 5: Strålende Stjerneøye

Kristine Henriksen spiller mor til Stjerneøye, som sitter i sengen sammen med sine to brødre.

Kristine Henriksen spiller mor til Stjerneøye, som sitter i sengen sammen med sine to brødre. Foto:

Artikkelen er over 11 år gammel

Kritikerros til barneforestilling WEB-TV:

DEL

Skuespillerne funkler på scenen i HTs nye barneforestilling som hadde premiere på festspillene søndag.

En stor snøhaug glitrer i hvitt. Det er mørkt og stille som natten. Bare stjernene på himmelen lyser opp en liten bylt i snøen.

Kontrasten fra sol og festspillsommer på utsiden er stor til vinterlandskapet inne på Kulturhuset i Harstad. Så autentisk og kaldt at man formelig kan kjenne neglebittet smerte i fingertuppene.

Bylten i snøen skal vise seg å være et spedbarn. En liten samisk jente som de sultne ulvene ikke vil sette tennene i. De bare kikker vennlig på de store brune øynene i den hvite snøen.

Slik åpner Hålogaland Teaters barneforestilling Stjerneøye. Et nydelig stykke teater som er fylt ømhet og varme – men som på samme tid inneholder en kulde like isende som frosten i villmarksvinteren.

Oppdager et lite barn i snøen

Nybyggermannen Simon Sorsa (Bernt Bjørn) oppdager tilfeldigvis det vesle barnet i snøen, og tar jentungen med seg hjem til sin arme familie i et trehus i skogen. Barnet blir godt tatt imot – og selv om jenta døpes til Elisabeth, gjør den skinnende kraften i øynene at barnet heller blir kalt Stjerneøye.

Og snart det oppdages at det er noe spesielt med denne jenta. Noe ingen kan forklare.

Dette er såkornet til en undertone av alvor, uro og frykt som spilles i moll gjennom hele stykket. For hvem er egentlig dette barnet? Hvorfor er barkebrødet erstattet med fristende skinker og feite pølser, og hvorfor stilner stormen utenfor vinduet i det gamle huset?

Skuespillere funkler på scenen

Bernt Bjørn, Guri Johnson, Ida Holten Worsøe og Kristine Henriksen bærer fram denne eventyrlige fortellingen med dialog og sang. Samtlige skuespillere funkler på scenen, og klarer – særlig i de firestemte sangsekvensene, å formidle både følelser og stemninger nesten smertelig gripende.

Guri Johnson utmerker seg spesielt i dette universet, der hun trer inn og ut av roller som den fremmedfryktende nabokjerringa Mossa, den upålitelige landstrykeren – og ikke minst den kostelige landsbylegen med lommelerke og sigar.

De fire skuespillerne har også selskap av tre dukker på scenen. Selv om de i utgangspunktet ikke er laget fullstendig virkelighetstro, foregår samspillet og dukkeføringen så realistisk at man nesten glemmer at de ikke er levende.

Godt hjulpet av vidunderlig musikk og en skatt av et eventyr, har Marianne Andreasen – igjen – lykkes med å skape et nærmest førsteklasses teater for barn, så vel som for voksne.

Upåklagelig dramaturgi

Den dramaturgiske oppbyggingen er upåklagelig, humoren er befriende herlig, skuespillerne stråler og scenografien med stjernehimmel og nordlys er svært effektfull.

En dynamisk forestilling med et klart, men heldigvis ikke overtydelig budskap – som aller best oppsummeres av ei lita lita tulle da hun igjen var ute i sommervarmen:

– Ååå, det var så fint. Stjernefint!

– Ååå, det var så fint. Stjernefint!

Artikkeltags